8. Radiohead – Kid A (2000)

Det finnes et «før» og et «etter» «Kid A». Siden vi naturlig nok lever i «etter», synes jeg vi skal prøve å se for oss hvordan «før» artet seg. Det er en ganske fremmedartet verden, selv om det kan virke som det ikke er så lenge siden.

1. Vi hadde sjangre.

Sjangerblandingen begynte så klart lenge før, og har på et vis alltid foregått, men før «Kid A» hadde vi ordentlige sjangre. Man spilte enten elektronika eller rock, enten jazz eller pop. Tenk på det neste gang du gleder deg over den siste indieafrobluegrass-hypen.

2. Vi kjøpte cd’er.

Visst gikk det an å laste ned musikk den gangen også, hvis man var virkelig interessert i den slags. Men jeg husker det godt, det var vanskelig og upraktisk.

3. De store plateselskapene fungerte.

Inntil nylig var store, internasjonale plateselskaper nødvendige for å finansiere de virkelig ambisiøse plateprosjektene. Gode plater har blitt laget med sparsomme midler lenge, men til noen typer plater trengtes alltid økonomiske muskler. På sitt beste lånte selskapene disse musklene til de riktige artistene; nå fremstår de som griske, ufyselige skygger av seg selv.

Selvølgelig har verken Radiohead generelt eller «Kid A» spesielt noe eneansvar for å ha snudd disse tingene på hodet i løpet av de siste 8-10 årene, men bemerkelsesverdig nok representerer plata på mange måter et pivotpunkt i utviklingen.

På «Kid A» forsynte Radiohead seg grovt fra et koldtbord av samtidige musikalske strømninger, samtidig som de var veldig bevisst sin egen rolle i musikkhistorien. De var drittlei av å lage monsterhits, og hadde nok på et vis bestemt seg for å være så sære de klarte å være.

Men Radiohead er nå en gang Radiohead, og til tross for at «Kid A» inneholder mange (den gang) fremmedartede elementer og lyder, er den egentlig en popplate. Til tross for at stemmen til Thom Yorke til tider er oppklippet, forvrengt og bortprodusert, gitarene er ugjenkjennelige og lydbildet ofte er kaldt og hardt, er «Kid A» innerst inne melodisk og varm.

Den bare prøver veldig hardt å være noe helt annet, og det er dette spennet og disse kontrastene som gjør det så bra. «Kid A» er en krevende plate, en plate som tvinger deg til å lytte. Men når man først kommer under huden på den, gir den en stemning ulikt alt annet.

Det er som å være helt, helt alene på jorda.
Morten Krane

«Kid A» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: