85. Josh Rouse – Nashville (2005)

Nå som Sufjan Stevens forsøker å spøke bort sitt én-plate-for-hver-stat-prosjekt, må jeg innrømme at jeg i fullt alvor har fantasert om at Josh Rouse skulle gjøre flere tidsreiser enn skinnende, solrike «1972» (et år som sikkert er langt bedre her, på plate, enn det var i virkeligheten).

Josh Rouse skriver enkle sanger, isolert sett, men når han lar dem danne en helhet, blir resultatet så rikt og rørende at jeg må tilstå at jeg også har drømt om stemningsbilder fra flere byer enn Nashville.

Når det er sagt, handler ikke dette albumet om country og Music City, Tennessee, slik man kanskje skulle tro ut fra tittelen. Josh Rouse har drømt fram sitt helt eget Nashville, akkurat som Woody Allen skapte sitt eget Manhattan på slutten av 70-tallet. Han snur seg riktignok mot The Smiths på «Winter in the Hamptons», og mot Paul McCartney på «Street lights» – og «Life» minner meg av en eller annen grunn om The Faces og Rod Stewart i storhetstida – men den store, skinnende åra som renner gjennom denne plata er det Josh Rouse og ingen andre som graver fram.

Selv om jeg er vilt begeistret for vibrasjonene på «1972», er jeg ikke i tvil om at «Nashville» inneholder fire-fem av de aller beste låtene hans; glassklare, skarpskårne sanger, nesten som små krystaller – eller kalde, blå stjerner. Myk musikk blir ikke hardere og blankere i overflata enn dette. Tilbakelente toner blir ikke mer kalkulerte og kontrollerte. Men musikken er varm innvendig – levende, leken og lyseblå.

Da amerikaneren ga ut denne plata, i 2004, hadde ekteskapet med hans daværende kone tatt slutt, og Josh Rouse var på vei til Spania, både fysisk og mentalt – og til en viss grad musikalsk. «Nashville» blir ansett som hans farvel til både byen og kjærligheten, men albumet må sånn sett sies å være mer nostalgisk enn bittert, mer optimistisk enn svartsynt. Selv når alt – absolutt alt – går mot slutten, på «Life», prøver Josh Rouse å overbevise seg selv om «jo, slapp av, det er ikke så farlig – det er bare livet.» Og når han allerede fra starten av glaserer åpningskuttet med en nesten overjordisk vakker steelgitar – som en perfekt påminnelse om hvor vi befinner oss i verden – er det bare å la seg føre med ut i gatene i Nashville om natta. «It’s the night time, baby, don’t let go of my love«.
Ingve Aalbu

«Nashville» på Spotify.
Høydepunkter fra kåringen så langt på Spotify.

Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: