Archive for februar, 2010

3. Ryan Adams – Heartbreaker (2000)

februar 22, 2010

«When your young you get sad then you get high»

Den tidligere punkeren Ryan Adams markerte seg sterkt på den amerikansk alt. country-scenen på nittitallet, da bølgen pionerene Uncle Tupelo startet med sin «No depression» traff land. I front av Whiskeytown sto han bak to alkoholduftende klassikere, «Faithless street» og «Strangers almanac», som begge forente forfyllet punkattityde, gitardreven countryrock og såre ballader med periodevis eksplosivt resultat. Stadige utskiftninger av medlemmer (og svirebrødre) viste at Adams – med et alkoholinntak Keith Richards verdig – ikke var enkel å jobbe med, og selv om bandet slapp sin svanesang med «Pneumonia» året etter «Heartbreaker», var Whiskytown i realiteten oppløst i 1998 (da albumet ble spilt inn).

Rastløse Ryan Adams tok med seg et stjernelag i studio, under superprodusent Ethan Johns vinger. Multimusikeren trakterer også trommer, spiller bass og fargelegger med orgel. Med på laget er også trollmannen David Rawlings, som foruten å skape gitarmagi, trakterer banjo og tamburin med kyndig hånd. Synger gjør han også – og snakker. (En Morrissey-låt, og hvilket album den er på, er en morsom diskusjon mellom Adams og Rawlings, som med glimt i øyet drar platen i gang). Bidrar på platen gjør i høyeste grad også Gillian Welch, med utsøkt vokalhjelp, banjo og gitar. Og så Emmylou Harris, da. Dronningen drysser englestøv og løfter Adams’ poesi mot musikkhimmelen, der øyeblikk av pur magi måler krefter med det meste.

«Heartbreaker» var dømt til å bli en klasseskive, for med dette laget – og flere hjelpere til – i ryggen, går rebellen Adams i studio med det mest fullendte låtmaterialet han noensinne har hatt sin klo på. Låtskriverens store talent møter musikk som omfavner og røsker liv i tekster dyppet i sår tristesse, sorg og lengsel, men også kjærlighetserklæringer så vakre at verden stopper opp i noen små minutter. Og innimellom smiler også en sulten Ryan Adams til oss med et skeivt glis, alt fargelagt i musikk som fanger stemningene på slående vis.

Solodebuten holder hva tittelen lover, med hjerteknusere som «To be young (is to be sad, is to be high)», «Damn, Sam (I love a woman that rains)», «Come pick me up» og tiårets yndigste country-øyeblikk i «Oh my sweet Carolina». Sistnevnte er en enestående vakker hyllest til hjemstaten, der Emmylou Harris fargelegger med gullpaljett og Ryan Adams tar ut sitt ypperste som låtskriver og vokalist. Og selv om ikke alt på platen når samme svimlende høyder, er det likevel ikke tvil om at Adams med «Heartbreaker» setter sin signatur på det beste han noensinne har gitt ut. Et lite mesterverk som markerer starten av et tiår han på godt og vondt satte sitt preg på.

Det ble kanskje for mange middelmådige plater, av de som fulgte i en hyppig strøm fra en nå sykemeldt Ryan Adams, som dessverre måtte ta en pause fra musikk på grunn av en alvorlig øresykdom en tid tilbake. La det likevel ikke herske noen tvil om at en perfekt sammensatt samleplate fra Ryan Adams ville vært omtrent det beste fra forrige tiår. Og på den ville vi fått mange sanger fra «Heartbreaker», en funklende plate som tangerer det beste fra den historiske aksen mellom Gram Parsons, Uncle Tupelo og Whiskytown som musikken mesterlig er båret frem på. Klasse viste også Adams i livetapping med dette materialet. Denne penn har et par eventyrlige følsomme konserter fra starten av forrige tiår fastrisset i minnet.

Mariah Carey? Ryan Adams ble ti år tilbake utfordret av sin manager om å finne tittelen på platen i løpet av 15 sekunder (rett før den skulle i trykken), og blikket hans falt på en plakat der Carey hadde en t-skjorte med «Heartbreaker» trykt i front.

Slik kan også historie skapes.
Magne Johnsen

«Heartbreaker» er dessverre ikke på Spotify, men sjekk for all del ut Whiskeytown-platene «Strangers almanac» og «Faithless street«, dersom du ikke har hørt dem.

Reklamer

4. Wilco – Yankee hotel foxtrot (2002)

februar 8, 2010
Stemmen til Jeff Tweedy høres ut som den lekker. Følelsene renner ut. Han klarer ikke holde på dem. 

«Yankee hotel foxtrot» er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Dette er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut i sin tid. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men «Yankee hotel foxtrot» krever tid og oppmerksomhet.

Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden. «Radio cure» er en slik innspilling. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.

«Summer teeth», det siste vi hørte av Wilco før «Yankee hotel foxtrot», var sterk, glinsende, et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten.

«She begs me not to hit her», innrømmet han.

«Yankee foxtrot hotel» er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en plate som kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.

«Distance has no way of making love understandable», synger Jeff Tweedy.

Han kjenner mørke ekko i hjertet. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.

Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av «Yankee foxtrot hotel». Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv.

Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk, særlig når en kapasitet som Jim O’Rourke lurer i kulissene. Mest av alt minner «Yankee hotel foxtrot» om Big Stars «Third», også kjent som «Sister lovers». Begge platene har sanger som når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som «Kangaroo» er «Yankee hotel foxtrot» i miniatyr.

På avsluttende «Reservations» prøver Jeff Tweedy å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.

«I´ve got reservations about so many things,
but not about you»

«Yankee hotel foxtrot» var et av det forrige tiårets desidert beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.
Ingve Aalbu

«Yankee hotel foxtrot» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

5. Herman Düne – Mas cambios (2003)

februar 3, 2010

Før vi fortsetter, må vi være enige om det følgende: Vindskeiv, Brooklyn-innspilt folkrock, som like gjerne kunne ha blitt til på en lysning midt i Kiellandskogen i Eigersund, er den eneste sanne form for musikk. Den unike blandingen av Jonathan Richman, Belle & Sebastian, tidlig Neil Young og det meste som er fint og skranglete på samme tid, er den eneste sanne form for inspirasjon. Okai?

Flott. Da begynner vi.

Hvis Herman Düne har et budskap med «Mas cambios», så er det dette: endring.

Vi trenger endring. Endring, ikke forandring. Ikke Obama-reformer, systemrevolusjoner og offentlige utredninger. Vi trenger ord for å beskrive små handlinger som har konsekvenser som oppleves som viktige i hverdagen. Som den hjelpeløse følelsen å se noen man kjenner med sønderknust hjerte. Som det å vokte over noen som sover, mens man egentlig har lyst til å stryke dem gjennom håret. Som hvordan iskalde dager med sol kan være de beste av alle dager, så lenge de riktige menneskene deler dagen med deg.

Ta disse små episodene, vri dem til absurde og surrealistiske setninger, der man ikke helt vet hva som er fantasi, hva som er poesi og hva som er virkelighet – der hva som er hva egentlig betyr absolutt ingenting. Slik at det aldri har vært så oppløftende å være deprimert. Slik at det aldri har vært så profesjonelt å spille så skranglete.

«Mas cambios» er verdens mest elskelige samling av blokkfløytesoloer, ustemte banjoer og et uforglemmelig refreng fra antifolk-koret til Bonnie «Prince» Billy. Det er et album som får deg til å tro at at alle kan danse, at alle kan synge, at alle kan spille og at med en knyttneve håp kan man endre alt.

Herman Düne har ikke noe budskap. Det trenger de ikke. Noen ganger er det nok å tro at det man gjør er og blir riktig, uansett hvor feil det høres ut for alle andre. Så får heller de andre endre seg.
Tor Martin Bøe

«Mas cambios» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.