32. Bob Dylan – Love & theft (2001)

«She’s looking into my eyes, she’s holding my hand
She’s looking into my eyes, she’s holding my hand
She says, «You can’t repeat the past.»
I say, «You can’t? What do you mean, you can’t? Of course you can.»

I 2001 var Bob Dylan blitt 60 år gammel. Det var lenge siden hans rolle hadde vært å sprenge grensene for hva populærmusikk kunne være. Han prøvde ikke engang å «følge med i tiden» lenger. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Det første hadde han gjort minst et par ganger allerede i 60-årene. Det andre hadde ikke ført til annet enn noen riktig dårlige plater på 80-tallet.

På «Love and Theft» omfavner han i stedet den musikken som alltid har ligget hjertet hans nærmest. Tradisjonsmusikken. Blues, jazz, country og folk. Den som var der lenge før Elvis, Beatles og – jada – Dylan. Og med den finner han en ny letthet. Dette er musikk som svinger og synger. Selv ikke når det uunngåelige svartsynet trenger seg på, kan den gamle surpompen unngå å fremføre den med et fandenivoldsk glimt i øyet.

Og han stjeler.

Som en lystig, skamløs ravn flakser han fra reir til reir og stjeler alt som fanger interessen hans. Et velbrukt bluesriff og en rytme som fikk folk til å danse for 50 år siden. Noen stilige swingjazz-akkorder og en håndfull mystiske linjer fra en eldgammel folklåt. Alt kan brukes til noe. Alt kan bli til noe annet.

Vel hjemme i snekkerboden sin, omgitt av snurrepiperierene og de sprukne 78-platene han har samlet gjennom et langt liv, begynner Bob Dylan å sette sammen alle bitene på nye måter. Noen av dem går forbløffende godt sammen. Andre banker han på plass med en stor hammer. Skjøtene og sprekkene fikses med store klatter trelim.

Jeg kan nesten høre ham mumle for seg selv der han sitter sammenkrøket over arbeidsbenken. Innimellom ler han en rusten klukklatter og hoster litt.

Langt om lenge reiser han seg, fremdeles med Reodor Felgen-brillene på den krokete nesen, og tar et overblikk over det han har laget. Det er blitt et slags kaleidoskop, et vindu inn i en verden som ikke lenger eksisterer. De forskjellige bitene i puslespillet speiler hverandre i en uendelighet av variasjoner. Det er ikke mulig å se hvor noe begynner eller slutter. Alt forandrer seg med lyset som treffer det.

Jeg kan ikke tenke meg annet enn at Bob Dylan smilte lurt for seg selv. Han visste at dette var bra saker. Og ikke bare det; han hadde funnet en helt ny måte å jobbe på, en som ville tjene ham godt i lang tid fremover.

Vil man være vanskelig, kan man sikkert hevde at «Love and Theft» er arkaisk i all sin gammelmodighet. Man kan avfeie den og si at det er gubbemusikk. Men man kan like gjerne si at tradisjons- og historiebevisstheten er platens fremste styrke. For i mindre grad enn noen annen plate på denne listen, er «Love and Theft» bundet til et fast punkt i tid og rom. Den er så tidløs som populærmusikk kan bli.

Dessuten skal man alltid lytte til sine eldre.
Roy Søbstad

«Love and theft» er skandaløst nok ikke tilgjengelig på Spotify.

Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: