67. Jim O’Rourke – Insignificance (2001)

Jim O’Rourke hadde vært en undergrunnshelt i mange år, hovedsaklig blant de som liker knitring, plingplong og støy bedre enn melodier, da han i 1999 slapp popplata «Eureka» og overrasket alle.

I 2001 ga han like godt ut to plater, én for hver del av fanskaren. «I’m Happy, and I’m Singing, and a 1, 2, 3, 4» var rettet mot de som syntes at leflingen med rare popmelodier var litt i overkant publikumsvennlig og helst hørte på de tidligere platene hans. «Insignificance» var til alle som hadde oppdaget ham med «Eureka» og ville ha mer pop.

«Insignificance» innfridde alle forventninger. Plata er på rett under 40 minutter, fordelt på sju låter, og hver eneste én er et lite mesterverk i seg selv. Dette er ikke pop som Brian Wilson eller Paul McCartney kunne stått bak. Det er litt vanskeligere tilgjengelig enn som så – ikke mye, men nok til at vi hører at her er det noen som har en litt annen tilnærming til popfaget.

«Insignificance» er lyden av Jim O’Rourke på sitt aller beste. Det er lyden av en herre som ikke bare mestrer sitt fag til fingerspissene, men som også er selvsikker nok til å forandre læreboka underveis.
Thomas C. Flåten

«Insignificance» er ikke tilgjengelig på Spotify, men hadde den vært det, ville vi ha anbefalt «All downhill from here» og «Memory lame».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: