38. The National – Alligator (2005)

Etter å ha fristet en forholdsvis anonym tilværelse med sine to første album, plasserte The National seg for alvor på musikkartet med deres tredje utgivelse, «Alligator.»

Lyden av The National karakteriseres først og fremst gjennom frontfigur Matt Berringers dype baritonrøst, noe som fikk mange til å trekke paralleller til både Ian Curtis og Nick Cave. Jeg vil legge til at hvis favorittplatene med Tom Waits er de to første («Closing time» og «The heart of Saturday night»), så har man mange fine stunder i vente sammen med dette bandet.

The National består av to brødrepar, i tillegg til vokalist Berringer. Gruppa vokste ut av musikkmiljøet i New York omtrent på samme tid som Interpol. Men selv om The National sjeldent rocker ut (kun «Lit up» og «Abel» kan sies å tilhøre den kategorien), er det hele tida en rå nerve og kraft i Berningers underfundige historier, på litt samme måte som med tidligere nevnte Cave.

Det er mange menneskeskjebner som utleveres og beskrives på «Alligator.» Og de presenteres som regel på en brutal, men likefullt vittig måte.

Karen, put me in a chair, fuck me and make me a drink.
I’ve lost direction, and I’m past my peak.
I’m telling you this isn’t me. No, this isn’t me.
Karen, believe me, you just haven’t seen my good side yet

Og når Berringer avslutter plata med å synge ” I’m the new blue blood, I’m the great white hope,” så er jeg mer enn tilbøyelig til å tro han.
Erik Hansen

«Alligator» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på  Spotify.

Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: