Archive for the ‘Uncategorized’ Category

73. The New Pornographers – Mass romantic (2000)

desember 7, 2009

The New Pornographers dukket opp i 2000, nærmest fra ingensteds, med et debutalbum utenom det vanlige. Her er tolv låter med så mange smarte vendinger at selv om plata er mer umiddelbar enn de fleste, er den likevel slitesterk nok til å høres like forbannet frisk ut nå som den dagen den kom ut for ni år siden. Her er det mer spilleglede, overskudd og flere hooks enn det de fleste andre band får til i løpet av en hel karriere.

Carl Newman står for de fleste låtene på «Mass romantic» – som han har gjort i større og større grad på de påfølgende New Pornographers-platene. Han synger også det meste selv, enten alene eller sammen med Neko Case, med en nasal, litt tynn stemme. I tillegg har Dan Bejar fått sneket inn et par låter som fungerer som en fin, snurrig motvekt til Newmans mer bastante powerpop.

Neko Case er innehaver av en av de virkelig store stemmene i sin generasjon. Hun kan synge alt fra tårevåt country til kraftfull powerpop. Med The New Pornographers tyr hun sjelden til finesser, men bruker desto mer rå kraft. Det er en stemme som kaster seg over deg, fillerister deg og forlater deg med et ømt kyss på kinnet før du egentlig har fått summet deg til å tenke over hvilke ord du hørte – slikt er revnende likegyldig når Neko Case synger.

Mange refererer til The New Pornographers som ei «supergruppe». De glemmer at før «Mass Romantic» kom ut i 2000, var det bare de mest dedikerte som i det hele tatt visste hvem medlemmene var. Neko Case hadde gitt ut et par countryplater uten å få særlig oppmerksomhet, og Dan Bejar hadde smøget ut tre plater med sitt sideprosjekt Destroyer, uten at noen virket å bry seg stort utenfor Canada. Det var summen av de seks ulike personlighetene, og energien som oppsto da de plugget inn instrumentene, som gjorde – og gjør – The New Pornographers til noe helt spesielt.

Albumet avsluttes med at bandet unisont roper «So give us the keys now, we’ll burn this hall of justice down. Hats off to the city fathers, they’re no longer a hundred feet tall». De kunne like godt bedt om nøkkelen til popkongeriket.
Thomas C. Flåten

«Mass romantic» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Reklamer

74. The Ricochets – The ghost of our love (2003)

desember 7, 2009

Å oppleve Ricochets på små scener på tampen av nittitallet, i tiden før bandet albumdebuterte med eksplosive ”Slo-mo suicide” i 2000, var til å få hakeslepp av. Bandet leverte hinsides energiske konserter, ja rene eksplosjoner av innestengt energi og nihilistisk svartsyn. Med Trond Andreassens enestående vokalsignatur i front overbeviste bandet til de grader og ble kjapt en livefavoritt, før platene kom som hissige knyttneveslag i en svimmel totalopplevelse utover første halvdel i dette tiåret. Ricochets viste øyeblikkelig at de mente alvor, noe de da også holdt fast i til det hele strandet med ”Isolation” i 2005.

Tre plater teller katalogen. Liten i omfang, men når det gjelder innholdet, er det ikke mange andre norske musikalske hat-trick som matcher dette. I alle fall innen rocken. Og aller best er den midterste platen, hvor forpint og full av spøkelser den enn måtte være.

”The ghost of our love” skinner i stearinlys i ferd med å brenne ut. Skyggene er dype, full av mørke demoner, kjærlighetssorg og bunnløse nedturer. Det eksplosive er tonet ned, Trond Andreassen og Ricochets tar sats og dykker ned i tristesse og smerte med en intensitet vi knapt har hørt på andre norske plater. Fra start til mål, intenst tilstede hele veien, leder Ricochets vei inn i mørket, der spøkelser og faenskap forløser hjerteskjærende øyeblikk som ”Nobody around” og ”Pick up the phone”, sistnevnte så desperat at den fremdeles treffer magen med et spark. Hver eneste gang.

Smerten føles, og som oppbudplate måles det her faktisk krefter med ”Shoot out the lights” av Richard og Linda Thompson, uten annen sammenligning for øvrig.

Ricochets så seg aldri tilbake. Kompromissløst kjørte bandet løpet mot undergang og elver av tårer. ”The ghost of our love” er den mørklagte essensen, en skinnende norsk klassiker som garantert har vært inspirasjon for det oppsving rocken har hatt i Fredrikstad de siste årene med Tommy Tokyo og Tellusalie i spissen. Og nå er også Trond Andreassen tilbake med Navigators. På tide å tone ned Bergen og heller ta bølgen for plankebyen, spør du meg.

”The ghost of our love” er gitt ut på flott vinyl av Dead Moose. En av tidenes beste norske rockealbum har der to bonusspor og er selvsagt å anbefale. Mp3, du liksom.
Magne Johnsen

«The ghost of our love» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify (to låter fra hvert album).

75. Lindsey Buckingham – Under the skin (2006)

desember 7, 2009

Lindsey Buckingham har sjelden vært så sår, naken og utleverende som på «Under the skin»; en akustisk og dempet affære, så stappfull av inderlighet og popmelankolsk meloditeft at man nesten mister pusten. Mannen som i stor grad satte standarden for 70-tallet med Fleetwood Macs uslåelige trekløver «Fleetwood Mac», «Rumors» og «Tusk», vet med andre ord fortsatt hvordan det skal gjøres.

«I’m not a young man but I’m a child in my soul. I feel there’s room for songs that are sung. For chances not taken, for deeds not yet done (…) When the play is unoriginal and the cast scrapes and bows, and the only way you can seize the day Is to blend into the crowd (…) I know it’s hard, been so hard to find. Your passion swallows you whole. Deaf dumb and blind.” (”Not too late”, ”Show you how” og ”Under the skin”).

«Under the skin» er Buckinghams fjerde soloskive og følger 14 år etter den forrige. Platen starter refleksivt og naivt, men likevel målbevisst. Det forståtte geniet, som ikke er i stand til å godta sin egen genialitet, ser tilbake på både det som er blitt gjort og fremover mot det som fremdeles kan gjøres. Det er tydelig at denne utgivelsen artikulerer en indre spenning hos Buckingham, hvor han rives mellom det å ha gjort sitt, men samtidig ennå ha mye igjen å gi; han er fanget mellom familielivet og kunstnersjelen. Musikken bærer preg av en lenge undertrykt stemme som skjelvende presser frem et budskap som sier at det beste ennå har til gode å komme.

Men plata er også et oppgjør med fortiden, med det mislykkede forholdet til Stevie Nicks, som en positiv vending på noe tidligere sårt og vanskelig. Buckingham har hatt mye tid til kontemplering, og kombinert med en mer moden sjel, frembringer disse følelsene noen av platas sterkeste øyeblikk.

”We huddled in the derelict building, the gypsy girl and I. We made our beds together, with the rain and tears in our eyes. And who will be the one to say it was no good what we done. I dare anyone to say we were too young. We were only trying for the sun (…) Hearts will break with choices we must make, so sleep and dream of me. I won’t be home tonight, I’ll just slip out of sight. Lay down my visionary eyes, dancing on my cast away dreams. Keep yourself out of sight, farewell to the wishes that died. Look for me in the morning light, dancing on my cast away dreams (…) Oh you and I we sure can dream of conversations that might have been. I know that I treat you unkind, and long ago I lost my mind. And even after all these years I can’t even see you clear” (”To try for the sun”, ”Cast away dreams” og ”Shut us down”).

Som nevnt er «Under the skin» en akustisk plate, men den er likevel overraskende rytmisk og fengende. Buckingham har tatt seg god tid og eksperimentert med produksjonen. Dette løfter plata opp på et høyere nivå og speiler en av de mest interessante musikksjelene moderne pop- og rockmusikk har løftet frem i spotlighten. Jeg har tro på Buckingham.
Kenneth Dahlgren

«Under the skin» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

76. Nick Cave – No more shall we part (2001)

desember 7, 2009

”No more shall we part” var den første plata Nick Cave ga ut i etterkant av mesterverket ”The boatman’s call” fra 1997. Det burde være komplett unødvendig å si det, men forventningene mine til albumet var uutholdelige. Jeg foregriper begivenhetene og sier det rett ut: «No more shall we part» innfridde på alle mulige måter.

Nick Cave og Tom Waits har minst én viktig ting til felles, slik jeg ser det: Det merkelige samspillet mellom det vakre og det heslige. Dette er kontraster, men også – på en uforklarlig måte – to sider av samme sak. Jeg kjenner ikke mange artister som klarer å formidle dette så godt som Cave og Waits. ”No more shall we part” er en stilstudie i styggvakre krumspring. Råheten og galskapen, konstruert eller ikke, er der hos begge. Jeg holder likevel en knapp eller ti på at Nick Cave er den eneste av de to som har en diagnose å vise til, slik det spekuleres i.

På «No more shall we part» er det nok å ta av, slik som de nesten uutholdelige vakre balladene som vi elsker ham for: ”Love letter”, ”We came along this way” og ”Darker with the day”. Likevel er det en ettersmak av galskap vi sitter igjen med når stillheten erstatter sistesporet. Nick Cave virker sykere enn noensinne, noe sier en del, med tanke på at katalogen hans er fylt med rimelig urovekkende album og sanger. Det virker aldeles håpløst på den monumentale ”Fifteen feet of pure white snow”, men det topper seg ikke før ”Oh my lord” har revet og røsket i både ørevoksen og nervene. Dette er høyverdig kunst.

Dessverre har ikke de påfølgende albumene til Nick Cave innfridd mine forventninger i like stor grad som ”No more shall we part”.
Thomas Vehus

«No more shall we part» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify (to låter fra hvert album).

77. The Microphones – The glow pt. 2 (2001)

desember 6, 2009

OK, alle sammen: Lukk øynene.
Har alle lukket øynene nå?
OK, bra. Og så tenker du på den aller beste vennen du har.
Tenker alle på sin aller, aller beste venn nå?
Bra. Og nå, forestill deg at denne vennen dør
.

Omtrent slik introduserte Phil Elvrum (senere Elverum) sangen «I can’t believe you actually died» for oss da han spilte på So What i november 2002. Han ville sågar ha publikum til å synge med på refrenget. Sangen finnes ikke på «The glow pt. 2», men sier noe om hvordan Elvrums og The Microphones’ tilsynelatende naive tilnærming til tingene rundt seg kan avdekke store sannheter.

Jeg tror ikke jeg var den eneste i salen med klump i halsen da vi sjenert hviske-sang refrenget i kor.

«The glow pt. 2» befinner seg et  usannsynlig sted midt mellom lydkollasj og ufullendt popmesterverk. Den er intim og nær det ene øyeblikket, kaotisk og støyende det neste. Låtene kan bygges opp av skranglete, skramlete, akustiske høyre-venstre-gitarer, trommer med masse fuzz eller et ustemt piano. Et øyeblikks tilsynelatende klarhet kan stupe inn i et klaustrofobisk buldreleven med mumlevokal uten noe som helst forvarsel, for deretter å munne ut i lengre passasjer med kun susing og litt tåkelur. Det kan virke som det er overveldende mange virkemidler i bruk, men kjernen er hele tiden Phil Elvrums tanker og betroelser, presentert med en dønn ærlig stemme. Det ligger lag på lag med lyder, rytmer og stemmer, men han mister aldri taket på hvilke følelser han er ute etter å uttrykke.

Når man hører «The glow pt. 2» for første, andre, tredje og kanskje fjerde gang, kan det hele virke tilfeldig. Det kan virke som han ikke har hatt tålmodighet nok til å utvikle de virkelige gode pop-idéene (for ja, dem finnes det mange av her), og heller har fordypet seg i tåkelur og bakgrunnsstøy. Men jeg mistenker at Phil visste veldig godt hva han holdt på med. Han skulle nemlig lage en plate som var så sprengfull av tvetydigheter, kontraster og motstridende følelser at den er interessant også etter tjueførste, -andre og -tredje gjennomlytting. En plate som kan være en like skjellsettende opplevelse å høre gjennom i 2009 som den var i 2001.

Det handler om å gripe etter de virkelig store tingene i livet, bare for å oppdage at hendene dine er så altfor, altfor små. Det handler om være forvirret i en verden som på samme tid er uendelig vakker og overveldende skremmende. Og det handler om å føle seg liten.

Han sier det så klart best selv, som i «I felt my size»:

I looked up and hurt my eyes on the painful, powerful sky
I looked down and felt motion under me
When I looked out across the freeway at the people flying by
I turned my head, I closed my eyes, I felt my size

Jeg er helt sikker på at en så dypt menneskelig stemme som Phils gjør verden til et bedre sted.
Morten Krane

PS: Den låtbaserte nedlastings- og streamingverdenen vi lever i nå passer svært dårlig for helhetlige verk som «The glow pt. 2». Derfor finnes den heller ikke på Spotify. Du anbefales så klart å høre hele plata, men hvis du absolutt vil ha låtanbefalinger, prøv «I want wind to blow» og «I felt your shape».

78. Herman Düne – Not on top (2005)

desember 6, 2009

Mens de to svensk-franske brødrene i Herman Düne fremdeles var samlet i samme band, oppstod det svært ofte finurlige øyeblikk, både på plate og konsert. David-Ivar er den utadvendte scenepersonligheten. Storebror André (nå kjent som Stanley Brinks) virker egentlig mest interessert i sigarettene sine. Men det de har til felles, er evnen til å skrive gode låter – med enkle melodier, gjerne bare to-tre akkorder, og så fantasifulle tekster at man nesten blir litt svimmel. Og da mener jeg på en god måte.

«Not on top» er den mest livlige, fargerike og kreative av platene deres – om å være fanget på kjøpesenter, kjøre bil med Calvin Johnson i baksetet og om å få livet sitt forandret av Nirvanas «Nevermind». Men dette er ikke akkurat grønsj. «Not on top» er sprudlende popmusikk, med verdens mest fraværende produksjon, der låtene er så insisterende at du ikke har noe annet valg enn å høre etter.

Sangene til Herman Düne er ofte mer bruddstykker enn fullendte historier. Du blir gjerne kastet inn i handlingen på et tilsynelatende tilfeldig tidspunkt, og neste spor er i gang før du fikk vite om gutten fikk prinsessa. Men det er ikke så farlig, for før du får tenkt deg om, er du fanget i en ny, liten fortelling – om å bli slukt av en malstrøm, om å kaste en gaffel på stefaren sin, eller om å våkne opp i syv forskjellige byer med den samme fordømte ketsjupflekken på buksene.

Jeg smiler breiere enn noen gang, samtidig som jeg forbanner det faktum at bandet – i sin opprinnelige form – ikke eksisterer lenger.
Asle Frøkedal

«Not on top» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

79. Terje Rypdal – Vossabrygg (2006)

desember 6, 2009

Terje Rypdals «Vossabrygg» fra 2006 er intet mindre enn en – i mine ører – bauta innen nordisk jazz. I tillegg til Rydal selv fremføres musikken av et stjernelag bestående av Jon Christensen, Bugge Wesseltoft, Palle Mikkelsborg, Marius Rypdal, Bjørn Kjellemyr, Paolo Vinaccia og Ståle Storløkken. Musikken regnes for å være en implisitt hyllest til Miles Davis’ elektroniske periode, samtidig som den griper tak i en slags kronologisk fremvisning av Davis’ musikalske utvikling og betydning.

Dette er en liveinnspilling, fremført på Vossajazz i 2003, hvor den også var årets bestillingsverk. Tematisk kan nok Vossabrygg tolkes som en slags norsk «Bitches brew», selv om jeg aldri ville gå så langt som å påstå dette. Men det er noe i musikken, og i tolkningen av Miles Davis, som gir den norske folkesjela en jazz-episk tolkning kun Terje Rypdal kunne komponert – og kun ved hjelp av Miles Davis; et slags toppunkt som både beskriver hvor komponisten kommer fra idémessig, men også kultur- og samfunnsmessig.
Kenneth Dahlgren

«Vossabrygg» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

80. Cat Power – You are free (2003)

desember 6, 2009

Historien om Cat Power er blant de merkeligste dette tiåret. Chan Marshall gikk fra å være nevrotisk indieprinsesse til å bli en ekte souldronning, 00-tallets svar på Dusty Springfield, uten at noen av oss reagerte, eller egentlig merket hva som foregikk. Den tidligere notorisk innadvendte og sky konsertkatastrofen hadde forvandlet seg til en entertainer som ikke ville gå av scenen da jeg så henne live for noen år siden. Den kyniske outsider art-entusiasten i meg, som likestiller personlig lidelse med autensistet og kunst, savnet kanskje den gamle togkræsjpersonaen, men det var jo fint å se at hun tilsynelatende hadde det bra.

«You Are free» var siste vi hørte fra «gamle» indie-Cat Power. Oppfølgeren «The Greatest» dro i retning soulen med en tittel som kanskje til og med ikke var ment ironisk. Som alltid har hun med seg celebre musikere. Steve Shelley fra Sonic Youth spilte trommer på de første platene hennes. Denne gangen var det ikke å vanskelig å tippe hvem som gjemte seg bak forkortelsene D.G og E.V. på trommer og vokal. I ettertid ser man allerede her tegnene på hvor hun var på vei. Låtmaterialet føles litt mer robust, mindre lo-fi-famlende enn før. Arrangementene er enkle, men sofistikerte.

Men som alltid blir alt dette uvesentlig idet Cat Power begynner å synge – en varm, altoppslukende  stemme å forsvinne i, som knekker på alle de rette plassene hver eneste gang. Alt annet blir blir borte når hun får enkle og i utgangspunktet ufarlige linjer som «better call all the ships / they been caught sailing / better call the captain / he’s been caught stealing» til å høres ut som verdens ende og meningen med alt, helt på samme tid.
Thor-Eirik Johnsen

«You are free» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

81. City of Caterpillar – City of Caterpillar (2002)

desember 5, 2009

Man må kanskje ha vært der for å forstå, men et lite øyeblikk for sju år siden var dette bortgjemte bandet fra den amerikanske undergrunnen virkelig det beste og viktigste rockbandet i verden. Konseptet var enkelt – intensiteten og den emosjonelle inderligheten fra post-hardcore-undersjangeren screamo parret med gitarcrescendoene og de nærmest proggete låtstruktrurene fra postrock i Godspeed You Black Emperor!-klassen.

Det er nesten utrolig at ikke noen tenkte på det før, men jeg kan love dere at det er nok av band som har tenkt på det i ettertid. Dette er uansett ikke så farlig. Det som er viktig, er at ingen har gjort dette med større bravur enn City of Caterpillar. Dette er så intenst, så blodig seriøst, selvhøytidelig, og så dødsforaktende som rock kan bli.

Stemmebåndene tynes til det usunne, ytterste, låtene kveiler seg opp som en kobra klar til angrep, før det styrtes ned i flammehavet uten fallskjerm eller sikkerhetsline. (Som jo uansett bare ville brent opp.)  Det jeg prøver å si: Disse gutta mente alvor, slik bare alvorlige og sinte, unge menn kan.

Det viktigste bandet i et kort øyeblikk, skrev jeg, City of Caterpillar rakk selvfølgelig bare å gi ut denne plata før de takket for seg grunnet «personal differences», slik det skal være i dette hardcore-spillet. Det de etterlot seg, er kanskje bare en ørliten brikke av et motiv helt i utkanten av rockhistorien. Jeg innser at dette er faretruende nært Senterparti-retorikk, men det er nå en gang i det små og lokale de virkelige verdiene er å hente, og derfor har jeg ikke noe problem med å se på «City of Caterpillar» som tiårets beste gitarrockplate.
Thor-Eirik Johnsen

Ikke tilgjengelig på Spotify.

82. Radiohead – Amnesiac (2001)

desember 5, 2009

For de uvitende er livet enkelt: Man lever så lenge man kan. Så slutter man med det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører uvitenheten av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, slik fortellingen om at den synlige verden bare er skygger av den egentlige verden, tar utgangspunkt i at vi alle er samlet nederst i en hule. Slik mennesker til enhver tid har forsøkt å nå ut av denne hulen, og slik ingen noensinne har kommet tilbake for å fortelle hvordan det er der ute. Hvis vi ikke da er som gnostikerne preker, at vi har glemt hvor og hva vi kommer fra, for å overleve traumene vi gjennomgår idet vi blir født.

Det er dette fraværet av kunnskap som er «Amnesiac» sin livsberettigelse. Det er denne søkenen tilbake til fødselen som er «Amnesiac» sin utfordring. Albumet som uvitende vil spotte, hoderystende gi navn som «Kid B» og «Not-so-Ok-Computer», mens de som evner å se forbi, ser at det som egentlig gjøres, er å peke bakover og framover.  Det er derfor det fremdeles føles så friskt, så nytenkende, så revolusjonerende. Med nesten overraskende enkle grep kobles «Kid A» sine teknologiske nyvinnninger med «OK Computer» sitt pophjerte.  Usikkert, nølende  («I used to think, there was no future left at all»), søkende («jumped in the river and what did I see»)  og ikke minst eksistensielt og nesten-religiøst  («I want you to know, He’s not coming back.»)

Siden 2000 har Radiohead stått bak blant annet fire album, tre soundtrack, to soloalbum og vært med i én Harry Potter-film. Noen vil kalle det overkompensering for sin egen horisontutvidende evne. Andre vil kalle det fravær av evnen til å innse sine egne begrensninger. Men det er denne jakten på endring og forbedring som er bakgrunnen for at Radiohead fremdeles er interessante i 2009. Så kan de uvitende trøste seg med at: «The lights are on but nobody’s home / And everyone wants to be your friend.»
Tor Martin Bøe

«Amnesiac» på Spotify.
Samleliste på kåringen så langt på Spotify.

83. At the Drive-In – Relationship of command (2000)

desember 5, 2009

Mange har prøvd å beskrive musikken til At The Drive-In, men de fleste sliter med å bestemme seg. Ikke så rart, for Texas-bandet befinner seg egentlig mer mellom sjangre, enn i dem. Vi er definitivt et sted der indierock blir hardcore, men mest av alt er «Relationship of command» lyden av adrenalin som får utløp i nøyaktig riktig øyeblikk.

Dessverre var gleden kortvarig siden At The Drive-In ble oppløst året etter, i 2001. Hovedpersonene Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodriguez-Lopez ville komme seg bort fra moshpiten som dannet seg foran scenen hver gang de hadde konsert og over i noe mer progressivt og rammeløst. Svaret ble Mars Volta, og forholdet mellom rock og kunst ble redefinert.

Likevel var det på «Relationship of command» de låt aller best. Som album er dette noe av det mest komplette jeg har hørt de siste ti årene. Men jeg sliter fremedeles med å plassere musikken. Plata har for mye melodi til å være hardcore, for lite gnål til å være emo, for mye struktur til å være punk og for mye eventyrlyst til å være indierock. Vel, det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er at «Relationships of command» fyller et viktig rom når vi skal oppsummere de siste ti årene.

Denne plategjennomgangen kommer garantert til å gi deg mange eksempler på plater som passer perfekt på foran peisen, i parken og på nachspiel. Men om du ikke har rukket å bli full ennå, vil jeg anbefale deg å begynne med denne.
Asle Frøkedal

«Relationship of command» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

84. The Hold Steady – Separation Sunday (2005)

desember 5, 2009

The Hold Steady var et av bandene som virkelig slo gjennom på den amerikanske indie-scena i løpet av 2000-tallet, og det med musikk som ikke er indie i det hele tatt, men derimot klassisk, arenaklar rock, med like mye hjerte som hjerne.

Det er rock som får deg til å lufttromme, skyte neven din i været og samtidig måpe rørt av tekstene – men med et påfølgende smil. Det handler om dop, puling, drikking, religion, håp og håpløshet, men alltid med en snerrende vri som gjør at det aldri tipper over i patetisk og trist. Det føles alltid ekte, og man blir sittende og føle med disse karakterene som befolker «Separation Sunday». Man ler kanskje litt noen ganger, men aldri hånende. Man får ikke nødvendigvis lyst til å redde dem heller, selv om de nok gjerne skulle likt å bli «født på ny». Man får heller bare lyst til å bli med på reisen, og kanskje følge dem på legevakta, dersom det skulle være behov for det.

Det var ikke denne skiva som gjorde at eksploderte for The Hold Steady. «Separation Sunday» var bare ett av flere steg på veien mot en større label, større puplikum, større produksjon og sikkert litt større lommebøker. Gjennombruddet kom med «Boys and girls in America». Også den plata er veldig bra, men for meg er «Separation Sunday» hakket vassere. Ikke fordi jeg «likte dem bedre før de ble store». Absolutt ikke. Jeg kjente ikke en gang til The Hold Steady før de ble store. Så kul er jeg.

Men det er noe spesielt med «Separation Sunday». Kanskje er det den klaustrofobiske følelsen av håp – håp som er så undertrykt av alkohol, dop, religion og skyld at det holder på å sprekke. Muligens er også det noe spinklere og «mindre» lydbildet med på å forsterke denne følelsen. Eller kanskje liker jeg denne skiva så godt fordi jeg kan se for meg disse karene spille på barene og festene de forteller om i tekstene.

Jeg tror på at de er der, og det føles godt.
André J. Ishak

«Separation Sunday» på Spotify.
Høydepunkter fra kåringen så langt på Spotify.

85. Josh Rouse – Nashville (2005)

desember 4, 2009

Nå som Sufjan Stevens forsøker å spøke bort sitt én-plate-for-hver-stat-prosjekt, må jeg innrømme at jeg i fullt alvor har fantasert om at Josh Rouse skulle gjøre flere tidsreiser enn skinnende, solrike «1972» (et år som sikkert er langt bedre her, på plate, enn det var i virkeligheten).

Josh Rouse skriver enkle sanger, isolert sett, men når han lar dem danne en helhet, blir resultatet så rikt og rørende at jeg må tilstå at jeg også har drømt om stemningsbilder fra flere byer enn Nashville.

Når det er sagt, handler ikke dette albumet om country og Music City, Tennessee, slik man kanskje skulle tro ut fra tittelen. Josh Rouse har drømt fram sitt helt eget Nashville, akkurat som Woody Allen skapte sitt eget Manhattan på slutten av 70-tallet. Han snur seg riktignok mot The Smiths på «Winter in the Hamptons», og mot Paul McCartney på «Street lights» – og «Life» minner meg av en eller annen grunn om The Faces og Rod Stewart i storhetstida – men den store, skinnende åra som renner gjennom denne plata er det Josh Rouse og ingen andre som graver fram.

Selv om jeg er vilt begeistret for vibrasjonene på «1972», er jeg ikke i tvil om at «Nashville» inneholder fire-fem av de aller beste låtene hans; glassklare, skarpskårne sanger, nesten som små krystaller – eller kalde, blå stjerner. Myk musikk blir ikke hardere og blankere i overflata enn dette. Tilbakelente toner blir ikke mer kalkulerte og kontrollerte. Men musikken er varm innvendig – levende, leken og lyseblå.

Da amerikaneren ga ut denne plata, i 2004, hadde ekteskapet med hans daværende kone tatt slutt, og Josh Rouse var på vei til Spania, både fysisk og mentalt – og til en viss grad musikalsk. «Nashville» blir ansett som hans farvel til både byen og kjærligheten, men albumet må sånn sett sies å være mer nostalgisk enn bittert, mer optimistisk enn svartsynt. Selv når alt – absolutt alt – går mot slutten, på «Life», prøver Josh Rouse å overbevise seg selv om «jo, slapp av, det er ikke så farlig – det er bare livet.» Og når han allerede fra starten av glaserer åpningskuttet med en nesten overjordisk vakker steelgitar – som en perfekt påminnelse om hvor vi befinner oss i verden – er det bare å la seg føre med ut i gatene i Nashville om natta. «It’s the night time, baby, don’t let go of my love«.
Ingve Aalbu

«Nashville» på Spotify.
Høydepunkter fra kåringen så langt på Spotify.

86. J Dilla – Donuts (2006)

desember 4, 2009

James Yancey (1974-2006), kjent og elsket som J Dilla eller Jay Dee (eller Dill Withers, for den saks skyld), stod bak svært mange av de siste femten årenes mest slitesterke og innovative hiphop-produksjoner og -remikser.

Fra Janet Jackson, Busta Rhymes og De La Soul til Ghostface Killah, D’Angelo, A Tribe Called Quest, Common og Four Tet – listen over artister som nøt godt av Detroit-produsentens evne til å sjonglere kommersiell teft med visjonær egenrådighet og kreativt vanvidd, er lang og imponerende. Likevel er det nok hans egen ”Donuts” – ferdigstilt på sykesenga og utgitt tre dager før han til slutt måtte gi tapt for en sjelden blodsykdom han kjempet mot i årevis – som står igjen som det mest lysende eksemplet på mannens geni.

“Donuts” spiller ut som en slags drømmejukeboks, med 31 instrumentalspor av sampletung, fragmentarisk karakter. Kun ett av dem klokker inn på over to minutter. Hiphop, soul, skitten elektronika, klassiske snutter, obskur pop og lydeffekter som pendler mellom skakk paranoia og forløsende skjønnhet – i Dillas stødige hender antar alle disse elementene uhørte, nærmest fremmedartede kvaliteter, og albumet raser av gårde som en utålmodig, fargesterk feberdrøm.

At dette, tross prosjektets eksperimentelle natur, låter såpass medrivende som det gjør, må i stor grad tilskrives Jays egenskaper som lytter og analytiker. Mantronix’ sirenedrevne ”King Of The Beats” ligger i sentrum av lydbildet fra start til slutt, i dialog med alt fra Shuggie Otis og James Brown til Fred Frith og Raymond Scott. Eddie Kendricks’ ”My People… Hold On” har aldri hørtes bedre ut enn i denne sammenhengen, men aller størst inntrykk gjør likevel ”Stop”, der Dionne Warwicks fantastiske burde-blitt-hit ”You’re Gonna Need Me” fra 1973 oppdateres med de psykedeliske skruene strammet ytterligere et par hakk.

J Dilla begynte å samle på vinylplater allerede som toåring, ifølge moren. Musikken han skapte gir liten grunn til å betvile påstanden. 30 år seinere var han altså borte. Hvil i fred, Jay, og takk for smultringene.
Marius Asp

«Donuts» på Spotify.
Fellesliste fra kåringen på Spotify.

87. Wholy Martin – Vampïre songs (2004)

desember 4, 2009

Etter å ha sluppet tre ep’er i 2003, debuterte Wholy Martin endelig på ordentlig med «Vampïre songs» året etter. Og for en debut! Alt er riktig, alt er akkurat så skittent eller skinnende som det skal være, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Noen ganger blir slikt dørgende kjedelig. Ikke her. Wholy Martin tok seg god tid med denne plata – flikket på detaljer, dempet lyset i de mørkeste krokene og sørget for at alt var klart da resultatet ble sluppet.

«Vampïre songs» er en besettende samling låter som glir elegant over i hverandre med den største selvfølgelighet. I all sin gjennomarbeidede perfekthet minner det litt om Finn Corens «Blake project» fra 1997. Begge er plater som tilsynelatende er et resultat av nitidige forberedelser og utsøkt sans for detaljer. Begge er noe så sjeldent som feilfrie plater som ikke får deg til å sovne. Bak begge albumene står dessuten modne menn som vet hva de vil med musikken sin. Det er neppe noen tilfeldighet.

Helge Martin Framnes er en av landets aller beste teksforfattere. En ekte historieforteller. Få, om noen, skriver bedre engelske tekster enn ham. Wholy Martin beveger seg ubekymret og naturlig i landskapet som Nick Cave og Tindersticks har gjort til sitt. Tekstene har de samme temaene, og musikken tar i bruk den samme dynamikken. Framnes veksler mellom å hviske ordene i øret på deg og myk sang. Bandet følger stemmen hans tett – noen ganger smektende nært og intimt, andre ganger rasende mot vinden. Alt for på best mulig måte å underbygge tekstene og historiene.

Wholy Martins «Vampïre songs» er etter min mening den beste norske debutplata. Det er store ord, men så er det jammen ei stor plate også.
Thomas C. Flåten

«Vampïre songs» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

88. Donald Fagen – Morph the cat (2006)

desember 4, 2009

«Morph the cat» er Donald Fagens tredje soloskive og presenteres hele 13 år etter den forrige, «Kamakiriad». Som del av et musikalsk trekløver plasserer «Morph the cat» seg kvalitetsmessig godt mellom «The nightfly» (1982) og «Kamakiriad» (1993). Om Fagen noen gang vil klare å overgå «The nightfly», tviler jeg på, men det spiller heller ingen rolle. Musikken han lager, er som alltid upåklagelig.

Med «The nightfly» ga Donald Fagen oss et sofistikert hipsterblikk på åttitallet. Med nittitallets «Kamakiriad» befant han seg i et spenn mellom det komfortabelt modne og midtlivskrisen, og med «Morph the cat» har Fagen for alvor omfavnet sin alder og sine skjeive betraktninger av tilværelsen.

Musikalsk spinner denne skiva videre på lydbildet som har definert Donald Fagen (og Steely Dan) fra starten av. Jazz, rock og soul blandes sammen på en måte som – uten negative konnotasjoner – må kunne kalles «adult contemporary». Med andre ord serveres vi sarkastisk, kompleks og behagelig musikk i særklasse – overprodusert til det nesten uutholdelige, som alltid.
Kenneth Dahlgren

«Morph the cat» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt ligger her.

89. Lucinda Williams – World without tears (2003)

desember 3, 2009

«World without tears» er lyden av et knust hjerte som seiler med vinden fra de svarte skyene i Minneapolis til kystlinja i Ventura – med de mørkeste, mest betente minnene fra et 50-årig liv.

Lucinda Williams vendte i 2003 bort fra den nakne countrystemningen på ”Essence” og over i sine mest konfronterende og brutale bekjennelser. Gjennom møkkete blues og brennende het rock’n’roll rettet hun pennen mot tidligere elskere i en desperat søken etter svar. Likevel endte hun opp med enda flere spørsmål.

Det finnes knapt noe bitrere enn «Those three days», noe tøffere enn ”Real live bleeding fingers” eller penere enn ”Ventura”. Likevel mistet mange interessen for denne plata, uten at jeg helt skjønte hvorfor. En teori går på at Lucinda Williams kanskje var for utleverende, en annen på at folk flest kanskje trengte et snev av håp i alt elendigheten. For sånt er det lite av her.

«World without tears» er den bitre lillesøstera til Neil Youngs ”Sleeps with angels” og bærer stemningen av et åpent sår som aldri vil gro. Da stemmen til Lucinda Williams møtte den rødglødende gitaren til Doug Pettibone, ble resultatet en av de sterkeste platene fra det siste tiåret – til tross for at «World without tears» nesten gjør vondt noen ganger.
Asle Frøkedal

«World without tears» på Spotify.
Høydepunkter fra kåringen så langt på Spotify.

90. Keith Rowe – The room (2007)

desember 3, 2009

00-tallet har vært Keith Rowes. Han var med på å revolusjonere den elektroakustiske improven som medlem av gruppa AMM allerede på 60-tallet, men måtte vente 30 år før resten av verden fulgte etter. I dette tiåret har vi sett et utall utøvere fra hele verden som har fulgt i sporene til den banebrytende gitaristen – fri improvisert musikk helt fjernet fra jazzens diskurs, et helt eget musikalsk språk som har naturlig utviklet seg fra en voldsom mengde musikalske møter og konstellasjoner, ofte dokumentert av den amerikanske etiketten Erstwhile.

«The room» er en av Keith Rowes få og etterlengtede soloplater, en 40 minutter lang utforskning av pur lyd og droner, like tydelig inspirert av den abstrakte ekspresjonisten Mark Rothko som hans eget maleri som pryder coveret. Det er lite musikk som har beveget meg like mye som dette de siste ti årene, og Rowe kan også være en passende representant for en musikkform som jeg har blitt voksen sammen med.

Jeg var så heldig å oppleve ham live her i Trondheim for noen uker siden. Den unike lyden av Keith Rowe bøyd over rotebordet sitt med demontert gitar, radioer, vifter og annen elektronikk føltes som en helt naturlig avrunding av tiåret.

Det er kanskje teit og kramperomantisk av meg, men når jeg hører på denne musikken er det akkurat som om jeg for en gangs skyld er på rett tid og sted i historien – akkurat der det skjer.
Thor-Eirik Johnsen

«The room» er dessverre ikke på Spotify, men det er «Flypaper«, plata han ga ut sammen med den australske gitaristen Oren Ambarchi i 2002.

91. Mastodon – Leviathan (2004)

desember 3, 2009

Ambisjonene til denne Atlanta-gjengen har alltid vært store. Det skulle ikke ta mange år med beinhard turnering og jevnlige plateslipp før statusen som et av 00-tallets aller største metal-band var et faktum. Men, før proggen fikk ta helt overhånd og Mastodon ble et kjedelig band, ga de ut denne plata som gjorde et enormt inntrykk på meg, en lytter som egentlig ikke trodde han var interessert i den slags.

Bill Kelliher og Brann Dailor hadde bakgrunn som rytmeseksjon i det adskillig vrangere bandet Today Is the Day. I 2004 kunne man fremdeles ense ekkoene fra denne fortiden. «Leviathan» er en dampveivals av en plate, ufattelig fett produsert – nærmest groovy sørstats-sludge med progressive tendenser som aldri får lov å tippe over i prog. Det hele knyttet sammen som et konseptalbum om Moby Dick, intet mindre.

I dag er dette kanskje ikke så sensasjonelt, men for fem år siden var det faktisk et friskt pust med et band som ikke insisterte på å kjenne på følelsene sine, men som heller dyrket den absurde fiksjonen. Husk at dette var året vi fikk Metallica-filmen «Some Kind of Monster», der føleriet og selvhjelpsklisjeene fikk innta olympiske- eller spinal tapske dimensjoner. Hvite kjempehvaler og kaptein Ahab er tøffere enn psykologen til Lars Ulrich, det håper jeg vi kan være enige om.
Thor-Eirik Johnsen

«Leviathan» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

92. Ted Leo/Pharmacists – The tyranny of distance (2001)

desember 3, 2009

Ted Leo kom inn i livet mitt på et tidspunkt da jeg var i ferd med å oppdage at mine en gang så unge og vitale helter var på vei til å bli gamle. Hele gjengen. Teenage Fanclub, Dinosaur Jr., Matthew Sweet, Redd Kross, Paul Westerberg, Evan Dando, Posies. Ikke nok med det, de hadde tydeligvis bestemt seg for enten å stupe ned i obskuritet, dop og ingenmannsland, eller bare bli litt kjedelige. Jeg var ung, jeg hadde punk-idealer (jeg liker fortsatt å tro at jeg har det), jeg trengte noe mer enn det alle de hadde evnen til å gi meg, og jeg kunne jo ikke klamre meg fast til de gamle skivene for alltid. «Frosting on the beater», «Show world» og «Girlfriend» er fete plater det, men du vet, kidsa trenger noe nytt.

Så kom Ted Leo & the Pharmacists med «The tyranny of distance» og sparket meg i trynet, ræva og hjertet på én gang. Allerede ett minutt inn i første låt, «Biomusicology», forstod jeg at noe stort var på gang, og med andre låta, «Parallel or together?», var jeg overbevist. Jeg hadde en ny helt.

«The tyranny of distance» inneholder også den beste låta Matthew Sweet aldri skrev («Under the hedge») og ni andre sanger som skriker av en ærlighet, entusiasme og meloditeft som mine gamle helter sjelden er i nærheten av i disse dager. Det hjelper også at Ted Leo til tider river i gitaren slik at han høres ut som lillebroren til J. Mascis.
André J. Ishak

«The tyranny of distance» på Spotify.
Felleslista fra kåringen så langt på Spotify.

93. Silverbullit – Citizen bird (2001)

desember 2, 2009

Vi nordmenn liker svensk musikk. Det er bare det at så mange av oss liker den dølle svenske musikken istedenfor alt det gode våre naboer tryller fram. Nordmenn flest liker for eksempel The Ark langt bedre enn Loney, Dear. Tulleband og – artister som Bo Kaspers Orkester og Björn Rosenström selger veldig mye mer enn Hello Saferide og Nina Kinert, og – uten sammenligning for øvrig – er Kent langt mer populære enn Silverbullit.

Verden er uretterdig, verden vil bedras, og people ain’t no good.

Silverbullit var nemlig et av Sveriges aller beste band i tiåret som snart er over. Gruppa ga riktig nok ut bare to album på den tiden, men de to platene er glimrende eksempler på at det er kvalitet og ikke kvantitet som teller.

«Citizen bird» fra 2001 står som en påle på 00-tallet. Her blandes krautrock, psykedelia og industriell rockemusikk, samtidig som alt har tydelige hooks hele veien. Albumet bukter og vrir seg i mørke, fuktige passasjer, og langer plutselig ut mot alt som er i nærheten i form av voldsomme energiutblåsninger – som en olm, slimete slange som ikke vil ha deg der, men som du ikke klarer å rive deg unna.

Både tekst og musikk beveger seg i skyggene og skuler på deg fra avstand, men bruker du litt tid på plata, tar den tak i deg, trekker deg inn og slipper ikke taket. Det er rett og slett vanskelig ikke å trykke på ‘play’ en gang til etter at sistesporet er over og høyttalerne knitrer tomt.

Her er spor av Suicide, Joy Division, Depeche Mode og litt Radiohead, samt ikke så reint lite Spiritualized og The Soundtrack Of Our Lives. Sistnevntes innflytelse er kanskje ikke så merkelig, ettersom det var Kalle Gustafsson som satt bak spakene under innspillingen av «Citizen bird».

At Silverbullit er mer eller mindre ukjente her til lands, er ikke bare veldig synd, det grenser til kriminell ignoranse. Enten har du én eller flere Silverbullitplater i hylla, og skjønner godt hva jeg mener, eller så både kan og bør du gjøre noe med det. Det er ingen grunn til å vente.

Thomas C. Flåten

«Citizen bird» på Spotify.
Spilleliste fra kåringen så langt på Spotify.

94. Reigning Sound – Love and curses (2009)

desember 2, 2009

I arven fra hjembyen Memphis, Tennessee, har Greg Cartwright og hans Reigning Sound brukt dette tiåret på å perfeksjonere bandets soulfulle garasjerock, der det meste fra byens musikalske tradisjoner møtes i eksplosiv ferskvare. Årets «Love and curses» er nummer fem i rekken fra låtskriver Cartwright og hans disipler, og den tidligere bluespunkeren fra Oblivians setter like greit sin signatur på det mest helstøpte albumet fra Reigning Sound til dags dato, for øvrig i skarp konkurranse med kruttønna «Time bomb high school» fra 2002.

Greg Cartwright skriver fremdeles om trøblete kjærlighet, der han bretter ut et herjet hjerte. Med et hissig band i ryggen skapes det tidløs rock med enkle og virkningsfulle grep. Veteranbandet stiller med hentesveis og er på ingen måte innovativt og nyskapende. Tvert imot, her er det tradisjon og hjerter i brann som gjelder. Rock av klassisk format var kanskje bedre før i tiden, men det er betryggende at også 00-tallet har gitt oss band som forvalter arven på slående vis.

«Love and curses» blander tårevåte ballader med møkkete rock’n’roll og andre barske følelser og dynker det hele i et tekstunivers der sliten kjærlighet forsøkes holdt oppe i linjer som dette:

«It’s true what they say
love is a dangerous game
but I love you just the same
as I did when you called me
your baby
»

Dåån.
Magne Johnsen

«Love and curses» er dessverre ikke på Spotify, men det er heldigvis «Time bomb high school» fra 2002.

95. Sun Kil Moon – April (2008)

desember 2, 2009

Mark Kozelek startet det nye tusenåret med å legge ned Red House Painters, bandet som etter hvert hadde utviklet seg til et énmannsprosjekt. Opp fra asken steg Sun Kil Moon, med Kozelek som eneste faste medlem. Den nye debuten, «Ghosts of the great highway», ble fulgt opp av en coverplate bestående kun av låter av Modest Mouse, før det hele kulminerte i fjorårets «April».

Det er ikke rare utviklingen å spore fra Mark Kozelek sin side de siste 15 åra, verken tematisk eller musikalsk. Oppskriften er stort sett den samme – akustiske og elektriske gitarer om hverandre, som havner i bakgrunnen med en gang hovedpersonen begynner å synge. Eller, «synge» er kanskje ikke helt dekkende. Ordene kommer mer smygende, ikke helt ulikt Bonnie «Prince» Billy, som korer på et par spor på denne plata.

«April» innledes med ti minutter lange ”Lost verses,» en åpningssang helt på høyde med Red House Painters-klassikeren ”Have you forgotten” fra «Songs from a blue guitar» (1996). Som så mange ganger tidligere ser Mark Kozelek tilbake i tid og mimrer over barndommen, foreldrene og søsknene. Stemningen er vemodig, og man slipper aldri helt unna klumpen i brystet. Stemmen er samtidig varm og håpefull, og budskapet ektefølt.

Legger vi til låter som «The light», «Moorestown» og «Tonight the sky», kan vi diskutere om ikke dette er Mark Kozeleks aller beste album.
Erik Hansen

«April» på Spotify.
Samleliste (to låter fra hvert album) fra kåringen så langt på Spotify.

96. Lambchop – Is a woman (2002)

desember 2, 2009
Du skal høre godt etter for å få fullt utbytte av «Is a woman». Kurt Wagner har vraket lydbildet bandet perfeksjonerte med den på alle måter skinnende «Nixon», og tilbake står elleve låter der en finstemt lupe kjapt vil avdekke et yrende liv. Wagners tekster veksler uanstrengt mellom uunnværlig livsvisdom og nærmest obskønt sludder, men perspektivet er senket ned til mikroskopiske dimensjoner; i dette universet er fibre fra et tau og IT-selskapet Intel likverdige størrelser, og vel så det. Musikken er dempet, intelligent og dypt rørende.

Det hviler en underliggende dissonans i flere av de største øyeblikkene på dette albumet, og bandet har gjort et modig valg ved å legge dem så langt bak i miksen. På den måten blir «Is a woman» for egenrådig for det store, godhjertede melankollektivet, og for lite prangende for de som mente alt var bedre før «How I quit smoking» (velsigne dem). For resten av oss er det nettopp dette lumre, snikende ubehaget som – fortsatt – gjør Lambchop til et av verdens beste band.

Den franske poeten Francis Ponges hovedverk heter (i vakker, dansk oversettelse) «At tage tingenes parti». Sjeldent har det blitt gjort med samme letthet, samme tyngde, som her.
Marius Asp

 
«Is a woman» på Spotify.
Samleliste fra kåringen (to låter fra hver plate) på Spotify.

97. Patrik Torsson – Kolväteserenader (2004)

desember 1, 2009

Tenk deg lyden av innovativ, ambient elektronika, akkompagnert av proletarpoesi; tanker om livet til sjøs omsvøpt av et lydbilde som kan vugge selv det mest motstridige hjerte i søvn – våken søvn, vel og merke.

I 2004 utgjorde Patrik Torssons «Kolväteserenader», for undertegnede, et av de mest fantastiske møtene med musikk noensinne. Store ord, kanskje, men hjertens ærlige, likefullt.

Platen er et produkt av Torssons levde liv. Et produkt av fem år til sjøs som førstestyrmann på en tankbåt med petroleum. Han brukte fem år på å lage dette om til musikk. Én måned til sjøs, én måned i studio. I fem år. Dette er «Kolväteserenader» – metabetraktninger rundt livet som sjømann i det 21. århundre.

Man behøver ikke være marxist for å se skjønnheten i dette. Man kommer langt med litt musikalsk kjærlighet og livsglede.
Kenneth Dahlgren

«Kolväteserenader» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify. Det er derimot årets plate fra Torsson, «At the line of the border«.

98. Madvillain – Madvillainy (2004)

desember 1, 2009

Crossover-hip hop, over elva til indiepublikummet, men også over den striere floden til kunstmusikksnobben og MF Doom med maske på forsida av The Wire.

Dette er en fragmentert samplefest som det er nesten umulig å bli helt klok på, selv fem år etter. En kondensert, forvirrende hip hop-utgave av Thomas Pynchon. Unnskyld, jeg klarte ikke å la være. Og det verste (eller eventuelt beste, selvsagt) er den umiskjennelige popsensibiliteten. Det er akkurat som om Madlib og Doom ikke klarer å la være å produsere hits, selv om de skulle prøvd.

Mye av 00-tallets backpacker-hip hop har vist seg å ha kort holdbarhet (når hørte du sist på cLOUDDEAD-platene dine?), men  Madvillainy hører fremdeles ut som om den ble produsert i morgen. Og vi venter fremdeles på oppfølgeren.
Thor-Eirik Johnsen

«Madvillainy» på Spotify.

99. Jim O’Rourke – The visitor (2009)

desember 1, 2009

Noen artister trenger vi her i verden, det er jeg helt sikker på. Jeg er også overbevist om at Jim O’Rourke er en av dem.

Vi trenger en musiker som i disse antialbum- og iPod-tider gir ut ei skive bestående av ett eneste instrumentalt spor på 38 minutter og tre sekunder, til tross for at han er kapabel til å skrive og fremføre korte popherligheter. Vi trenger en artist som slipper ei plate som ikke vil bli distribuert digitalt – ikke på Spotify, ikke på Wimp, ikke på iTunes. «The visitor» er kun tilgjengelig på cd og vinyl, med instruks om vennligst å spille plata høyt. Jim O’Rourke vil at vi skal ta oss tid til å gå bort til det gamle anlegget, sette på albumet og virkelig lytte. Eller som Pitchfork skrev i sin anmeldelse: «You have to, like, pick it up.»

Jeg lyttet, og jeg tror trygt jeg kan si at jeg ikke har hatt et så aktivt forhold til noen annen plate i år. Ikke bare fordi jeg fulgte instruksen om å spille høyt, men fordi jeg ble dratt lenger og lenger inn i musikken. Dersom denne plata hadde vært en film, ville kanskje noen kritisert den for å være underfortalt. Men da har man ikke åpnet ørene for den utrolige dynamikken som ligger på lur mellom klimprende folk, frijazzete post-rock, klassisk rock og O’Rourke-esque pop – delikat, sparsommelig, stor, intens, tilbakelent, utfordrende.
André J. Ishak

«The visitor» er (heldigvis) ikke tilgjengelig på Spotify, men sjekk gjerne Jim O’Rourkes eminente versjon av Spice Girls-låta «Viva forever».

100. Sparklehorse – It’s a wonderful life (2001)

november 30, 2009

2001 var året da tvillingtårnene falt, og verden holdt pusten. Blodbadet og hengemyra i Irak og Afghanistan var ikke langt unna.

Ironisk nok slipper Mark Linkous og hans Sparklehorse dette året «It’s a wonderful life,» en plate fylt til randen av skjør, skeiv og knitrevakker rock der varmen og hyllesten til det skakke universet kunne smeltet snø. Med mørke skygger, leken surrealisme og betagende skjønnhet når Mark Linkous sin musikalske formtopp med dette, sitt tredje album, der også venner som Dave Fridman, Nina Persson, PJ Harvey og Tom Waits bidrar med vokalhjelp og musikalske muskler i studio.

At denne platen akkurat klarte å snike seg med på denne listen, tar jeg som et godt tegn. Tiåret har satt sine spor, og ett av dem er signert Sparklehorse, som på nedtonet vis slår fast at verden er deprimerende trist, men samtidig ulidelig vakker. Det hele er underbygd av musikk som varierer fra det ømmeste ømme – og Nina Perssons sensuelle ynde – til skurrende rock med drahjelp fra råskinnet Polly Jean Harvey og en sedvanlig bjeffende Tom Waits, som også bidrar på låtsida (og for øvrig fyller 60 år i disse dager – gratulerer rustne, glitrende gullgubbe! ).

Mark Linkous hyller det skjøre livet med vokalt ekko fra kumpaner som Vic Chesnutt og Daniel Johnston og berører med en sprukken og inderlig røst. Platen er nok ikke perfekt eller storslagen i hi-fi-entusiastenes ører, men er likevel utrolig rik, med et ras av detaljer. Piano, strykere, klokkespill og diverse elektronikk tilføres låter med gitar, bass og trommer i bunn, og sammen står de fram som et lite, skakt og hovedsakelig lavmælt mesterverk.

Kanskje ikke en opplagt klassiker for alle, men i min verden en klar kandidat til en liste med tiårets beste skiver.

Og når Sparklehorse også sneier innom jula i en av låtene her, samtidig som snøen i nord har lagt et tynt teppe over omgivelsene, er det bare å slå fast at «It’s a wonderful life» burde være et strålende musikkalternativ til den hule hærskare av artister som i disse dager, med plastikksakralt budskap og dollartegn i øynene, plasker rundt i den kvalme julegryte.
Magne Johnsen

«It’s a wonderful life» på Spotify.

Prisen for popen!

november 17, 2009

Pstereo (2003-2006), det forlengst avdøde nettstedet, gjenoppstår for å kåre tiårets beste plater. Følg med fra 1. desember. Bidragsytere: Erik Hansen, Kenneth Dahlgren, Thomas Vehus, Marius Asp, Thor-Eirik Johnsen, Ingve Aalbu, Roy Søbstad, Magne Johnsen, Thomas C. Flåten, Asle Frøkedal, Morten Krane og André J. Ishak.

Platene er stemt fram på demokratisk vis. Vi presenterer dem én for én – og begynner på bunnen. Målet er å legge ut fire omtaler til dagen, slik at vinneren blir kåret julaften. Skribentene hadde følgende regler å forholde seg til da de nominerte sine 25 favorittalbum fra tiåret:

1. Samleplater er ikke tillatt.
2. Reutgivelser er ikke tillatt.
3. Plater av Alexander Rybak er ikke tillatt.

To låter fra hvert album, spesielt anbefalt av de ulike skribentene, blir fortløpende samlet i ei felles Spotify-spilleliste.

Nettstedet Pstereo ble etablert i 2003 av Tor Martin Bøe, Ingve Aalbu, Thomas Vehus, Are Sleveland (logo og design) og Leif Midbrød (utvikler). Etter hvert fikk vi hjelp av en rekke strålende skribenter. Dere kan se navnene på dem ovenfor. Vi tok kveld en gang i 2006. Mange av tekstene lever aller nådigst videre på Groove.

Se også Roy Søbstads korte rekapitulering her.

Og sjekk for all del det eminente diskusjonsforumet Pmono, også kjent som Pstereos utlagte tarm.