Posts Tagged ‘gillian welch’

2. Gillian Welch – Time (the revelator) (2001)

mars 9, 2010

Jeg skal ikke prøve meg på noen stor, dyptloddende analyse av tiåret som nettopp tok slutt, for 00-tallet var så mye rart, men i mangfoldet og mylderet synes jeg det er både naturlig og riktig at det er den enkleste og mest elementære plata som står igjen som den aller fineste.

For meg var 00-tallet blant annet de store tv-serienes tiår. Jeg kan se Gillian Welch for meg i «Carnivale», mellom sandstormene i sør, på vei til Babylon med et følge av sverdslukere, tankelesere og andre skapninger og syndere i Guds store, omreisende sirkus. Hun hadde også glidd rett inn i «Deadwood» – i Black Hills, Dakota – to uker etter Custers fall, blant Calamity Jane, Wild Bill Hickok og andre mer eller mindre lovløse legender, lasaroner og lykkejegere. Ikke verst for ei jente født i 1967, på Manhattan, oppvokst i Los Angeles.

Når Gillian Welch synger «now you’ll be Emmylou and I’ll be Gram» på denne platas siste og og mest storslåtte spor, høres det ikke bare ut som en hyllest, men også som noe i nærheten av en sannhet. Samtidig er det et løfte og en forpliktelse.

Gillian Welch er på mange måter vår tids Gram Parsons, et bindeledd mellom tradisjon og framtid. Trofaste David Rawlings er hennes Emmylou Harris, den perfekte partneren. Sammen drømmer de en landevei tilbake til tidligere tider, til pelsjegere, spådamer, Titanic, Hank Williams, The Grand Ole Opry, vredens druer og spøkelset av Tom Joad, til dager da de store frigjørerne fikk ei kule i bakhodet, Gud svevde over vannet og Elvis Presley «shook it like a midnight rambler».

«Time (the revelator)», utgitt i juli 2001, er en stille triumf, et momument i mono. Det er i all hovedsak to stoler, to stemmer og like mange gitarer. Det er alt som skal til. Gillian Welch og David Rawlings kunne vært søskenbarn av The Stanley Brothers, eller nære slektninger av The Carter Family. Det høres ut som de nettopp har kommet ned fra fjellene med sin helt egen form for folkemusikk. Dette er tilbake til framtida. Men Gillian Welch har også, med «Everything is free», laget 00-tallets desidert flotteste sang om fildeling.

David Rawlings korer så forsiktig at han nesten ikke kan høres. Han legger seg som en skygge utpå stemmen til tvillingsjelen han tilfeldigvis traff på Berklee School of Music i Boston, Massachusetts, tidlig på 90-tallet. Sammen plukker de seg inn i den amerikanske musikkarven, langt ned i bevisstheten til flere generasjoner. Her er ingen brå bevegelser, ingen stilbrudd, ingen plutselige avbrekk. Sangene lister seg avgårde, henvender seg sakte til sansene, før de plutselig griper tak i deg og fanger hele oppmerksomheten rundt denne snedige, stille, gamle, nye musikken.

«Oh I dream a highway back to you love,
a winding ribbon with a band of gold,
a silver vision come and rest my soul,
I dream a highway back to you

Det mektige sistesporet på «Time (the revelator)» ruller og går i 14 minutter og 40 sekunder, uten at det føles et øyeblikk for mye. «I dream a highway» kunne ha vart til evig tid. Det er kanskje den lengste og beste utgangen på ei plate siden Bob Dylan avsluttet «Blonde on blonde» med «Sad-eyed lady of the lowlands».

Det var i 1966.

Mens vi er inne på storheter: Da 75-årsjubileet for Elvis Presley sin fødsel ble markert tidligere i år, utropte Patterson Hood, lederen av Drive-By Truckers, Gillian Welch-låta «Elvis Presley blues», fra nettopp denne plata, til den aller beste sangen som noen gang er skrevet om Kongen – og det med god grunn.

«I was thinking that night about Elvis
Day that he died, day that he died
How he took it all out of black and white
Grabbed his wand in the other hand and he held on tight
And he shook it like a hurricane
He shook it like to make it break
And he shook it like a holy roller, baby
With his soul at stake
»

Og når Gillian Welch og Dave Rawlings for én gangs skyld beveger seg ut av rommet der resten av «Time (the revelator)» ble til, framfører de «I want to play that rock’n’roll» på The Grand Ole Opry i Nashville. «I want to electrify my soul», synger Gillian Welch, før David Rawlings spiller en solo for evigheten.

Det er vel i grunnen der denne plata hører hjemme.
Ingve Aalbu

«Time (the revelator)» på Spotify og Wimp.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.