75. Lindsey Buckingham – Under the skin (2006)

Lindsey Buckingham har sjelden vært så sår, naken og utleverende som på «Under the skin»; en akustisk og dempet affære, så stappfull av inderlighet og popmelankolsk meloditeft at man nesten mister pusten. Mannen som i stor grad satte standarden for 70-tallet med Fleetwood Macs uslåelige trekløver «Fleetwood Mac», «Rumors» og «Tusk», vet med andre ord fortsatt hvordan det skal gjøres.

«I’m not a young man but I’m a child in my soul. I feel there’s room for songs that are sung. For chances not taken, for deeds not yet done (…) When the play is unoriginal and the cast scrapes and bows, and the only way you can seize the day Is to blend into the crowd (…) I know it’s hard, been so hard to find. Your passion swallows you whole. Deaf dumb and blind.” (”Not too late”, ”Show you how” og ”Under the skin”).

«Under the skin» er Buckinghams fjerde soloskive og følger 14 år etter den forrige. Platen starter refleksivt og naivt, men likevel målbevisst. Det forståtte geniet, som ikke er i stand til å godta sin egen genialitet, ser tilbake på både det som er blitt gjort og fremover mot det som fremdeles kan gjøres. Det er tydelig at denne utgivelsen artikulerer en indre spenning hos Buckingham, hvor han rives mellom det å ha gjort sitt, men samtidig ennå ha mye igjen å gi; han er fanget mellom familielivet og kunstnersjelen. Musikken bærer preg av en lenge undertrykt stemme som skjelvende presser frem et budskap som sier at det beste ennå har til gode å komme.

Men plata er også et oppgjør med fortiden, med det mislykkede forholdet til Stevie Nicks, som en positiv vending på noe tidligere sårt og vanskelig. Buckingham har hatt mye tid til kontemplering, og kombinert med en mer moden sjel, frembringer disse følelsene noen av platas sterkeste øyeblikk.

”We huddled in the derelict building, the gypsy girl and I. We made our beds together, with the rain and tears in our eyes. And who will be the one to say it was no good what we done. I dare anyone to say we were too young. We were only trying for the sun (…) Hearts will break with choices we must make, so sleep and dream of me. I won’t be home tonight, I’ll just slip out of sight. Lay down my visionary eyes, dancing on my cast away dreams. Keep yourself out of sight, farewell to the wishes that died. Look for me in the morning light, dancing on my cast away dreams (…) Oh you and I we sure can dream of conversations that might have been. I know that I treat you unkind, and long ago I lost my mind. And even after all these years I can’t even see you clear” (”To try for the sun”, ”Cast away dreams” og ”Shut us down”).

Som nevnt er «Under the skin» en akustisk plate, men den er likevel overraskende rytmisk og fengende. Buckingham har tatt seg god tid og eksperimentert med produksjonen. Dette løfter plata opp på et høyere nivå og speiler en av de mest interessante musikksjelene moderne pop- og rockmusikk har løftet frem i spotlighten. Jeg har tro på Buckingham.
Kenneth Dahlgren

«Under the skin» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: