4. Wilco – Yankee hotel foxtrot (2002)

Stemmen til Jeff Tweedy høres ut som den lekker. Følelsene renner ut. Han klarer ikke holde på dem. 

«Yankee hotel foxtrot» er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Dette er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut i sin tid. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men «Yankee hotel foxtrot» krever tid og oppmerksomhet.

Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden. «Radio cure» er en slik innspilling. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.

«Summer teeth», det siste vi hørte av Wilco før «Yankee hotel foxtrot», var sterk, glinsende, et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten.

«She begs me not to hit her», innrømmet han.

«Yankee foxtrot hotel» er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en plate som kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.

«Distance has no way of making love understandable», synger Jeff Tweedy.

Han kjenner mørke ekko i hjertet. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.

Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av «Yankee foxtrot hotel». Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv.

Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk, særlig når en kapasitet som Jim O’Rourke lurer i kulissene. Mest av alt minner «Yankee hotel foxtrot» om Big Stars «Third», også kjent som «Sister lovers». Begge platene har sanger som når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som «Kangaroo» er «Yankee hotel foxtrot» i miniatyr.

På avsluttende «Reservations» prøver Jeff Tweedy å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.

«I´ve got reservations about so many things,
but not about you»

«Yankee hotel foxtrot» var et av det forrige tiårets desidert beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.
Ingve Aalbu

«Yankee hotel foxtrot» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.
Advertisements

Stikkord: , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: