Posts Tagged ‘arcade fire’

15. Arcade Fire – Funeral (2004)

januar 6, 2010

En kald høstdag i 2004 kom min gode venn Audun innom med et par plater han akkurat hadde vært innom Tiger og kjøpt. De to var Pinbacks mesterverk «Summer In Abaddon» og Arcade Fires «Funeral». Vi spilte «Summer In Abaddon» først og var helt overbevist om at vi hørte årets beste plate. Vi var så sikre at vi vurderte å vente med «Funeral» til dagen etter. Jeg mener, plata som spilles hakk i hæl på årets beste plate er jo nødt til å være en nedtur, ikke sant? Det ville jo være urettferdig mot Arcade Fire å la vårt første inntrykk av «Funeral» bli påvirket av det fantastiske albumet vi akkurat hadde hørt. Vi spilte Pinback én gang til og ble enda mer sikre på at det var årets plate vi hørte.

Selvsagt spilte vi «Funeral» etterpå. Det er ikke, og har aldri vært, mulig for noen av oss å la en splitter ny plate bli liggende uhørt særlig lenge. Vi var nødt. Det var ingen bønn. Uansett hvor bra Pinbacks plate var. «Funeral» fikk bare ta sats og overbevise oss om sin fortreffelighet.

Det kan man trygt si at den gjorde. Herreminhatt som den gjorde!

Når jeg leser om folk som sitter målløse gjennom ei hel plate og lytter, fordi musikken setter dem helt ut av stand til å gjøre noe annet, har jeg alltid trodd at det var bullshit. Nei da, det er ikke det. «Funeral» gjorde det med oss begge. Vi spilte plata i fullkommen stillhet – ingen av oss rørte seg en gang. Da plata var over og ferdigspilt, tok det fortsatt ett minutt eller to før noen sa noe. Hva var dette? Vi hadde jo allerede hørt årets beste plate. Det skulle jo liksom være Pinback som hadde laget årets plate.

Arcade Fire satte standarden for hvordan indierock skulle høres ut på 00-tallet. Etter «Funeral» skulle gud og hvermann ha de samme «alle roper så høyt de bare kan»-partiene. Den særegne dynamikken, med stortromme som markerte på alle fire i hver takt, ble helt uunnværlig, og semiorkestrerte popsymfonier ble plutselig alle indierockeres mål. «Funeral» hadde rett og slett en utrolig påvirkningskraft og var nok også, sammen med Sigur Rós, en del av årsaken til at postrocken – som Arcade Fire lånte mye av rent dynamisk – nå i stadig større grad er noe hvemsomhelst hører på.

Jeg sier det igjen, på en litt annen måte: «Funeral» forandret måten rockmusikk høres ut. Hvor mange andre plater dette tiåret kan du egentlig si det om?

Ikke dårlig for et album uten ett eneste refreng.
Thomas C. Flåten

«Funeral» er merkelig nok ikke på Spotify, men ettersom du leser dette, er oddsene gode for at du allerede har den stående i hylla. Plukk den fram, sett den på og la den overbevise deg om sin fortreffelighet – nok en gang.

Reklamer