Posts Tagged ‘erik hansen’

21. The White Stripes – White blood cells (2001)

desember 28, 2009

The White Stripes hadde en hel del gående for seg i 2001. Til tross for at gruppa allerede hadde gitt ut to album, var den fortsatt relativt myteomspunnet. Var Jack og Meg søsken? Var de gift? Hadde de vært gift? Legg til at selv om Jack kaster seg over orgelet et par ganger, spiller duoen kun gitar og trommer. For ikke å glemme det meget stilfulle imaget, der bandet konsekvent holder seg til fargene rødt, hvitt og sort. Og så den fantastiske legovideoen til ”Fell in love with a girl”, da.

Spørsmålet er om ”White blood cells” egentlig hadde trengt noe ekstra drahjelp. I all hovedsak videreføres den bluesy garasjeerocken fra de to tidligere White Stripes-albumene. Men ”White blood cells” nikker i tillegg i flere andre retninger. Taktfoten begynner med en gang å gå til country-inspirerte ”Hotel Yorba”, mens tenåringssøte ”We’re going to be friends” er en trivelig, liten folk-sang.

The White Stripes fant vel ikke akkurat opp kruttet, for å bruke en altfor kjent klisjé. Men der The Strokes, av enkelte, ble beskyldt for å være ei sammensatt gruppe av typen boyband, og kun rene «copycats» av band som Television, fikk The White Stripes i større grad en unison hyllest for evnen sin til å låte som noe friskt og nytt, stående på skuldrene til sine helter. Nå som tiåret snart er omme, spørs det om noen artist har vært særlig større enn Jack White. Da tenker jeg ikke først og fremst på skuespillerkarrieren hans, eller James Bond-låta. Men legg til albumsuksesser som ”Elephant” og samarbeidet med Brendan Benson i The Raconteurs, så forstår man at ”White blood cells” var mye mer enn et blaff.
Erik Hansen

«White blood cells» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

33. Håkan Hellström – Känn ingen sorg för mig, Göteborg (2000)

desember 18, 2009

Jeg har alltid sett på meg selv som en ganske grei kar. Men 11.september 2001 var jeg nødt til å ta en telefon til mannen som eide leiligheten jeg bodde i. Nyheten om et stort hull i soveromsdøra mi hadde visst allerede nådd ham, for det første han spøkefullt sa, var: ”Jaså, det finnes terrorister på Sagene også?”

Jeg kan med en gang forsikre om at Sagene ikke var blant de planlagte terrormålene den gangen. Hullet i døra skyldtes at jeg holdt takten med hælen min, mens jeg hørte på ”En vän med en bil”. På samme måte som man gjerne trykker gassen lenger og lenger inn når man kjører bil og lytter til en fet låt, så slo hælen min hardere og hardere – til den forsvant gjennom døra.

Jeg kan komme med et dusin historier i tilknytning til Håkan Hellströms debutplate: Hvordan jeg dyttet alle ned fra scenen på So What for å holde et privat danseshow, hvordan min ni år eldre bror og jeg samtidig tittet på hverandre da Håkan sang ”Lillebror, bli aldrig som jag när du blir stor” på Norwegian Wood sommeren 2001.

I ettertid føles det ganske paradoksalt. Jeg var 23, men reagerte på låtene som en hvilkensomhelst ungdom som prøver å finne seg selv. Og Håkan var jo også for gammel. Han sang om det å være 17 og taper. Om tenåringsforelskelser. Og byturer hvor det ungdommelige pågangsmotet fikk deg opp igjen hver gang du gikk på trynet. Men Håkan var allerede 25.

Likevel. Det er noe så ekte og genuint med hele Håkan Hellström. Jada, alle vet vi hvordan han fritt stjeler tekstsitater, særlig da fra sitt store idol Morrissey. Men Håkan synger rett fra hjertet. Antakelig litt for mye for en del kritikere. Dere vet, de som har glemt hvordan det var/er å være ung.

De fleste av låtene på ”Känn ingen sorg för mig, Göteborg” er bygget på den klassiske uptempo-melodi/dyster tekst-tradisjonen. Inspirasjonen fra band som The Smiths, Pogues og Dexy’s Midnight Runners er tydelig. Håkan byr opp til fest, men du må være forberedt på flere ned- enn oppturer på din vei mot voksenlivet.

Håkan har visst kommet dit i dag. Han har kone og to barn. Og jeg, jeg har rukket å bli 31. Men setter du på ”Nu kan du få mig så lätt” en sen lørdagsnatt, vil du finne meg stående midt på gulvet, med armene utstrakt, gaulende med ansiktet vendt mot himmelen.

Takk, Håkan. Du definerte mitt 2000-tall.
Erik Hansen

«Känn ingen sorg för mig, Göteborg» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

38. The National – Alligator (2005)

desember 17, 2009

Etter å ha fristet en forholdsvis anonym tilværelse med sine to første album, plasserte The National seg for alvor på musikkartet med deres tredje utgivelse, «Alligator.»

Lyden av The National karakteriseres først og fremst gjennom frontfigur Matt Berringers dype baritonrøst, noe som fikk mange til å trekke paralleller til både Ian Curtis og Nick Cave. Jeg vil legge til at hvis favorittplatene med Tom Waits er de to første («Closing time» og «The heart of Saturday night»), så har man mange fine stunder i vente sammen med dette bandet.

The National består av to brødrepar, i tillegg til vokalist Berringer. Gruppa vokste ut av musikkmiljøet i New York omtrent på samme tid som Interpol. Men selv om The National sjeldent rocker ut (kun «Lit up» og «Abel» kan sies å tilhøre den kategorien), er det hele tida en rå nerve og kraft i Berningers underfundige historier, på litt samme måte som med tidligere nevnte Cave.

Det er mange menneskeskjebner som utleveres og beskrives på «Alligator.» Og de presenteres som regel på en brutal, men likefullt vittig måte.

Karen, put me in a chair, fuck me and make me a drink.
I’ve lost direction, and I’m past my peak.
I’m telling you this isn’t me. No, this isn’t me.
Karen, believe me, you just haven’t seen my good side yet

Og når Berringer avslutter plata med å synge ” I’m the new blue blood, I’m the great white hope,” så er jeg mer enn tilbøyelig til å tro han.
Erik Hansen

«Alligator» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på  Spotify.

42. Broken Social Scene – You forgot it in people (2002)

desember 16, 2009

Jeg husker anmeldelsen på Pitchfork av denne plata som om jeg leste den for første gang i går.

Den handlet om hvordan man som anmelder kjemper seg gjennom stabel på stabel med promoplater, i håp om å finne en eller annen juvel som gjør det hele verdt all strevet. Slik er det med «You forgot it in people». Broken Social Scene kom ut fra det store intet og besto av en haug medlemmer fra en haug ulike band, som spilte en haug ulike instrumenter. Aldri har jeg sett flere personer på en scene enn da Broken Social Scene fylte lille John Dee til randen etter utgivelsen av den selvtitulerte oppfølgerplata.

Musikalsk sett er ikke «You forgot it in people» lett å sjangerfeste. Førstesporet ”Capture the flag” er en saktegående, ambient instrumentallåt, mens bandet deretter lar gitarene runge i ”KC Accidental”. De ulike medlemmene bytter både på å synge, samt spille de utallige instrumentene, noe som ville fått moren til Forrest Gump til å beskrive plata som ”a box of chocolates: You never know what you’re gonna get”.

Personlig gikk tankene mine ti år tilbake i tid, til Pavements debutplate ”Slanted & Enchanted” fra 1992. Likevel var det ”Anthem for a seventeen year old girl” som utmerket seg aller mest i livet mitt våren 2003. Låta drives fram av Emily Haines naive og barnlige stemme, sparsommelig akkompagnert av strykere, mens hun tretten ganger repeterer på hypnotiserende vis:

Park that car,
drop that phone,
sleep on the floor,
dream about me”

Utover 2000-tallet har både Emily Haines, Leslie Feist og Kevin Drew gjort seg bemerket med soloutgivelser. Men aldri var de bedre enn da de sammen gjorde ”You forgot it in people”.
Erik Hansen

«You forgot it in people» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

95. Sun Kil Moon – April (2008)

desember 2, 2009

Mark Kozelek startet det nye tusenåret med å legge ned Red House Painters, bandet som etter hvert hadde utviklet seg til et énmannsprosjekt. Opp fra asken steg Sun Kil Moon, med Kozelek som eneste faste medlem. Den nye debuten, «Ghosts of the great highway», ble fulgt opp av en coverplate bestående kun av låter av Modest Mouse, før det hele kulminerte i fjorårets «April».

Det er ikke rare utviklingen å spore fra Mark Kozelek sin side de siste 15 åra, verken tematisk eller musikalsk. Oppskriften er stort sett den samme – akustiske og elektriske gitarer om hverandre, som havner i bakgrunnen med en gang hovedpersonen begynner å synge. Eller, «synge» er kanskje ikke helt dekkende. Ordene kommer mer smygende, ikke helt ulikt Bonnie «Prince» Billy, som korer på et par spor på denne plata.

«April» innledes med ti minutter lange ”Lost verses,» en åpningssang helt på høyde med Red House Painters-klassikeren ”Have you forgotten” fra «Songs from a blue guitar» (1996). Som så mange ganger tidligere ser Mark Kozelek tilbake i tid og mimrer over barndommen, foreldrene og søsknene. Stemningen er vemodig, og man slipper aldri helt unna klumpen i brystet. Stemmen er samtidig varm og håpefull, og budskapet ektefølt.

Legger vi til låter som «The light», «Moorestown» og «Tonight the sky», kan vi diskutere om ikke dette er Mark Kozeleks aller beste album.
Erik Hansen

«April» på Spotify.
Samleliste (to låter fra hvert album) fra kåringen så langt på Spotify.