6. Lucinda Williams – Essence (2001)

La oss dra til Baton Rouge, tilbake til huset i Belmont Avenue.

«Car wheels on a gravel road» (1998), forløperen til «Essence», tok seks år å få ferdig – og kostet minst ett vennskap – men endte opp som en mytisk reise langs veiene i sør, gjennom sinnet på et menneske som puster, lever og brenner som få andre. Sangene høres ut som de er skrevet på et kjøkken i Macon, Georgia, med Loretta Lynn, Hank Williams og Neil Young på radioen. Det lukter av kaffe, egg og bacon, bomullen ligger spredt utover slettene som små skydotter, telefonstolper, trær og ledninger flyr forbi.

På «Essence», utgitt bare tre år seinere (i 2001 var det uhørt kort tid til å være Lucinda Williams), får vi mer av det samme – men også noe annet. Der «Car wheels on a gravel road» høres ut som et stort og sammensatt verk, et resultat av nitidig arbeid over flere år, er sangene på «Essence» så soleklart enkle at det føles som de har skrevet seg selv. Det er kanskje ikke historier og stemninger Lucinda Williams har hatt lyst til å leve ut, alltid, men det høres ut som de har gjort henne godt.

Et stjernelag av de sjeldne bidrar i studio: Jim Keltner spiller trommer, Jim Lauderdale synger, mens Dylan-hjelperne Tony Garnier, David Mansfield og Charlie Sexton trår støttende til på henholdsvis bass, fiolin og gitar. Sistnevnte står også for størstedelen av produksjonen. Gary Louris fra The Jayhawks korer på tittelkuttet, og jammen dukker ikke også Ryan Adams opp. Men den som skinner sterkest, ved sida av Lucinda og låtene hennes, er den undervurderte gitaristen og produsenten Bo Ramsey, som spiller noen spartanske, saktegående soloer som snor seg som blå sting gjennom sangene og forhindrer dem i å sprekke opp i store sår.

I løpet av 50 minutter og 58 sekunder rekker Lucinda Williams innom de fleste av favorittemaene sine: lengsel uten like («Lonely girls» og «I envy the wind»), flørting og forelskelse («Steal your love»), brennende begjær («Essence»), bittersøte barndomsminner («Bus to Baton Rouge»), religion («Get it right with God») og tilgivelse («Broken butterflies») – alt med Sørstatene som et stort, sorgtungt teppe i bakgrunnen.

Utover på 00-tallet ble utgivelsene hennes gradvis mindre interessante, samtidig som utgivelsestakten økte. Men på «Essence» er troverdigheten fortsatt total, med en perfekt blanding av rock som kommer rett fra ryggmargen, country som ruller dovent og deilig framover og en stemme som smaker av bourbon og honning og skjelver på de helt rette plassene.

Og når alt er sagt og gjort, er det fargen blå man vender tilbake til.

«Go find a jukebox
and see what a quarter will do
I don’t wanna talk
I just wanna go back to blue»
Ingve Aalbu

«Essence» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Stikkord: ingve aalbu, lucinda williams, pstereo