Posts Tagged ‘iron & wine’

17. Iron & Wine – Our endless numbered days (2004)

januar 4, 2010

Jeg vet ikke om lista mi over de beste albumene i 2002 ville ha sett veldig annerledes ut dersom jeg skulle satt den opp i dag. Det eneste jeg er helt sikker på, er at Iron & Wine sin fantastiske debutplate ”The creek drank the cradle” ville ha havnet veldig høyt oppe. Topp fem, tipper jeg.

”Our endless numbered days” er Iron & Wine, eller Sam Beam, sitt «vanskelige» andrealbum. Ep’en ”The sea and the rhythm” og diverse bootlegs hadde den gang varmet hjertet mitt i mellomtida. Men la meg drepe spenningen med en gang. Det låter fortsatt lavmælt til bristepunktet. Den største forskjellen fra debuten, er at «Our endless numbered days» inneholder frekvenser fra andre bånd enn bare det midt mellom bass og diskant. Hvorfor jeg ikke nevner koring, trommer, bassgitar og diverse annen staffasje? Fordi disse nye elementene er så sømløst integrert i det typiske ”Sam Beam-lydbildet,» at jeg nesten ikke merker at de er nye.

Ellers koker det fortsatt ned til skumle, doble vokaler, slepende slideoverdubbinger og melodier som truer med å vekke Nick Drake fra de døde. Noen ganger lurer jeg på om han allerede har stått opp. Andre ganger funderer jeg på om Sufjan Stevens har tatt Sam Beam av dage, funnet frem sine mest lavmælte og skjøre sanger og gitt dem ut under pseudonymet Iron & Wine. Jeg fantaserer selvfølgelig, men hør på ”Fever dream” og si at du ikke er enig.

”Our endless numbered days” sitter ikke så umiddelbart som ”The creek drank the cradle». Det er faktisk bare platas fineste spor, ”Passing afternoon”, som faller på plass fra første stund. Jeg sier ikke at det gjør noe, jeg bare konstaterer fakta.

Sam Beam er fortsatt en gudfryktig, tilbaketrukket og familiekjær sjel, med en forkjærlighet for vakre og velbalanserte melodier.

Det er mer enn nok for en enkel fyr som meg.
Thomas Vehus

«Our endless numbered days» er ikke tilgjengelig på Spotify, men sjekk gjerne «Around the well» eller «The shepherd’s dog«. Også samarbeidsplata med Calexico er verdt å høre. Sangen «In the reins» ligger på Spotify.

39. Iron and Wine – The creek drank the cradle (2003)

desember 16, 2009

Jeg tror Sam Beam er en grei kar. Jeg har aldri møtt ham, snakket med ham eller kommunisert med ham på noe vis, bare hørt på platene han har laget under Iron & Wine-navnet. Gang på gang. Ikke fordi jeg egentlig tror jeg blir så godt kjent med ham på den måten- og jeg vet ikke egentlig om jeg har så veldig lyst til å bli kjent med ham heller – jeg har hørt på platene hans fordi jeg synes de er blant de aller beste som er kommet ut de siste ti åra, nesten alle sammen.

«The creek drank the cradle» er den første og etter min mening aller flotteste. Her er Beam på sitt mest nakne og nedstrippede. Han sitter på verandaen utenfor huset sitt på prærien og spiller gitar og banjo, mens han synger så lavt han kan så kona ikke skal våkne.

På de neste platene dukket det opp gradvis flere instrumenter, men med unntak av samarbeidet med Calexico – sjelden har et samarbeidsprosjekt hørtes naturlig ut – har de stort sett kommet litt i veien for de umiddelbare melodiene og flotte tekstene. Jeg er på ingen måte noen purist av noe slag, men det enkle er iblant det beste. Iron & Wine er et veldig godt eksempel på det.
Thomas C. Flåten

«The creek drank the cradle» er ikke tilgjengelig på Spotify, men sangen «The lion’s mane» finnes på ei samleplate. Kos dere med den!