Posts Tagged ‘herman dune’

5. Herman Düne – Mas cambios (2003)

februar 3, 2010

Før vi fortsetter, må vi være enige om det følgende: Vindskeiv, Brooklyn-innspilt folkrock, som like gjerne kunne ha blitt til på en lysning midt i Kiellandskogen i Eigersund, er den eneste sanne form for musikk. Den unike blandingen av Jonathan Richman, Belle & Sebastian, tidlig Neil Young og det meste som er fint og skranglete på samme tid, er den eneste sanne form for inspirasjon. Okai?

Flott. Da begynner vi.

Hvis Herman Düne har et budskap med «Mas cambios», så er det dette: endring.

Vi trenger endring. Endring, ikke forandring. Ikke Obama-reformer, systemrevolusjoner og offentlige utredninger. Vi trenger ord for å beskrive små handlinger som har konsekvenser som oppleves som viktige i hverdagen. Som den hjelpeløse følelsen å se noen man kjenner med sønderknust hjerte. Som det å vokte over noen som sover, mens man egentlig har lyst til å stryke dem gjennom håret. Som hvordan iskalde dager med sol kan være de beste av alle dager, så lenge de riktige menneskene deler dagen med deg.

Ta disse små episodene, vri dem til absurde og surrealistiske setninger, der man ikke helt vet hva som er fantasi, hva som er poesi og hva som er virkelighet – der hva som er hva egentlig betyr absolutt ingenting. Slik at det aldri har vært så oppløftende å være deprimert. Slik at det aldri har vært så profesjonelt å spille så skranglete.

«Mas cambios» er verdens mest elskelige samling av blokkfløytesoloer, ustemte banjoer og et uforglemmelig refreng fra antifolk-koret til Bonnie «Prince» Billy. Det er et album som får deg til å tro at at alle kan danse, at alle kan synge, at alle kan spille og at med en knyttneve håp kan man endre alt.

Herman Düne har ikke noe budskap. Det trenger de ikke. Noen ganger er det nok å tro at det man gjør er og blir riktig, uansett hvor feil det høres ut for alle andre. Så får heller de andre endre seg.
Tor Martin Bøe

«Mas cambios» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

78. Herman Düne – Not on top (2005)

desember 6, 2009

Mens de to svensk-franske brødrene i Herman Düne fremdeles var samlet i samme band, oppstod det svært ofte finurlige øyeblikk, både på plate og konsert. David-Ivar er den utadvendte scenepersonligheten. Storebror André (nå kjent som Stanley Brinks) virker egentlig mest interessert i sigarettene sine. Men det de har til felles, er evnen til å skrive gode låter – med enkle melodier, gjerne bare to-tre akkorder, og så fantasifulle tekster at man nesten blir litt svimmel. Og da mener jeg på en god måte.

«Not on top» er den mest livlige, fargerike og kreative av platene deres – om å være fanget på kjøpesenter, kjøre bil med Calvin Johnson i baksetet og om å få livet sitt forandret av Nirvanas «Nevermind». Men dette er ikke akkurat grønsj. «Not on top» er sprudlende popmusikk, med verdens mest fraværende produksjon, der låtene er så insisterende at du ikke har noe annet valg enn å høre etter.

Sangene til Herman Düne er ofte mer bruddstykker enn fullendte historier. Du blir gjerne kastet inn i handlingen på et tilsynelatende tilfeldig tidspunkt, og neste spor er i gang før du fikk vite om gutten fikk prinsessa. Men det er ikke så farlig, for før du får tenkt deg om, er du fanget i en ny, liten fortelling – om å bli slukt av en malstrøm, om å kaste en gaffel på stefaren sin, eller om å våkne opp i syv forskjellige byer med den samme fordømte ketsjupflekken på buksene.

Jeg smiler breiere enn noen gang, samtidig som jeg forbanner det faktum at bandet – i sin opprinnelige form – ikke eksisterer lenger.
Asle Frøkedal

«Not on top» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.