77. The Microphones – The glow pt. 2 (2001)

OK, alle sammen: Lukk øynene.
Har alle lukket øynene nå?
OK, bra. Og så tenker du på den aller beste vennen du har.
Tenker alle på sin aller, aller beste venn nå?
Bra. Og nå, forestill deg at denne vennen dør
.

Omtrent slik introduserte Phil Elvrum (senere Elverum) sangen «I can’t believe you actually died» for oss da han spilte på So What i november 2002. Han ville sågar ha publikum til å synge med på refrenget. Sangen finnes ikke på «The glow pt. 2», men sier noe om hvordan Elvrums og The Microphones’ tilsynelatende naive tilnærming til tingene rundt seg kan avdekke store sannheter.

Jeg tror ikke jeg var den eneste i salen med klump i halsen da vi sjenert hviske-sang refrenget i kor.

«The glow pt. 2» befinner seg et  usannsynlig sted midt mellom lydkollasj og ufullendt popmesterverk. Den er intim og nær det ene øyeblikket, kaotisk og støyende det neste. Låtene kan bygges opp av skranglete, skramlete, akustiske høyre-venstre-gitarer, trommer med masse fuzz eller et ustemt piano. Et øyeblikks tilsynelatende klarhet kan stupe inn i et klaustrofobisk buldreleven med mumlevokal uten noe som helst forvarsel, for deretter å munne ut i lengre passasjer med kun susing og litt tåkelur. Det kan virke som det er overveldende mange virkemidler i bruk, men kjernen er hele tiden Phil Elvrums tanker og betroelser, presentert med en dønn ærlig stemme. Det ligger lag på lag med lyder, rytmer og stemmer, men han mister aldri taket på hvilke følelser han er ute etter å uttrykke.

Når man hører «The glow pt. 2» for første, andre, tredje og kanskje fjerde gang, kan det hele virke tilfeldig. Det kan virke som han ikke har hatt tålmodighet nok til å utvikle de virkelige gode pop-idéene (for ja, dem finnes det mange av her), og heller har fordypet seg i tåkelur og bakgrunnsstøy. Men jeg mistenker at Phil visste veldig godt hva han holdt på med. Han skulle nemlig lage en plate som var så sprengfull av tvetydigheter, kontraster og motstridende følelser at den er interessant også etter tjueførste, -andre og -tredje gjennomlytting. En plate som kan være en like skjellsettende opplevelse å høre gjennom i 2009 som den var i 2001.

Det handler om å gripe etter de virkelig store tingene i livet, bare for å oppdage at hendene dine er så altfor, altfor små. Det handler om være forvirret i en verden som på samme tid er uendelig vakker og overveldende skremmende. Og det handler om å føle seg liten.

Han sier det så klart best selv, som i «I felt my size»:

I looked up and hurt my eyes on the painful, powerful sky
I looked down and felt motion under me
When I looked out across the freeway at the people flying by
I turned my head, I closed my eyes, I felt my size

Jeg er helt sikker på at en så dypt menneskelig stemme som Phils gjør verden til et bedre sted.
Morten Krane

PS: Den låtbaserte nedlastings- og streamingverdenen vi lever i nå passer svært dårlig for helhetlige verk som «The glow pt. 2». Derfor finnes den heller ikke på Spotify. Du anbefales så klart å høre hele plata, men hvis du absolutt vil ha låtanbefalinger, prøv «I want wind to blow» og «I felt your shape».

Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: