Posts Tagged ‘ingve aalbu’

2. Gillian Welch – Time (the revelator) (2001)

mars 9, 2010

Jeg skal ikke prøve meg på noen stor, dyptloddende analyse av tiåret som nettopp tok slutt, for 00-tallet var så mye rart, men i mangfoldet og mylderet synes jeg det er både naturlig og riktig at det er den enkleste og mest elementære plata som står igjen som den aller fineste.

For meg var 00-tallet blant annet de store tv-serienes tiår. Jeg kan se Gillian Welch for meg i «Carnivale», mellom sandstormene i sør, på vei til Babylon med et følge av sverdslukere, tankelesere og andre skapninger og syndere i Guds store, omreisende sirkus. Hun hadde også glidd rett inn i «Deadwood» – i Black Hills, Dakota – to uker etter Custers fall, blant Calamity Jane, Wild Bill Hickok og andre mer eller mindre lovløse legender, lasaroner og lykkejegere. Ikke verst for ei jente født i 1967, på Manhattan, oppvokst i Los Angeles.

Når Gillian Welch synger «now you’ll be Emmylou and I’ll be Gram» på denne platas siste og og mest storslåtte spor, høres det ikke bare ut som en hyllest, men også som noe i nærheten av en sannhet. Samtidig er det et løfte og en forpliktelse.

Gillian Welch er på mange måter vår tids Gram Parsons, et bindeledd mellom tradisjon og framtid. Trofaste David Rawlings er hennes Emmylou Harris, den perfekte partneren. Sammen drømmer de en landevei tilbake til tidligere tider, til pelsjegere, spådamer, Titanic, Hank Williams, The Grand Ole Opry, vredens druer og spøkelset av Tom Joad, til dager da de store frigjørerne fikk ei kule i bakhodet, Gud svevde over vannet og Elvis Presley «shook it like a midnight rambler».

«Time (the revelator)», utgitt i juli 2001, er en stille triumf, et momument i mono. Det er i all hovedsak to stoler, to stemmer og like mange gitarer. Det er alt som skal til. Gillian Welch og David Rawlings kunne vært søskenbarn av The Stanley Brothers, eller nære slektninger av The Carter Family. Det høres ut som de nettopp har kommet ned fra fjellene med sin helt egen form for folkemusikk. Dette er tilbake til framtida. Men Gillian Welch har også, med «Everything is free», laget 00-tallets desidert flotteste sang om fildeling.

David Rawlings korer så forsiktig at han nesten ikke kan høres. Han legger seg som en skygge utpå stemmen til tvillingsjelen han tilfeldigvis traff på Berklee School of Music i Boston, Massachusetts, tidlig på 90-tallet. Sammen plukker de seg inn i den amerikanske musikkarven, langt ned i bevisstheten til flere generasjoner. Her er ingen brå bevegelser, ingen stilbrudd, ingen plutselige avbrekk. Sangene lister seg avgårde, henvender seg sakte til sansene, før de plutselig griper tak i deg og fanger hele oppmerksomheten rundt denne snedige, stille, gamle, nye musikken.

«Oh I dream a highway back to you love,
a winding ribbon with a band of gold,
a silver vision come and rest my soul,
I dream a highway back to you

Det mektige sistesporet på «Time (the revelator)» ruller og går i 14 minutter og 40 sekunder, uten at det føles et øyeblikk for mye. «I dream a highway» kunne ha vart til evig tid. Det er kanskje den lengste og beste utgangen på ei plate siden Bob Dylan avsluttet «Blonde on blonde» med «Sad-eyed lady of the lowlands».

Det var i 1966.

Mens vi er inne på storheter: Da 75-årsjubileet for Elvis Presley sin fødsel ble markert tidligere i år, utropte Patterson Hood, lederen av Drive-By Truckers, Gillian Welch-låta «Elvis Presley blues», fra nettopp denne plata, til den aller beste sangen som noen gang er skrevet om Kongen – og det med god grunn.

«I was thinking that night about Elvis
Day that he died, day that he died
How he took it all out of black and white
Grabbed his wand in the other hand and he held on tight
And he shook it like a hurricane
He shook it like to make it break
And he shook it like a holy roller, baby
With his soul at stake
»

Og når Gillian Welch og Dave Rawlings for én gangs skyld beveger seg ut av rommet der resten av «Time (the revelator)» ble til, framfører de «I want to play that rock’n’roll» på The Grand Ole Opry i Nashville. «I want to electrify my soul», synger Gillian Welch, før David Rawlings spiller en solo for evigheten.

Det er vel i grunnen der denne plata hører hjemme.
Ingve Aalbu

«Time (the revelator)» på Spotify og Wimp.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Reklamer

4. Wilco – Yankee hotel foxtrot (2002)

februar 8, 2010
Stemmen til Jeff Tweedy høres ut som den lekker. Følelsene renner ut. Han klarer ikke holde på dem. 

«Yankee hotel foxtrot» er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Dette er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut i sin tid. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men «Yankee hotel foxtrot» krever tid og oppmerksomhet.

Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden. «Radio cure» er en slik innspilling. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.

«Summer teeth», det siste vi hørte av Wilco før «Yankee hotel foxtrot», var sterk, glinsende, et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten.

«She begs me not to hit her», innrømmet han.

«Yankee foxtrot hotel» er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en plate som kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.

«Distance has no way of making love understandable», synger Jeff Tweedy.

Han kjenner mørke ekko i hjertet. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.

Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av «Yankee foxtrot hotel». Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv.

Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk, særlig når en kapasitet som Jim O’Rourke lurer i kulissene. Mest av alt minner «Yankee hotel foxtrot» om Big Stars «Third», også kjent som «Sister lovers». Begge platene har sanger som når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som «Kangaroo» er «Yankee hotel foxtrot» i miniatyr.

På avsluttende «Reservations» prøver Jeff Tweedy å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.

«I´ve got reservations about so many things,
but not about you»

«Yankee hotel foxtrot» var et av det forrige tiårets desidert beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.
Ingve Aalbu

«Yankee hotel foxtrot» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

6. Lucinda Williams – Essence (2001)

januar 27, 2010
La oss dra til Baton Rouge, tilbake til huset i Belmont Avenue.

«Car wheels on a gravel road» (1998), forløperen til «Essence», tok seks år å få ferdig – og kostet minst ett vennskap – men endte opp som en mytisk reise langs veiene i sør, gjennom sinnet på et menneske som puster, lever og brenner som få andre. Sangene høres ut som de er skrevet på et kjøkken i Macon, Georgia, med Loretta Lynn, Hank Williams og Neil Young på radioen. Det lukter av kaffe, egg og bacon, bomullen ligger spredt utover slettene som små skydotter, telefonstolper, trær og ledninger flyr forbi.

På «Essence», utgitt bare tre år seinere (i 2001 var det uhørt kort tid til å være Lucinda Williams), får vi mer av det samme – men også noe annet. Der «Car wheels on a gravel road» høres ut som et stort og sammensatt verk, et resultat av nitidig arbeid over flere år, er sangene på «Essence» så soleklart enkle at det føles som de har skrevet seg selv. Det er kanskje ikke historier og stemninger Lucinda Williams har hatt lyst til å leve ut, alltid, men det høres ut som de har gjort henne godt.

Et stjernelag av de sjeldne bidrar i studio: Jim Keltner spiller trommer, Jim Lauderdale synger, mens Dylan-hjelperne Tony Garnier, David Mansfield og Charlie Sexton trår støttende til på henholdsvis bass, fiolin og gitar. Sistnevnte står også for størstedelen av produksjonen. Gary Louris fra The Jayhawks korer på tittelkuttet, og jammen dukker ikke også Ryan Adams opp. Men den som skinner sterkest, ved sida av Lucinda og låtene hennes, er den undervurderte gitaristen og produsenten Bo Ramsey, som spiller noen spartanske, saktegående soloer som snor seg som blå sting gjennom sangene og forhindrer dem i å sprekke opp i store sår.

I løpet av 50 minutter og 58 sekunder rekker Lucinda Williams innom de fleste av favorittemaene sine: lengsel uten like («Lonely girls» og «I envy the wind»), flørting og forelskelse («Steal your love»), brennende begjær («Essence»), bittersøte barndomsminner («Bus to Baton Rouge»), religion («Get it right with God») og tilgivelse («Broken butterflies») – alt med Sørstatene som et stort, sorgtungt teppe i bakgrunnen.

Utover på 00-tallet ble utgivelsene hennes gradvis mindre interessante, samtidig som utgivelsestakten økte. Men på «Essence» er troverdigheten fortsatt total, med en perfekt blanding av rock som kommer rett fra ryggmargen, country som ruller dovent og deilig framover og en stemme som smaker av bourbon og honning og skjelver på de helt rette plassene.

Og når alt er sagt og gjort, er det fargen blå man vender tilbake til.

«Go find a jukebox
and see what a quarter will do
I don’t wanna talk
I just wanna go back to blue
»
Ingve Aalbu

«Essence» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

12. Nick Lowe – The convincer (2001)

januar 10, 2010

Nick Lowe var på plass, ved bordet innerst i puben, da Graham Parker hadde skrevet sine første låter, skaffet seg backingbandet The Rumour og bestemt seg for å lage den beste soulrocken verden har hørt. Nick Lowe var også til stede da Declan McManus hadde funnet ut at han skulle skifte navn til Elvis Costello, ta på seg hornbriller og trekke ut fem strake ess fra kortstokken.

Heldigvis var Nick Lowe også representert, uten sammenligning for øvrig, da soundtracket til «The bodyguard» ble satt sammen tidlig på 90-tallet. Curtis Stigers sin totalt uinteressante coverversjon av «(What’s so funny ’bout) Peace, love and understanding» fylte opp en slunken bankkonto og banet vei for et av de mest bemerkelsesverdige comebackene de siste 20 åra.

Jeg kjenner folk som synes at Nick Lowe var aller best da han jaktet på den perfekte treminutters-singelen og laget pur pop for mennesker i nuet på plater som «Jesus of cool» og «Labour of lust». Jeg har også hørt at enkelte har låter av de alt annet enn nedstemte orkestrene Rockpile og Brinsley Schwarz som sine største favoritter. Jeg vet også om de som mener at Nick Lowe har levert sine viktigste bidrag som produsent for band som The Damned, Dr. Feelgood, The Pretenders og nevnte Costello og Parker.

Personlig er jeg ikke i tvil om at Nick Lowe har vært aller best etter at han la alkoholmisbruket bak seg og tok farvel med den umulige fuglen av ei kone. Tidlig på 90-tallet fant han fram sin fineste dress, pusset skoene til de ikke kunne bli blankere, kjemmet det uregjerlige, grå håret og lot seg sige tilbake i stolen med en sigarett – alt takket være Whitney Houston. Der begynte han å skrive låter med titler som «Soulful wind», «Trail of tears» og «Lover don’t go».

De tre platene utgitt fra 1994 til 2001 – «The impossible bird», «Dig my mood» og «The convincer – inneholder de smarteste, mest stilfulle poplåtene noen engelskmann satte navnet sitt under i den samme perioden. Det er album som springer ut fra en dyp kjærlighet og kunnskap om country, folk, jazz og crooner-rock. Det er musikk preget av et modent og herjet, men fortsatt bankende hjerte og en stemme som kanskje har vært lystigere tidligere i livet, men som nå er mer selvsikker enn noensinne.

«The convincer» er Scott Walker, Johnny Rivers og Lee Hazelwood på vei ned til sentrum av Ricky Nelsons «Lonesome town». Nick Lowe har vært der før. Han kan alle triksene i boka, og han vet hvilke av dem han skal bruke og hvilke han skal ligge unna. Han har full kontroll på når han skal trekke inn beskjedne blåsere og kordamer, og når han skal nøye seg med kun akustisk gitar og et stillfarent, surklende orgel.

«The impossible bird» inneholder kanskje de aller flotteste enkeltlåtene hans, men det er uten tvil «The convincer» som er det mest helhetlige og gjennomførte albumet; 12 suverene, sjelfulle sanger som skaper en helt egen stemning: sofistikert og sentimental, enkel og elegant, romantisk og rik. Nick Lowe har dessuten, på «Lately I’ve let things slide», skrevet en av mine absolutte favorittlinjer fra tiåret som nettopp er slutt:

«Smoking I once quit,
now I got one lit,
I just fell back into it
«.

Selv en av de mest ihuga tilhengerne av røykeloven lar seg overbevise av sånt.
Ingve Aalbu

«The convincer» på Spotify. Hør også «The impossible bird«, «Dig my mood» og samleplata «Quiet please..The new best of Nick Lowe» – og les gjerne mer om den aldrende herren her.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

16. Wilco – A ghost is born (2004)

januar 5, 2010

Siden han skilte lag med Jay Farrar i Uncle Tupelo i 1994 – på det som i ettertid står igjen som en av de store merkedagene for amerikansk folkemusikk i det 20. århundre – har Jeff Tweedy aldri falt for fristelsen til å snu eller se seg tilbake, enten han har spilt inn plater med sitt eget band, Wilco, slått seg sammen med Gary Louris fra The Jayhawks i supergruppa Golden Smog, eller samarbeidet med folk som Billy Bragg og Jim O’Rourke.

Jeff Tweedy har ikke tatt seg tid til å raste langs den store landeveien. Dermed har han heller ikke blitt sittende fast uten å komme seg videre. Han har riktignok tatt noen steg til siden, slik som på fjorårets «Wilco (the album)», men selv da han grep tak i tekster av forlengst avdøde Woody Guthrie, tok han med seg spøkelset fra fortida inn i vår egen tid.

”Yankee hotel foxtrot” (2002) var ei typisk oppbruddsplate. Den var lyden av et korthus som hadde begynt å svaie i vinden. På ”A ghost is born”, utgitt to år seinere, er Jeff Tweedy blitt gjenfødt – nok en gang. Han er ikke veldig annerledes, men han er heller ikke helt den samme. Et nytt korthus står ferdig, på ruinene av amerikanske flagg. Men inntil videre føles byggverket nesten umulig å blåse over ende.

«A ghost is born» er plata der Jim O’Rourke trekker Wilco enda lenger mot Sonic Youth og Television, og Jeff Tweedy plukker opp den elektriske gitaren og tar et endelig farvel med samarbeidspartner nummer to, Jay Bennett.

«A ghost is born» er plata der Jeff Tweedy finner en vei videre, forbi «Yankee hotel foxtrot» og spøkelsene som har stått i ring rundt ham – en renselsprosess som fører ham gjennom både lange, støyende instrumentalpartier og stillheten midt i stormen, før han kommer ut på den andre sida som et nytt og mer kontrollert menneske.

«A ghost is born» er sanger fra morgenen etter migrenen. Det er ei plate som fortsatt fascinerer, mer enn fem år etter utgivelsen.
Ingve Aalbu

«A ghost is born» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

18. Ron Sexsmith – Retriever (2004)

januar 3, 2010

Det er ingenting kult eller hipt med Ron Sexsmith.

Det er heller ikke noe veldig spesielt med hans plate fra 2004, ”Retriever”. Den er verken trendy eller nyskapende. «Retriever» er kun en samling fremragende låter, framført av en av de varmeste og mest uttrykksfulle stemmene i rocken.

Hvis du ikke er kjent med canadieren fra før, kan det lønne seg å begynne med begynnelsen.

Debutalbumet hans, «Ron Sexsmith» fra 1995, gjør kanskje ikke det store inntrykket i starten. Sexsmith-platene gjør sjelden det. Men etter hvert som dagene går, blir albumet en nær venn. Etter tre uker føler du at du har kjent Ron Sexsmith hele livet. Du kan stole på sanger som «There’s a rhythm», «Lebanon, Tennessee» og «Speaking with the angel». Du kan føle deg trygg på låter som «Secret heart» og «Words we never use».

To år seinere, i 1997, ga Ron Sexsmith ut «Other songs», som blant annet ga oss den perfekte sangen å drikke rødvin til («Thinking out loud»), en to minutter og 32 minutter lang roman om verdens forgjengelighet («Pretty little cemetery») og den aldeles vidunderlige – og merkelig rørende – historien om Amanda, jenta som ikke bodde i nabohuset, men like rundt hjørnet («Strawberry blonde»).

Det er to av mine absolutte favorittplater.

Når boka om tidenes største sangere skal skrives, hører Ron Sexsmith til i samme kapittel som Ronnie Lane, Rick Danko, Richard Manuel, Gram Parsons, Charlie Rich og Gene Clark. Stemmen hans har dessuten litt av den samme avslappede elegansen og utsøkte fraseringen som trompeten til Chet Baker. Skal vi først nevne referanser, er det også vanskelig å komme utenom navn som Paul McCartney, Gordon Lightfoot, Rufus Wainwright og Tim Hardin. Det var nok heller ikke tilfeldig at Ron Sexsmith gjorde en låt av landsmannen Leonard Cohen på sin første plate og dediserte hele albumet til Harry Nilsson.

«Retriever» er tilegnet «the music and memory of Johnny Cash, June Carter Cash og Elliott Smith.» Den er produsert av svenske Martin Terefe, med studiobidrag fra blant andre Ed Harcourt på piano – og den er minst like forbløffende fin som både «Ron Sexsmith» og «Other songs», har jeg funnet ut med åra. Ikke fordi vår venn gjør noe annerledes og revolusjonerende på «Retriever», men fordi han klarer å kombinere den lavmælte inderligheten og den optimistiske, håpefulle tonen – som ligger mellom linjene i absolutt alt han gjør – med de rikeste, mest medrivende og refrengsterke låtene han har skrevet.

«Imaginery friends», «Dandelion wine» og «Wishing wells» hører definitivt til i den siste kategorien.

Ron Sexsmith kan dessuten være naiv og romantisk som omtrent ingen andre. Han kan faktisk være så naiv og romantisk at jeg nesten rødmer på hans vegne. Jeg lurer på om det ikke er da jeg liker ham aller best. «Tomorrow in her eyes» og «I feel for the driver», er slike sanger.

Det samme er «How on earth»:

«Dreams come true in heaven all the time.
Baby how on earth
did we happen upon this love divine.
Baby how on earth
did we find us
down here where people get hurt.
Baby how on earth
»

Sånt kommer man bare unna med når man kan synge – og drømme – som Ron Sexsmith.
Ingve Aalbu

«Retriever» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men det er til gjengjeld store deler av den øvrige katalogen til Ron Sexsmith.

20. Serena-Maneesh – Serena-Maneesh (2005)

desember 28, 2009

Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner Emil Nikolaisen, men jeg tror jeg vet litt om hvor han kommer fra. «Vakre Lund» kommune i Rogaland, med cirka 3.000 innbyggere, er ikke kjent for så mye annet enn en vindusfabrikk og et vatn som er ganske stort til å være lite. Her, på Lindland, litt sør for tettstedet Moi (nærmere bestemt på eiendommen Solbakken), vokste Emil Nikolaisen opp som eldst i en søskenflokk på sju (tilfeldig tall? I think not). At det skulle komme en låtskriver og en studiotrollmann av eventyraktig format fra et sted som dette, er vel omtrent like sannsynlig som at verdens beste sjakkspiller skulle ha adresse i Lommedalen.

Foreldrene til Emil traff hverandre på Kibbutz i Israel. Faren er opprinnelig fra Askøy utenfor Bergen. Mora er fra Finland. Besteforeldrene til Emil sang på bedehuset. Faren er kirkeorganist og trakterer en rekke instrumenter – og onkelen har spilt profesjonelt i Bergen filharmoniske orkester. Men hvis vi skal tro Emil selv, er hans musikalske utskeielser ikke bare et resultat av arv, men også et bevis på hva en dose «Heroin» av The Velvet Underground kan føre til når den blir injisert rett inn i hjernen på en ung, søkende mann med et behov for å uttrykke seg og en trang til å slå ned vegger.

Emil Nikolaisen forlot tidlig Lund for å søke lykken andre steder. Alle som har tilbrakt noen timer på Moi, vil forstå hvorfor.

På sin vei ut i verden gikk han mot slutten av 90-tallet om bord i fartøyet til brødrene Ole og Jørn Åleskjær fra Høland, som kunne vært båtbyggere av fjerde generasjon. Sammen satte de kurs mot «Key West», før Emil noen år seinere – solbrun langt inn i sjelen – forlot skuta midt ute på det åpne, blå havet for å konsentrere seg om sitt eget og langt mørkere prosjekt.

På vei mot mesterverket «Serena-Maneesh» fra 2005 er det også verdt å stoppe opp noen sekunder ved svenneprøvene fra perioden 1999 til 2003.

«Fixxations» er Emil Nikolaisen på sitt mest utadvendte og låtorienterte – fra tida da det høres ut som om han mest av alt hadde lyst til å luske i skyggen av nevnte The Velvet Underground i New York City på slutten av sekstitallet. Ep’en fra 2002 inneholdt i utgangspunktet fire relativt korte og kontante spor, i klassisk format, med vever kvinnevokal og småpsykedeliske utskeielser. «Zurück» – utgitt i 2004, men innspilt flere år tidligere – er den svevende, dvelende Emil Nikolaisen som tilsynelatende forsøker å oppheve tyngdekraften på et loft i Leipzig på 70-tallet. På sitt beste er dette musikk som sakte, men sikkert tar kvelertak og etterlater deg gispende etter oksygen – kraftfull, kompleks og krevende rock med ambisiøse arrangementer og visjonære vendinger.

Men det er først på fullengderen «Serena-Maneesh» at alle brikkene fra musikkhistorien – fra George Gershwin til Spacemen 3 – for alvor faller på plass. Her finner vi begge sidene av Emil Nikolaisen. Å lytte til denne plata, kjennes litt som å bli grillet på svak styrke i den elektriske stolen, samtidig som kinomaskinist Nikolaisen utsetter deg for både ultravold og de mest intense kjærlighetscenene i filmhistorien. Hodet ditt er en tikkende appelsin, og noen er i ferd med å skrelle deg med skarpe, nymalte negler.

På «Serena-Maneesh» gjør Askeladden fra Lindland nytte av alt han har plukket opp, lært, hørt og erfart siden han var liten gutt i «vakre Lund», på grensa mellom regntunge Rogaland og det langt mer solrike Sørlandet. Han har tatt My Bloody Valentines svevende støysymfonier, den primitive steinalderrocken til Iggy Pop og The Stooges, Velvet Undergrounds epokegjørende gnissing og gnaging og stamping på samme sted, eksperimentene til Neu! og Can, de skitne, men likevel skarpe gitarene til The Rolling Stones anno «Beggars banquet», snerringen til Sex Pistols og noen nesten Beach Boys-lignende harmonier og melodier. For å nevne noe.

Etter min mening er det den beste plata som noen gang er laget her til lands. Men så har jeg også tilbrakt en del timer på Moi.
Ingve Aalbu

«Serena-Maneesh» på Spotify. For verdens fineste kontrast, hør «Key West» med The Loch Ness Mouse.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

22. The Essex Green – The long goodbye (2003)

desember 22, 2009

Da Sasha Bell, Jeff Baron og Christopher Ziter kom ned fra fjellene i Vermont, var det med et album som kan plasseres et sted mellom The Bands «Music from Big Pink», «Friends» med The Beach Boys og «Harvest» med Neil Young. Intet mindre. Det er ei plate der hjertet pumper blod fra sekstitallet, hjernen gir signaler fra vår egen tid, mens lungene puster frisk luft fra landet.

Selvsagt kunne det ikke vare.

Det er mye som kunne vært sagt om The Essex Green. Noen vil sikkert like å vite at gruppa ble dannet av medlemmer fra Guppyboy og The Ladybug Transistor mot slutten av det forrige århundret. Bandet ut sin første fullengder, «Everything is green», i oktober 1999 – en svimlende, drømmeaktig opplevelse der hippie-fløyter og sekstitalls-psykedelia møter indie-virkelighet i et skogholt et sted i staten New York. Mange vil sikkert også ha interesse av at The Essex Green det påfølgende året, i 2000, satte navnet sitt på en ep, denne gang utgitt av The Elephant 6 Recording Company, selskapet som i dag er mest kjent for å ha huset Neutral Milk Hotel. Medlemmene av The Essex Green har i tillegg laget ei plate under navnet The Sixth Great Lake.

Det er som kunne vært sagt om «The long goodbye», men det eneste som egentlig betyr noe nå, er at The Essex Green reiste opp i fjellene i Vermont med tolv renskårne popmesterverk – en av tiårets desidert flotteste låtsamlinger. Gruppa hintet forsiktig mot Fairport Convention, The Kinks og The Band, sang og spilte melodiene sine helt uten tvil og tvang – i fullkommen harmoni, med mose under føttene, knitrende peis og Cassiopeia blinkende i nord.

The Essex Green hadde tre sangere, like mange låtskrivere og en hemmelig plan om å lage sine helt egne varianter av Beatles-låtene «I will», «Julia» og «Long, long, long» – på stillfarent, amerikansk vis, men med elektrisk ryggrad – flere år før noen i det hele tatt hadde hørt om Fleet Foxes.

Ja, og så hadde de Sasha Bell.
Ingve Aalbu

«The long goodbye» er ikke tilgjengelig på Spotify (bortsett fra sangen «The late great Cassiopia«, som finnes på ei samleplate), men det er til gjengjeld oppfølgeren «Cannibal sea«, det foreløpig siste vi har hørt fra sårt savnede  The Essex Green. Sjekk også ut «Destination girl» med The Finishing School, soloprosjektet til Sasha Bell.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

23. Sufjan Stevens – Greetings from Michigan, the great lake state (2003)

desember 21, 2009

«Velkommen til Michigan, et postkort fra paradis, en skjør, stille, sørgelig symfoni fra staten med de store sjøene.»

Da jeg skrev de linjene sommeren 2003, like etter utgivelsen av denne plata, visste jeg ikke at jeg var ved starten på en reise som skulle ta meg fra en nå nedlagt, fransk restaurant i Strandgaten i Egersund (utgangspunktet for byens storhetstid innen handel og sjøfart, og plassen Sufjan Stevens gjorde en av sine aller første konserter i Norge) via steder som Holland og Romulus, Michigan, til Chicago, Jacksonville og Highland, Illinois – på den ene sida – og deretter opp på ryggen av sju svaner, ned under juletreet, inn i isolasjonen, tilbake til en fabrikkhall på Moi i Rogaland på den andre, for til slutt å ende opp på en sterkt trafikkert motorvei mellom Brooklyn og Queens.

Jeg var heller ikke klar over at Sufjan Stevens i løpet av det samme tiåret skulle la meg få møte skapninger så forskjellige som patriarken Abraham, seriemorderen John Wayne Gacy jr. og reinsdyret Rudolf, gå i kirka med The Welcome Wagon, krype sammen i armene til Rosie Thomas (hele veien til New York City), eller ta med Frode Strømstad opp i stratosfæren og tilbake gjennom en «Aladdin Sane»-aktig pianointro til I Was A King-låta «It’s all you».

Jeg skjønte, derimot – allerede da – at «Greetings from Michigan, the great lake state» var begynnelsen på noe stort. Men først og fremst føltes det som å komme hjem, og det på flere måter. Sufjan Stevens hadde gitt ut plater før, og han skulle gi ut flere de neste åra, men det var på denne utgivelsen han fant seg selv – så lenge det varte. Det var også der han fant meg og mange andre.

På «Greetings from Michigan, the great lake state» synger han for enkene i Paradise, for de fedreløse i Ypsilanti. Han spiller for de arbeidsløse og underbetalte, for de hjemløse i Muskegan, for de skjelvende veggene i Detroit. Han trakterer selv et tjuetalls instrumenter og lar dem spinne en praktfull kokong rundt den skjøre stemmen og de silkeaktige sangene. Her er det bare å spasere rett inn i slottet, opp i rommet helt øverst i tårnet, der Sufjan Stevens sitter i speideruniformen sin, med full oversikt over sitt kjære Michigan, og syr sammen en symfoni bestående av like deler sorgtung sosialrealisme, sakrale stemninger og store, dype sjøer.
Ingve Aalbu

«Greetings from Michigan» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

30. Drive-By Truckers – The dirty south (2004)

desember 18, 2009

Welcome to The Mythological South…

Noen av historiene Drive-By Truckers forteller på denne plata, skjedde for ei tid tilbake. Mange stammer fra rundt midten av 70-tallet, eller tidlig på 80-tallet. Noe er femti år gammel folklore. Noe skjedde i går kveld.

Men gruppa var der, på plassen, da det hendte.

Drive-By Truckers sier det som regel best selv. Bandet har de beste forutsetningene for å tegne et bilde av «The dirty south» – sørstatene på godt og vondt – og gjør det med stort hjerte, elektriske gitarer og tre jevngode stemmer som rager over det meste – og de fleste.

Patterson Hood, som må anses som lederen i gruppa, er sønn av David Hood, den legendariske Muscle Shoals-bassisten som spilte med alle fra Elvis Presley til James Carr. Mike Cooley oppdaget rocken etter at foreldrene tok ham med på konsert med Carl Perkins på The Hayloft Opry i downtown Tuscumbia. Noen år seinere sto han tilfeldigvis utenfor Graceland da ambulansen kjørte Elvis bort. Jason Isbell og Shonna Tucker vokste opp noen få mil fra hverandre, til lyden av Johnny Cash og bluegrass.

Drive-By Truckers har alt som skal til for å fortelle oss om stakkars Richard Manuel, sanden på Iwo Jima, den eneste mannen som Jerry Lee kalte «sir», tornadoen som blåste taket av skolehuset i McGee Town og legenden om sheriff Buford Pusser.

Drive-By Truckers har vært der. Og de kan ta deg med dit, hvis du bare vil.

«So turn it up to 10 and rip off the knob«.
Ingve Aalbu

«The dirty south» er ikke tilgjengelig på Spotify.

51. Tom Russell – Borderland (2001)

desember 13, 2009

Fortelleren Tom Russell suger til seg næring fra hele det mektige kontinentet i vest, men spesielt fra grenseområdet mellom USA og Mexico. På «Borderland» bretter han ut 11 høyst levende historier fra det golde, tørre landskapet i sør – fra den salte sjølufta i Brownsville til støvete ørkenregn i Juarez. Men egentlig handler «Borderland» om den usynlige grensa mellom kvinner og menn, mellom kjærlighet og hat, glede og likegyldighet. Den handler om mennesker som krysser broer, på jakt etter stedet hvor drømmen begynner – eller slutter.

Passende nok åpner «Borderland» med «Touch of evil», som kretser rundt den klassiske filmen med samme navn, regissert av Orson Welles. Fra The Old Blue Star Hotel fører Tom Russell oss videre nedover Rio Grande, på jakt etter kvinnen som «pulled her blue dress on and walked out into the night». Seinere får vi være med på smugling av kokain gjennom «The hills of Old Juarez», hvor hovedpersonen gjør alt for å tilfredsstille sin kjære, kravstore «dark-eyed girl». Tom Russell tar oss ombord «The Santa Fe at midnight», toget som ruller ensomt gjennom natta. Vi får høre om da Frank Sintra spilte i Juarez, og om hvordan alt har gått til helvete etterpå.

Det ble ikke utgitt så mye bedre novellesamlinger i 2001. Tom Russell har satt navnet sitt på flere glimrende plater de siste åra, nå sist fenomenale «Blood and candle smoke», der han har med seg Calexico som backingband og tar oss øst for Woodstock og vest for Vietnam. Men albumet som har gjort størst inntrykk på meg det siste tiåret, er utvilsomt «Borderland». Etter min mening står Tom Russell her fram som en av få potensielle arvtakere til Johnny Cash.

Det er i sangene hans at den virkelige amerikanske drømmen ligger gjemt, omtrent så langt fra Hollywood det går an å komme.

Som han synger på et av albumets beste spor:

«That’s what work is, that’s what love is,
a litte pleasure, and a little misery
»

Det er fire linjer som summerer opp «Borderland», ei plate jeg kunne ha slått meg ned i, bodd i, levd i. Jeg kunne ha bygd meg et hus, sittet på den store terrassen og kikket på lysene fra Mexico.

Kanskje neste gang.
Ingve Aalbu

«Borderland» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

72. Roy Lønhøiden – Det ensomme landet (2004)

desember 8, 2009

Hva hvis Hank hadde vært fra Hedmark – eller Cash fra Kongsvinger?

Kanskje var det spørsmål Roy Lønhøiden stilte seg som ung og rastløs mann på Finnskogen, før han dannet countryrock-bandet Peyton Place og dro til USA for å prøve lykken? På «Det ensomme landet», som var debuten som soloartist, innleder han reisen med en ensom vals, framført på torader, og avslutter i ingenmannsland med dobro og gitar. På veien er Lønhøiden innom bluegrass, tex-mex, rockabilly, honky-tonk og det meste annet vi forbinder med musikk som legger hjertet mot jorda og lytter. Han har selskap på ferden av blant andre Elias Akselsen og Geir Sundstøl, og resultatet er norsk country som legger seg tett opp til kildene – troverdig og tradisjonell, helt fri for ironi, sunget med stolthet i stemmen og skog i sjelen.

Jeg påsto en gang at Roy Lønhøiden bærer hatten til Hank, dressen til Prøysen og skoene til Tom Russell. Det føles fortsatt riktig, fem år etter «Det ensomme landet» og låter som «En fin kveld å leve» og «Det er mørkest like før det gryr».
Ingve Aalbu

«Det ensomme landet» på  Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify (to låter fra hvert album).

85. Josh Rouse – Nashville (2005)

desember 4, 2009

Nå som Sufjan Stevens forsøker å spøke bort sitt én-plate-for-hver-stat-prosjekt, må jeg innrømme at jeg i fullt alvor har fantasert om at Josh Rouse skulle gjøre flere tidsreiser enn skinnende, solrike «1972» (et år som sikkert er langt bedre her, på plate, enn det var i virkeligheten).

Josh Rouse skriver enkle sanger, isolert sett, men når han lar dem danne en helhet, blir resultatet så rikt og rørende at jeg må tilstå at jeg også har drømt om stemningsbilder fra flere byer enn Nashville.

Når det er sagt, handler ikke dette albumet om country og Music City, Tennessee, slik man kanskje skulle tro ut fra tittelen. Josh Rouse har drømt fram sitt helt eget Nashville, akkurat som Woody Allen skapte sitt eget Manhattan på slutten av 70-tallet. Han snur seg riktignok mot The Smiths på «Winter in the Hamptons», og mot Paul McCartney på «Street lights» – og «Life» minner meg av en eller annen grunn om The Faces og Rod Stewart i storhetstida – men den store, skinnende åra som renner gjennom denne plata er det Josh Rouse og ingen andre som graver fram.

Selv om jeg er vilt begeistret for vibrasjonene på «1972», er jeg ikke i tvil om at «Nashville» inneholder fire-fem av de aller beste låtene hans; glassklare, skarpskårne sanger, nesten som små krystaller – eller kalde, blå stjerner. Myk musikk blir ikke hardere og blankere i overflata enn dette. Tilbakelente toner blir ikke mer kalkulerte og kontrollerte. Men musikken er varm innvendig – levende, leken og lyseblå.

Da amerikaneren ga ut denne plata, i 2004, hadde ekteskapet med hans daværende kone tatt slutt, og Josh Rouse var på vei til Spania, både fysisk og mentalt – og til en viss grad musikalsk. «Nashville» blir ansett som hans farvel til både byen og kjærligheten, men albumet må sånn sett sies å være mer nostalgisk enn bittert, mer optimistisk enn svartsynt. Selv når alt – absolutt alt – går mot slutten, på «Life», prøver Josh Rouse å overbevise seg selv om «jo, slapp av, det er ikke så farlig – det er bare livet.» Og når han allerede fra starten av glaserer åpningskuttet med en nesten overjordisk vakker steelgitar – som en perfekt påminnelse om hvor vi befinner oss i verden – er det bare å la seg føre med ut i gatene i Nashville om natta. «It’s the night time, baby, don’t let go of my love«.
Ingve Aalbu

«Nashville» på Spotify.
Høydepunkter fra kåringen så langt på Spotify.