Archive for januar, 2010

6. Lucinda Williams – Essence (2001)

januar 27, 2010
La oss dra til Baton Rouge, tilbake til huset i Belmont Avenue.

«Car wheels on a gravel road» (1998), forløperen til «Essence», tok seks år å få ferdig – og kostet minst ett vennskap – men endte opp som en mytisk reise langs veiene i sør, gjennom sinnet på et menneske som puster, lever og brenner som få andre. Sangene høres ut som de er skrevet på et kjøkken i Macon, Georgia, med Loretta Lynn, Hank Williams og Neil Young på radioen. Det lukter av kaffe, egg og bacon, bomullen ligger spredt utover slettene som små skydotter, telefonstolper, trær og ledninger flyr forbi.

På «Essence», utgitt bare tre år seinere (i 2001 var det uhørt kort tid til å være Lucinda Williams), får vi mer av det samme – men også noe annet. Der «Car wheels on a gravel road» høres ut som et stort og sammensatt verk, et resultat av nitidig arbeid over flere år, er sangene på «Essence» så soleklart enkle at det føles som de har skrevet seg selv. Det er kanskje ikke historier og stemninger Lucinda Williams har hatt lyst til å leve ut, alltid, men det høres ut som de har gjort henne godt.

Et stjernelag av de sjeldne bidrar i studio: Jim Keltner spiller trommer, Jim Lauderdale synger, mens Dylan-hjelperne Tony Garnier, David Mansfield og Charlie Sexton trår støttende til på henholdsvis bass, fiolin og gitar. Sistnevnte står også for størstedelen av produksjonen. Gary Louris fra The Jayhawks korer på tittelkuttet, og jammen dukker ikke også Ryan Adams opp. Men den som skinner sterkest, ved sida av Lucinda og låtene hennes, er den undervurderte gitaristen og produsenten Bo Ramsey, som spiller noen spartanske, saktegående soloer som snor seg som blå sting gjennom sangene og forhindrer dem i å sprekke opp i store sår.

I løpet av 50 minutter og 58 sekunder rekker Lucinda Williams innom de fleste av favorittemaene sine: lengsel uten like («Lonely girls» og «I envy the wind»), flørting og forelskelse («Steal your love»), brennende begjær («Essence»), bittersøte barndomsminner («Bus to Baton Rouge»), religion («Get it right with God») og tilgivelse («Broken butterflies») – alt med Sørstatene som et stort, sorgtungt teppe i bakgrunnen.

Utover på 00-tallet ble utgivelsene hennes gradvis mindre interessante, samtidig som utgivelsestakten økte. Men på «Essence» er troverdigheten fortsatt total, med en perfekt blanding av rock som kommer rett fra ryggmargen, country som ruller dovent og deilig framover og en stemme som smaker av bourbon og honning og skjelver på de helt rette plassene.

Og når alt er sagt og gjort, er det fargen blå man vender tilbake til.

«Go find a jukebox
and see what a quarter will do
I don’t wanna talk
I just wanna go back to blue
»
Ingve Aalbu

«Essence» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.
Reklamer

7. Antony & the Johnsons – I am a bird now (2005)

januar 24, 2010

Første gang jeg hørte «I am a bird now», hadde jeg nettopp pådratt meg en lettere hjernerystelse. Det er sånn sett åpent for tolkning hvorvidt jeg egentlig er mentalt balansert til å mene det følgende. For i det jeg hørte Antonys unike stemme på åpningen «Hope there’s someone» (sangens jeg-person er jo om ikke død, så i alle fall i sitt siste minutt), var det som om den heidundrende hodepinen som hjernerystelsen forårsaket, leviterte, lettet og forsvant. For aldri å komme tilbake.

Det gjorde jeg.

Flere ganger i løpet av 2005 tok jeg meg selv i å sette på Antony da jeg i stedet skulle høre på noe helt annet. Nye plater. Gamle plater. Glitrende plater. Fantastisk bra plater. Fullstendig overkjørt av Antony Hegarty. I løpet av en gjennomsnittlig måned tror jeg Antonys sanger var innom høyttalere og headset i nærheten av meg flere ganger enn Donkeyboys fallende ambisjoner på Petre.

Jeg er glad jeg ikke betaler Tono-avgift.

Det er ikke bare stemmen, selv om Antonys blanding av Nina Simone, englesang og je ne sais quoi er den nærmest man kommer øyeblikkelig stemning siden Morrisseys største øyeblikk. Det er også tekstenes symbiose med framførelsen, som når Antony med en femårings sans for ironi synger at han en dag vil vokse opp og bli en ubeskrivelig vakker kvinne. Eller når han (og Lou Reed) overgår hele Stax-katalogen i «Fistful of love». Eller når han får Boy George til å innrømme at de er søstre.

«I am a bird now» har sine svake øyeblikk, men ingen unødvendigheter. Den har sine åpenbare glipper, men ingen mangler. Den klarer til og med å bruke Candy Darling på omslaget uten at det virker patetisk.

Og ikke minst: Den lindrer hjernerystelse.
Tor Martin Bøe

«I am a bird now» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

8. Radiohead – Kid A (2000)

januar 18, 2010

Det finnes et «før» og et «etter» «Kid A». Siden vi naturlig nok lever i «etter», synes jeg vi skal prøve å se for oss hvordan «før» artet seg. Det er en ganske fremmedartet verden, selv om det kan virke som det ikke er så lenge siden.

1. Vi hadde sjangre.

Sjangerblandingen begynte så klart lenge før, og har på et vis alltid foregått, men før «Kid A» hadde vi ordentlige sjangre. Man spilte enten elektronika eller rock, enten jazz eller pop. Tenk på det neste gang du gleder deg over den siste indieafrobluegrass-hypen.

2. Vi kjøpte cd’er.

Visst gikk det an å laste ned musikk den gangen også, hvis man var virkelig interessert i den slags. Men jeg husker det godt, det var vanskelig og upraktisk.

3. De store plateselskapene fungerte.

Inntil nylig var store, internasjonale plateselskaper nødvendige for å finansiere de virkelig ambisiøse plateprosjektene. Gode plater har blitt laget med sparsomme midler lenge, men til noen typer plater trengtes alltid økonomiske muskler. På sitt beste lånte selskapene disse musklene til de riktige artistene; nå fremstår de som griske, ufyselige skygger av seg selv.

Selvølgelig har verken Radiohead generelt eller «Kid A» spesielt noe eneansvar for å ha snudd disse tingene på hodet i løpet av de siste 8-10 årene, men bemerkelsesverdig nok representerer plata på mange måter et pivotpunkt i utviklingen.

På «Kid A» forsynte Radiohead seg grovt fra et koldtbord av samtidige musikalske strømninger, samtidig som de var veldig bevisst sin egen rolle i musikkhistorien. De var drittlei av å lage monsterhits, og hadde nok på et vis bestemt seg for å være så sære de klarte å være.

Men Radiohead er nå en gang Radiohead, og til tross for at «Kid A» inneholder mange (den gang) fremmedartede elementer og lyder, er den egentlig en popplate. Til tross for at stemmen til Thom Yorke til tider er oppklippet, forvrengt og bortprodusert, gitarene er ugjenkjennelige og lydbildet ofte er kaldt og hardt, er «Kid A» innerst inne melodisk og varm.

Den bare prøver veldig hardt å være noe helt annet, og det er dette spennet og disse kontrastene som gjør det så bra. «Kid A» er en krevende plate, en plate som tvinger deg til å lytte. Men når man først kommer under huden på den, gir den en stemning ulikt alt annet.

Det er som å være helt, helt alene på jorda.
Morten Krane

«Kid A» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

9. Sufjan Stevens – Illinois (2005)

januar 17, 2010

PROLOG, 2010: I stedet for å gjøre et forsøk på å finne opp en helt ny type ostehøvel, har vi like greit funnet fram Morten Kranes originalanmeldelse av «Illinois» (aka «Come on feel the Illinoise!») fra juni 2005. Litt fordi vi er late og fryktelig, fryktelig treige – men mest fordi vi mener det er beste og mest dekkende beskrivelsen som noen gang er gjort av Sufjan Stevens og musikken hans. (Jepp, her i gården er vi fortsatt like ærlige og beskjedne.)
Nå vet vi dessuten svarene på noen av tingene Morten lurte på tilbake i 2005. Og hvis noen er nysgjerrige på hvor godt Pstereos kaptein likte plata ved utgangen av 00-tallet, etter å ha fordøyd «Illinois» i ni halvår til, kan jeg røpe at han rangerte den på 3.-plass på sin liste over tiårets beste album.
Da gjenstår det bare for meg å stave et ord: Massachusetts.

Ingve Aalbu

Jeg innbiller meg at Sufjan Stevens er stressa, at han føler at han har dårlig tid, at han ikke kan få gjort unna alle livets nødvendigheter kjapt nok. Han har begitt seg ut på et ambisiøst og storslått prosjekt, og han må skynde seg om han noen gang skal bli ferdig. Det er ren matematikk. Sufjan Stevens er noenogtjue nå, USA består av 50 stater. Dersom han klarer å lage én plate i året, vil han være noenogsøtti når han er ferdig. Det er derfor jeg innbiller meg at Sufjan jobber dag og natt, overmannet av størrelsen på prosjektet.

Det kan være at vi med dette er vitne til begynnelsen på et gigantomant livsverk, Sufjans forsøk på et nasjonalbyggende manifest. Det kan også være at Sufjan bare har en idé han har tenkt å forfølge så lenge han føler det er noe å hente, og som han kan finne på å forkaste lenge før vi har lært oss å stave «Massachusetts».

«Illinois» – eller «Sufjan Stevens invites you to come on feel the illinoise», som den muligens også heter – inneholder 22 spor, fordelt over nesten 75 minutter, og med det som må være tidenes mest intrikate samling låttitler (titlene er av plasshensyn kraftig forkortet her). Riktig nok er seks av disse sporene små snutter på under ett minutt, men det er like fullt en lang plate. Jeg skal innrømme at det er noe fascinerende ved å gi en liten snutt, som ikke fungerer som noe annet enn en overgang fra én låt til en annen, tittelen «A short reprise for Mary Todd, who went insane, but for very good reasons» eller «Let’s hear that string part again, because I don’t think they heard it all the way out in Bushnell», men mest av alt får jeg en følelse av at Stevens har laget disse små overgangene bare fordi han rant over av gode låttitler.

Jeg funderer også litt på hvorfor høvding Black Hawk, mannen som gjorde opprør og dermed startet krigen som bærer hans eget navn, er avskrevet med en fanfare-aktig instrumental der det er tydelig at tittelen er viktigere enn det musikalske innholdet. Dessuten er det fort gjort å se seg blind på alle disse konseptuelle detaljene og snodige titlene, og konseptet står hele tiden i fare for å overskygge innholdet. For det er tross alt et album med musikk Sufjan Stevens har laget, selv om man aldri skal undervurdere verdien av pent gavepapir.

Og han slår virkelig på de store trommene denne gangen. Første del av den todelte «Come on! Feel the Illinoise!» låner ganske mye fra hans egen «All good naysayers, speak up, or forever hold your peace», men det er for referansene til FN og Frank Lloyd Wright og drømmesamtalen med Carl Sandburg jeg vil huske den, sammen med en herlig bit i midtdelen stjålet direkte fra The Cures «Close to me». Videre hylles Chicago med en låt som på mange måter nesten er en kopi av «The transfiguration» fra «Seven swans», bare tjue ganger større. Heiajenter roper «I-L-L-I-N-O-I-S» og «Ronald Reagan» om hverandre i nesten-soul-låta «They are night zombies!», mens Superman får sin hyllest i «The man of Metropolis steals our hearts», som også fungerer som albumets rockalibi.

Det er med andre ord nok å ta tak i, kanskje for mye til å fordøye på mindre enn et halvt år. Og selv om de mange lagene og grandiose instrumenteringene er platas store styrke, og på mange måter gjør det mindre nøye at Sufjan har brukt mange av de samme triksene før, bare med smalere pensel, har det en tendens til å bli litt mange trompetfanfarer, strykersveip og pompøse koringer. Det blir fort litt slitsomt.

Joda, «Illinois» sliter meg ut, men samtidig har jeg vanskelig for å mislike plata. For samtidig som de siste par sporene virker litt uinspirerte, har selv de tilsynelatende ufullendte og unnselige låtene som «Decatur» eller «Prairie fire that wanders about» begynt å krype inn på meg.

Jeg tror nok at jeg trenger minst et halvt år, ja.

De gjennomorkestrerte og grandiose popekstravagansaene her er noe av det mest gjennomførte og fabelaktige jeg noensinne har hørt, men likevel er det som trolig står igjen som den skinnende, klare perlen på «Illinois» den mest stillferdige av dem alle. Seriemorderen John Wayne Gacy portretteres så vakkert at jeg nesten lures til å sympatisere med mannen som ble dømt og henrettet for vodltekt og drap på trettitre menn, før Stevens poengterer at han selv – som alle andre – har hemmeligheter gjemt under gulvplankene.

«Illinois» er noe av et overflødighetshorn, på den måten at man får lyst til å utrette noe virkelig stort når man har hørt gjennom den. Samtidig er den ujevn. Man kan jo lure på om toppene hadde virket like uoverstigelig, majestetisk høye om det ikke hadde vært for dalene og slettene, men jeg har uansett en følelse av at en slankekur kunne ha gjort seg.

Uansett hva dette er og viser seg å bli, liker jeg konseptet veldig godt, til tider kanskje bedre enn selve manifesteringen. Jeg tror det er noe i at den storslåtte, oppløftende arrangementene og selve størrelsen – både i form og innhold – bygger opp under det overromantiske og naive bildet deler av meg fortsatt har av USA som mulighetenes land, der sola er større, horisonten bredere, gresset grønnere. Og biffene gigantiske. Sufjan Stevens lar meg i 75 minutter glemme alle de problematiske aspektene, og heller fokusere på «Det lille huset på prærien» og skyskrapere som noe vakkert.

Jeg er i hvert fall ganske sikker på at det ikke hadde vært det samme om noen satte i gang og lagde en plate til hver av Norges 19 fylker eller Sveriges 21 län. Nei, Sufjan bør skynde seg, for jeg har lyst til å høre New Mexico, West Virginia og North Dakota også.
Morten Krane

«Illinois» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

10. Bonnie ‘Prince’ Billy – Ease down the road (2001)

januar 12, 2010

«Ease down the road» var Will Oldhams andre album under navnet Bonnie ‘Prince’ Billy. Det første, «I see a darkness» var et av nittitallets aller beste, og her fortsetter han i samme spor. Den eneste merkbare forskjellen er at der førsteplata var en mørk og vakker plate om døden, har Oldham her løftet blikket fra bakken og opp til sin egen kuk. «Ease down the road» er en av de skitneste samlingene snuskelåter som ikke er utgitt av R. Kelly de siste ti åra. Det var absolutt uventet kost fra den lille indiehelten. Hjulbeinte småtasser med sparsom hårvekst på toppen av hodet skal liksom ikke gi ut puleplater.

Det kunne selvsagt ikke Will Oldham brydd seg mindre om, så han ga oss «Ease down the road», som er full av sex i de fleste former – alt tonesatt og arrangert i sedvanlig skakk Will Oldham-stil.

Ikke bare ga Will Oldham ut sin nest beste plate i 2001, han ga også ut en av de aller beste platene hele tiåret. I samme slengen sørget han for at indiegutter og -jenter fikk noe annet enn klam soveromssoul eller liksom-intellektuelle soveromspoeter å sette på når de skulle vrenge av seg hipsterklærne sine for å ha seg litt. Takk for det, Will.

Oldhams neste Bonnie ‘Prince’ Billy-album var også av skyhøy kvalitet og handlet i sin helhet om øm kjærlighet. Død, rå sex og øm kjærlighet. Ikke dårlige temaer for tre fortløpende plater. Han tok for seg det viktigste først, kan du si. Etter dette ble Oldham gradvis mindre interressant i takt med at utgivelsene i større og større grad mistet den nakne nerven han hadde hatt fram til midten av 00-tallet.
Thomas C. Flåten

«Ease down the road» finnes, i likhet med Will Oldhams øvrige katalog, dessverre ikke på Spotify.

11. Magnolia Electric Co – What comes after the blues (2005)

januar 11, 2010

Hva kommer etter bluesen? Jason Molina og hans Magnolia Electric Co søker svaret i nattemørket på det første studioalbumet etter transformeringen fra Songs:Ohia. Studioet til Steve Albini (hvor platen er spilt inn) høres ut som en ensom hytte i skogen, der minusgradene knitrer, vinden uler, polarstjerna skinner og månen skaper dype, skremmende skygger ute. Jason Molina har den praktfulle stemmen til Jennie Benford i ryggen, og sammen med gode musikkvenner dykker de inn i tekster der ensomme hjerter, dunkel håpløshet og evigvarende tristesse dominerer. ”What comes after the blues” er en natt i truende mørke, før Molina på morgenkvisten endelig ser lyset.

Rett på sak. ”The dark don’t hide it”. Magnolia fortsetter der Songs:Ohia forlot oss to år tidligere. Lurvete gitarrock og samme åpningslåt som på det gnistrende livealbumet, ”Trials and errors”, som traff verden noen få måneder før studioskiven. I konserttapping var Magnolia Electric Co i sin tidligste (overgangs)fase på sitt råeste, nesten som et nytt Crazy Horse med Molina som den naturlige arvtaker til Neil Young i front. Konsertopptaket fra Brussel høsten 2003 er rasende og elektrisk, og helt klart blant det forrige tiårets beste livealbum.

”What comes after the blues” er ikke mye rasende. I et studio som låter sprukken furu, fremstår bandet radikalt dempet, et skille som markerer Magnolia Electric Co som ny start, med søken, mørk sadcore og kvinnelige duettpartnere som sentrale elementer. Molina holder fast i gitaren og ser seg over skulderen, men mest er blikket vendt fremover når han her meisler her ut linjen som fører frem til fjorårets flotte «Josephine», med sanger blant de fineste han har skrevet (på begge).

Jennie Benfords stemme smelter snø. I tospann med Molina åpnes døren til rom der mørket ikke skjuler noe, der smerten banker og sanger fryser blod i tekstlinjer som: ”Human hearts and pain should never be separate.” Suverene og trompetgråtende ”Leave the city” hørte vi også på ”Trials and errors”, her er blåfargen tydeligere. På en plate som i stor grad dyrker det mørke, er det også – heldigvis – noe optimisme å spore i trøstende ”The night shift lullaby”. ”Hard to love a man” og ”Northstar blues” dirrer i intimitet og såre følelser. Molina bekjenner og Benford trøster, mens nattens klo er i ferd med å slippe taket på en plate som fremstår som Magnolias beste studioalbum til dags dato.

Drapert i hvitt, og med en due av håp i front, er dette platen for kalde vinterkvelder, for ettertenksomme stunder der du trenger en skulder og samtidig noe fantastisk flott å lytte til. Den viktigste grunnen kommer på tampen, når resten av bandet sover og Jason Molina og Jennie Benford fjerner siste flik i en av siste tiårs store sanger. ”I can not have seen the light” er tro og tvil, fortvilelse og håp og en erkjennelse like enkel som vanskelig, like selvsagt som umulig:

«No one has to be alright all of the time.»

Molinas postblues viser veien som fyrtårn og kjær venn.
Magne Johnsen

«What comes after the blues» finnes på Spotify. Hør også «Trials & errors«.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

12. Nick Lowe – The convincer (2001)

januar 10, 2010

Nick Lowe var på plass, ved bordet innerst i puben, da Graham Parker hadde skrevet sine første låter, skaffet seg backingbandet The Rumour og bestemt seg for å lage den beste soulrocken verden har hørt. Nick Lowe var også til stede da Declan McManus hadde funnet ut at han skulle skifte navn til Elvis Costello, ta på seg hornbriller og trekke ut fem strake ess fra kortstokken.

Heldigvis var Nick Lowe også representert, uten sammenligning for øvrig, da soundtracket til «The bodyguard» ble satt sammen tidlig på 90-tallet. Curtis Stigers sin totalt uinteressante coverversjon av «(What’s so funny ’bout) Peace, love and understanding» fylte opp en slunken bankkonto og banet vei for et av de mest bemerkelsesverdige comebackene de siste 20 åra.

Jeg kjenner folk som synes at Nick Lowe var aller best da han jaktet på den perfekte treminutters-singelen og laget pur pop for mennesker i nuet på plater som «Jesus of cool» og «Labour of lust». Jeg har også hørt at enkelte har låter av de alt annet enn nedstemte orkestrene Rockpile og Brinsley Schwarz som sine største favoritter. Jeg vet også om de som mener at Nick Lowe har levert sine viktigste bidrag som produsent for band som The Damned, Dr. Feelgood, The Pretenders og nevnte Costello og Parker.

Personlig er jeg ikke i tvil om at Nick Lowe har vært aller best etter at han la alkoholmisbruket bak seg og tok farvel med den umulige fuglen av ei kone. Tidlig på 90-tallet fant han fram sin fineste dress, pusset skoene til de ikke kunne bli blankere, kjemmet det uregjerlige, grå håret og lot seg sige tilbake i stolen med en sigarett – alt takket være Whitney Houston. Der begynte han å skrive låter med titler som «Soulful wind», «Trail of tears» og «Lover don’t go».

De tre platene utgitt fra 1994 til 2001 – «The impossible bird», «Dig my mood» og «The convincer – inneholder de smarteste, mest stilfulle poplåtene noen engelskmann satte navnet sitt under i den samme perioden. Det er album som springer ut fra en dyp kjærlighet og kunnskap om country, folk, jazz og crooner-rock. Det er musikk preget av et modent og herjet, men fortsatt bankende hjerte og en stemme som kanskje har vært lystigere tidligere i livet, men som nå er mer selvsikker enn noensinne.

«The convincer» er Scott Walker, Johnny Rivers og Lee Hazelwood på vei ned til sentrum av Ricky Nelsons «Lonesome town». Nick Lowe har vært der før. Han kan alle triksene i boka, og han vet hvilke av dem han skal bruke og hvilke han skal ligge unna. Han har full kontroll på når han skal trekke inn beskjedne blåsere og kordamer, og når han skal nøye seg med kun akustisk gitar og et stillfarent, surklende orgel.

«The impossible bird» inneholder kanskje de aller flotteste enkeltlåtene hans, men det er uten tvil «The convincer» som er det mest helhetlige og gjennomførte albumet; 12 suverene, sjelfulle sanger som skaper en helt egen stemning: sofistikert og sentimental, enkel og elegant, romantisk og rik. Nick Lowe har dessuten, på «Lately I’ve let things slide», skrevet en av mine absolutte favorittlinjer fra tiåret som nettopp er slutt:

«Smoking I once quit,
now I got one lit,
I just fell back into it
«.

Selv en av de mest ihuga tilhengerne av røykeloven lar seg overbevise av sånt.
Ingve Aalbu

«The convincer» på Spotify. Hør også «The impossible bird«, «Dig my mood» og samleplata «Quiet please..The new best of Nick Lowe» – og les gjerne mer om den aldrende herren her.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

13. Hem – Eveningland (2004)

januar 7, 2010

Jeg er ikke overrasket over at Sally Ellyson i utgangspunktet ikke var interessert i å synge i et band. Hun var altfor sjenert. Slik høres hun også ut når hun synger i Hem – som ei tilbaketrukket jente som kikker på lakkskoene sine mens hun flykter inn i sangene og får dem til å skinne.

Men Hem er langt fra Sally Ellyson med backingband. Produksjonen, arrangementene og instrumenteringen (det slovakiske radioorkesteret bidrar!) er like sterk som låtmaterialet i seg selv. Multi-instrumentalistene og produsentene Dan Messe og Gary Maurer maler et eget landskap som inneholder både framtid og fortid. Det er liten tvil om at låtene springer ut fra den amerikanske musikkarven. Country, gospel, blues og jazz veksler om å ta føringen gjennom alle de 16 sporene på «Eveningland».

Mitt samlede bilde av denne plata er et varmt, nesten folketomt rom med stor høyde under taket. Lokalet brukes egentlig til klassiske konserter, men det er ikke et auditorium. Dersom jeg lukker øynene kan jeg kjenne lukta av sigarer og tung dameparfyme. På golvet flasser lakken av den gamle parketten, og veggene kunne trengt ny tapet. Det hviler noe 1800-tallsaktig over det hele. Lyssettingen er nesten ikke-eksisterende, og lyden fra det åtte mann store orkesteret på den lave scenen er varm som rommet selv. De spiller akkurat så høyt at jeg hører detaljene det er meningen jeg skal få med meg. Jeg sverger jeg kan høre strykere, men jeg kan ikke se hvor lyden kommer fra.

Midt på scenen står en liten skikkelse og hvisker ut melodier som jeg er sikker på at jeg har hørt før. Hun har øynene lukket hele tiden, og hodet er lent svakt til den ene sida. Det er klart det er vakkert, men det er også urovekkende. Trykkende, på en måte, som om jeg egentlig ikke skulle ha hørt det jeg har hørt, som om denne utrolig vakre musikken ikke er ment for vanlige mennesker som meg selv.

Jeg sverger, jeg må rykke meg ut av hypnosen hver gang jeg drister meg til å spille «Eveningland».
Thomas Vehus

«Eveningland» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

14. Daft Punk – Discovery (2001)

januar 7, 2010

«Discovery» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

15. Arcade Fire – Funeral (2004)

januar 6, 2010

En kald høstdag i 2004 kom min gode venn Audun innom med et par plater han akkurat hadde vært innom Tiger og kjøpt. De to var Pinbacks mesterverk «Summer In Abaddon» og Arcade Fires «Funeral». Vi spilte «Summer In Abaddon» først og var helt overbevist om at vi hørte årets beste plate. Vi var så sikre at vi vurderte å vente med «Funeral» til dagen etter. Jeg mener, plata som spilles hakk i hæl på årets beste plate er jo nødt til å være en nedtur, ikke sant? Det ville jo være urettferdig mot Arcade Fire å la vårt første inntrykk av «Funeral» bli påvirket av det fantastiske albumet vi akkurat hadde hørt. Vi spilte Pinback én gang til og ble enda mer sikre på at det var årets plate vi hørte.

Selvsagt spilte vi «Funeral» etterpå. Det er ikke, og har aldri vært, mulig for noen av oss å la en splitter ny plate bli liggende uhørt særlig lenge. Vi var nødt. Det var ingen bønn. Uansett hvor bra Pinbacks plate var. «Funeral» fikk bare ta sats og overbevise oss om sin fortreffelighet.

Det kan man trygt si at den gjorde. Herreminhatt som den gjorde!

Når jeg leser om folk som sitter målløse gjennom ei hel plate og lytter, fordi musikken setter dem helt ut av stand til å gjøre noe annet, har jeg alltid trodd at det var bullshit. Nei da, det er ikke det. «Funeral» gjorde det med oss begge. Vi spilte plata i fullkommen stillhet – ingen av oss rørte seg en gang. Da plata var over og ferdigspilt, tok det fortsatt ett minutt eller to før noen sa noe. Hva var dette? Vi hadde jo allerede hørt årets beste plate. Det skulle jo liksom være Pinback som hadde laget årets plate.

Arcade Fire satte standarden for hvordan indierock skulle høres ut på 00-tallet. Etter «Funeral» skulle gud og hvermann ha de samme «alle roper så høyt de bare kan»-partiene. Den særegne dynamikken, med stortromme som markerte på alle fire i hver takt, ble helt uunnværlig, og semiorkestrerte popsymfonier ble plutselig alle indierockeres mål. «Funeral» hadde rett og slett en utrolig påvirkningskraft og var nok også, sammen med Sigur Rós, en del av årsaken til at postrocken – som Arcade Fire lånte mye av rent dynamisk – nå i stadig større grad er noe hvemsomhelst hører på.

Jeg sier det igjen, på en litt annen måte: «Funeral» forandret måten rockmusikk høres ut. Hvor mange andre plater dette tiåret kan du egentlig si det om?

Ikke dårlig for et album uten ett eneste refreng.
Thomas C. Flåten

«Funeral» er merkelig nok ikke på Spotify, men ettersom du leser dette, er oddsene gode for at du allerede har den stående i hylla. Plukk den fram, sett den på og la den overbevise deg om sin fortreffelighet – nok en gang.

16. Wilco – A ghost is born (2004)

januar 5, 2010

Siden han skilte lag med Jay Farrar i Uncle Tupelo i 1994 – på det som i ettertid står igjen som en av de store merkedagene for amerikansk folkemusikk i det 20. århundre – har Jeff Tweedy aldri falt for fristelsen til å snu eller se seg tilbake, enten han har spilt inn plater med sitt eget band, Wilco, slått seg sammen med Gary Louris fra The Jayhawks i supergruppa Golden Smog, eller samarbeidet med folk som Billy Bragg og Jim O’Rourke.

Jeff Tweedy har ikke tatt seg tid til å raste langs den store landeveien. Dermed har han heller ikke blitt sittende fast uten å komme seg videre. Han har riktignok tatt noen steg til siden, slik som på fjorårets «Wilco (the album)», men selv da han grep tak i tekster av forlengst avdøde Woody Guthrie, tok han med seg spøkelset fra fortida inn i vår egen tid.

”Yankee hotel foxtrot” (2002) var ei typisk oppbruddsplate. Den var lyden av et korthus som hadde begynt å svaie i vinden. På ”A ghost is born”, utgitt to år seinere, er Jeff Tweedy blitt gjenfødt – nok en gang. Han er ikke veldig annerledes, men han er heller ikke helt den samme. Et nytt korthus står ferdig, på ruinene av amerikanske flagg. Men inntil videre føles byggverket nesten umulig å blåse over ende.

«A ghost is born» er plata der Jim O’Rourke trekker Wilco enda lenger mot Sonic Youth og Television, og Jeff Tweedy plukker opp den elektriske gitaren og tar et endelig farvel med samarbeidspartner nummer to, Jay Bennett.

«A ghost is born» er plata der Jeff Tweedy finner en vei videre, forbi «Yankee hotel foxtrot» og spøkelsene som har stått i ring rundt ham – en renselsprosess som fører ham gjennom både lange, støyende instrumentalpartier og stillheten midt i stormen, før han kommer ut på den andre sida som et nytt og mer kontrollert menneske.

«A ghost is born» er sanger fra morgenen etter migrenen. Det er ei plate som fortsatt fascinerer, mer enn fem år etter utgivelsen.
Ingve Aalbu

«A ghost is born» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

17. Iron & Wine – Our endless numbered days (2004)

januar 4, 2010

Jeg vet ikke om lista mi over de beste albumene i 2002 ville ha sett veldig annerledes ut dersom jeg skulle satt den opp i dag. Det eneste jeg er helt sikker på, er at Iron & Wine sin fantastiske debutplate ”The creek drank the cradle” ville ha havnet veldig høyt oppe. Topp fem, tipper jeg.

”Our endless numbered days” er Iron & Wine, eller Sam Beam, sitt «vanskelige» andrealbum. Ep’en ”The sea and the rhythm” og diverse bootlegs hadde den gang varmet hjertet mitt i mellomtida. Men la meg drepe spenningen med en gang. Det låter fortsatt lavmælt til bristepunktet. Den største forskjellen fra debuten, er at «Our endless numbered days» inneholder frekvenser fra andre bånd enn bare det midt mellom bass og diskant. Hvorfor jeg ikke nevner koring, trommer, bassgitar og diverse annen staffasje? Fordi disse nye elementene er så sømløst integrert i det typiske ”Sam Beam-lydbildet,» at jeg nesten ikke merker at de er nye.

Ellers koker det fortsatt ned til skumle, doble vokaler, slepende slideoverdubbinger og melodier som truer med å vekke Nick Drake fra de døde. Noen ganger lurer jeg på om han allerede har stått opp. Andre ganger funderer jeg på om Sufjan Stevens har tatt Sam Beam av dage, funnet frem sine mest lavmælte og skjøre sanger og gitt dem ut under pseudonymet Iron & Wine. Jeg fantaserer selvfølgelig, men hør på ”Fever dream” og si at du ikke er enig.

”Our endless numbered days” sitter ikke så umiddelbart som ”The creek drank the cradle». Det er faktisk bare platas fineste spor, ”Passing afternoon”, som faller på plass fra første stund. Jeg sier ikke at det gjør noe, jeg bare konstaterer fakta.

Sam Beam er fortsatt en gudfryktig, tilbaketrukket og familiekjær sjel, med en forkjærlighet for vakre og velbalanserte melodier.

Det er mer enn nok for en enkel fyr som meg.
Thomas Vehus

«Our endless numbered days» er ikke tilgjengelig på Spotify, men sjekk gjerne «Around the well» eller «The shepherd’s dog«. Også samarbeidsplata med Calexico er verdt å høre. Sangen «In the reins» ligger på Spotify.

18. Ron Sexsmith – Retriever (2004)

januar 3, 2010

Det er ingenting kult eller hipt med Ron Sexsmith.

Det er heller ikke noe veldig spesielt med hans plate fra 2004, ”Retriever”. Den er verken trendy eller nyskapende. «Retriever» er kun en samling fremragende låter, framført av en av de varmeste og mest uttrykksfulle stemmene i rocken.

Hvis du ikke er kjent med canadieren fra før, kan det lønne seg å begynne med begynnelsen.

Debutalbumet hans, «Ron Sexsmith» fra 1995, gjør kanskje ikke det store inntrykket i starten. Sexsmith-platene gjør sjelden det. Men etter hvert som dagene går, blir albumet en nær venn. Etter tre uker føler du at du har kjent Ron Sexsmith hele livet. Du kan stole på sanger som «There’s a rhythm», «Lebanon, Tennessee» og «Speaking with the angel». Du kan føle deg trygg på låter som «Secret heart» og «Words we never use».

To år seinere, i 1997, ga Ron Sexsmith ut «Other songs», som blant annet ga oss den perfekte sangen å drikke rødvin til («Thinking out loud»), en to minutter og 32 minutter lang roman om verdens forgjengelighet («Pretty little cemetery») og den aldeles vidunderlige – og merkelig rørende – historien om Amanda, jenta som ikke bodde i nabohuset, men like rundt hjørnet («Strawberry blonde»).

Det er to av mine absolutte favorittplater.

Når boka om tidenes største sangere skal skrives, hører Ron Sexsmith til i samme kapittel som Ronnie Lane, Rick Danko, Richard Manuel, Gram Parsons, Charlie Rich og Gene Clark. Stemmen hans har dessuten litt av den samme avslappede elegansen og utsøkte fraseringen som trompeten til Chet Baker. Skal vi først nevne referanser, er det også vanskelig å komme utenom navn som Paul McCartney, Gordon Lightfoot, Rufus Wainwright og Tim Hardin. Det var nok heller ikke tilfeldig at Ron Sexsmith gjorde en låt av landsmannen Leonard Cohen på sin første plate og dediserte hele albumet til Harry Nilsson.

«Retriever» er tilegnet «the music and memory of Johnny Cash, June Carter Cash og Elliott Smith.» Den er produsert av svenske Martin Terefe, med studiobidrag fra blant andre Ed Harcourt på piano – og den er minst like forbløffende fin som både «Ron Sexsmith» og «Other songs», har jeg funnet ut med åra. Ikke fordi vår venn gjør noe annerledes og revolusjonerende på «Retriever», men fordi han klarer å kombinere den lavmælte inderligheten og den optimistiske, håpefulle tonen – som ligger mellom linjene i absolutt alt han gjør – med de rikeste, mest medrivende og refrengsterke låtene han har skrevet.

«Imaginery friends», «Dandelion wine» og «Wishing wells» hører definitivt til i den siste kategorien.

Ron Sexsmith kan dessuten være naiv og romantisk som omtrent ingen andre. Han kan faktisk være så naiv og romantisk at jeg nesten rødmer på hans vegne. Jeg lurer på om det ikke er da jeg liker ham aller best. «Tomorrow in her eyes» og «I feel for the driver», er slike sanger.

Det samme er «How on earth»:

«Dreams come true in heaven all the time.
Baby how on earth
did we happen upon this love divine.
Baby how on earth
did we find us
down here where people get hurt.
Baby how on earth
»

Sånt kommer man bare unna med når man kan synge – og drømme – som Ron Sexsmith.
Ingve Aalbu

«Retriever» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men det er til gjengjeld store deler av den øvrige katalogen til Ron Sexsmith.

19. D’Angelo – Voodoo (2000)

januar 3, 2010

«Voodoo» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.