57. The Veils – Nux vomica (2006)

Det er store greier Finn Andrews går gjennom her: liv og død, kjærlighet, og et evig søk. Et søk etter frelse – enten det er gud eller kvinnen som til slutt rykker ham opp fra fortapelsen. Er det egentlig noen forskjell på de to, undrer Andrews, og spiller det egentlig noen rolle?

«Love, I have tried to find you»

Åpningslåta «Not yet» setter tonen for resten av plata. Finn Andrews’ stemme er klagende og høres vekselsvis sint og desperat ut. Han leter etter noe han vet er der, men som han ikke kan forstå og aldri finner. Kjærligheten gjemmer seg for ham, og hva er vel livet uten? Det begynner som et klagende rop, blir gradvis mer desperat, og ender som et skrik.

«You’re all I have left to believe in»

Det er klart at når man setter i gang med et slikt prosjekt, kan man ikke gå stille i dørene. Andrews sparker dem inn og leter i ruinene av en forslitt psyke, mens resten av The Veils henger på som best de kan gjennom en berg-og-dalbane av følelser og stemninger. Innimellom sniker de inn finfine poplåter, også, som for eksempel «Calliope!» og «Advice for young mothers to be». Tekstene henger likevel sammen med resten av plata, og de føles aldri som kontinuitetsbrudd – snarere som en understreking av det hele.

«No man alive has earned the right to save m

Han snerrer mot oss som hører på. Ingen er verdige, han kan ikke reddes. Fortapelsen venter. Kvinnen og kjærligheten har skuffet ham så mange ganger at det er på tide å vende seg mot høyere makter. Himmel eller helvete – tiden vil vise.

«I’m not sure God knows we’re here
Most nights It keeps to Itself
»

I tittelsporet roper han ut mot selveste Gud hva han mener med å la verden gå sin gang, tilsynelatende uten tilsyn. Selvsagt uten å finne svar. Han går de samme stiene som folk som Nick Cave, Robert Johnson og John Lennon. Eller, å si at han går, er nok feil. Finn Andrews sjangler, stavrer og kryper på knærne. Fra den ene ytterligheten til den andre. Alltid søkende etter svar, uten å finne noen.

«I wish you could see this moment»

Plata er over, og vi forlater stakkars Finn Andrews gråtende i fosterstilling på gulvet mens han roper på mamma, og vi kan endelig puste ut.

The Veils klarte selvsagt – og vi kan kanskje også si heldigvis – ikke å lodde de samme dybdene i sjelen på sin neste plate, og vil neppe gjøre det igjen. Plater som dette lager man bare en gang.
Thomas C. Flåten

«Nux vomica» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: