89. Lucinda Williams – World without tears (2003)

«World without tears» er lyden av et knust hjerte som seiler med vinden fra de svarte skyene i Minneapolis til kystlinja i Ventura – med de mørkeste, mest betente minnene fra et 50-årig liv.

Lucinda Williams vendte i 2003 bort fra den nakne countrystemningen på ”Essence” og over i sine mest konfronterende og brutale bekjennelser. Gjennom møkkete blues og brennende het rock’n’roll rettet hun pennen mot tidligere elskere i en desperat søken etter svar. Likevel endte hun opp med enda flere spørsmål.

Det finnes knapt noe bitrere enn «Those three days», noe tøffere enn ”Real live bleeding fingers” eller penere enn ”Ventura”. Likevel mistet mange interessen for denne plata, uten at jeg helt skjønte hvorfor. En teori går på at Lucinda Williams kanskje var for utleverende, en annen på at folk flest kanskje trengte et snev av håp i alt elendigheten. For sånt er det lite av her.

«World without tears» er den bitre lillesøstera til Neil Youngs ”Sleeps with angels” og bærer stemningen av et åpent sår som aldri vil gro. Da stemmen til Lucinda Williams møtte den rødglødende gitaren til Doug Pettibone, ble resultatet en av de sterkeste platene fra det siste tiåret – til tross for at «World without tears» nesten gjør vondt noen ganger.
Asle Frøkedal

«World without tears» på Spotify.
Høydepunkter fra kåringen så langt på Spotify.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: