Posts Tagged ‘magne johnsen’

11. Magnolia Electric Co – What comes after the blues (2005)

januar 11, 2010

Hva kommer etter bluesen? Jason Molina og hans Magnolia Electric Co søker svaret i nattemørket på det første studioalbumet etter transformeringen fra Songs:Ohia. Studioet til Steve Albini (hvor platen er spilt inn) høres ut som en ensom hytte i skogen, der minusgradene knitrer, vinden uler, polarstjerna skinner og månen skaper dype, skremmende skygger ute. Jason Molina har den praktfulle stemmen til Jennie Benford i ryggen, og sammen med gode musikkvenner dykker de inn i tekster der ensomme hjerter, dunkel håpløshet og evigvarende tristesse dominerer. ”What comes after the blues” er en natt i truende mørke, før Molina på morgenkvisten endelig ser lyset.

Rett på sak. ”The dark don’t hide it”. Magnolia fortsetter der Songs:Ohia forlot oss to år tidligere. Lurvete gitarrock og samme åpningslåt som på det gnistrende livealbumet, ”Trials and errors”, som traff verden noen få måneder før studioskiven. I konserttapping var Magnolia Electric Co i sin tidligste (overgangs)fase på sitt råeste, nesten som et nytt Crazy Horse med Molina som den naturlige arvtaker til Neil Young i front. Konsertopptaket fra Brussel høsten 2003 er rasende og elektrisk, og helt klart blant det forrige tiårets beste livealbum.

”What comes after the blues” er ikke mye rasende. I et studio som låter sprukken furu, fremstår bandet radikalt dempet, et skille som markerer Magnolia Electric Co som ny start, med søken, mørk sadcore og kvinnelige duettpartnere som sentrale elementer. Molina holder fast i gitaren og ser seg over skulderen, men mest er blikket vendt fremover når han her meisler her ut linjen som fører frem til fjorårets flotte «Josephine», med sanger blant de fineste han har skrevet (på begge).

Jennie Benfords stemme smelter snø. I tospann med Molina åpnes døren til rom der mørket ikke skjuler noe, der smerten banker og sanger fryser blod i tekstlinjer som: ”Human hearts and pain should never be separate.” Suverene og trompetgråtende ”Leave the city” hørte vi også på ”Trials and errors”, her er blåfargen tydeligere. På en plate som i stor grad dyrker det mørke, er det også – heldigvis – noe optimisme å spore i trøstende ”The night shift lullaby”. ”Hard to love a man” og ”Northstar blues” dirrer i intimitet og såre følelser. Molina bekjenner og Benford trøster, mens nattens klo er i ferd med å slippe taket på en plate som fremstår som Magnolias beste studioalbum til dags dato.

Drapert i hvitt, og med en due av håp i front, er dette platen for kalde vinterkvelder, for ettertenksomme stunder der du trenger en skulder og samtidig noe fantastisk flott å lytte til. Den viktigste grunnen kommer på tampen, når resten av bandet sover og Jason Molina og Jennie Benford fjerner siste flik i en av siste tiårs store sanger. ”I can not have seen the light” er tro og tvil, fortvilelse og håp og en erkjennelse like enkel som vanskelig, like selvsagt som umulig:

«No one has to be alright all of the time.»

Molinas postblues viser veien som fyrtårn og kjær venn.
Magne Johnsen

«What comes after the blues» finnes på Spotify. Hør også «Trials & errors«.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

25. The Shins – Wincing the night away (2007)

desember 20, 2009

Alle gode ting er tre. Det tenkte kanskje også The Shins før de kronet 00-tallets sterkeste pop-hat-trick.

Med en fargerik eksplosjon traff “Wincing the night away” verden i januar 2007 som en forsinket nyttårsrakett på pophimmelen. Tredjealbumet fra indieyndlingene gjorde over natten bandet til allemannseie, med musikk som maler med bredere pensel enn sine forgjengere. The Shins traff tidsånden da indie ble den nye vinen i bredere lag, og ante vel knapt selv hva som skjedde da platen skjøt fart oppover Billboard-listen. New Mexico-bandet gikk fra kritikerfavoritter til større masser med et bankende pophjerte og kunstneriske visjoner hånd i hånd.

Jeg er svak for The Shins. Veldig svak. Det er noe med den ekstraordinære melodifølelsen bandet innehar, den grønne følelsen av sommer, vokalharmonier og en forelskelse som nekter å slippe taket. Med sine himmelstormende melodier og store følelser er dette platen som lydsetter et band som tar overgangen fra vilter ungdom til voksenlivet på strak arm. Låtskriver James Mercer spiller her på flere strenger og veksler i større grad enn tidligere mellom solskinn og mørke netter, mellom det umiddelbare og låter som sakte, men sikkert kryper under skinnet med gåsehud som resultat.

Forgjengeren ”Chutes too narrow” er av mange regnet som høydepunktet så langt fra The Shins. Men er nå dette så opplagt? Selvsagt ikke! ”Wincing the night away” er nemmelig minst like god, men på en annen måte. 2003-utgaven fikk meg til å drømme meg tilbake til tiden før milliongjeld, fast jobb, familie og en haug av forpliktelser. Tiden da pannelugg ennå var en realitet og sommeren en evigvarende fest. Med lyden av 2007 viser The Shins oss at det å være voksen er vel så bra, for ikke å si bedre, selv om jeg av og til savner panneluggen.
Magne Johnsen

“Wincing the night away” finnes på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

74. The Ricochets – The ghost of our love (2003)

desember 7, 2009

Å oppleve Ricochets på små scener på tampen av nittitallet, i tiden før bandet albumdebuterte med eksplosive ”Slo-mo suicide” i 2000, var til å få hakeslepp av. Bandet leverte hinsides energiske konserter, ja rene eksplosjoner av innestengt energi og nihilistisk svartsyn. Med Trond Andreassens enestående vokalsignatur i front overbeviste bandet til de grader og ble kjapt en livefavoritt, før platene kom som hissige knyttneveslag i en svimmel totalopplevelse utover første halvdel i dette tiåret. Ricochets viste øyeblikkelig at de mente alvor, noe de da også holdt fast i til det hele strandet med ”Isolation” i 2005.

Tre plater teller katalogen. Liten i omfang, men når det gjelder innholdet, er det ikke mange andre norske musikalske hat-trick som matcher dette. I alle fall innen rocken. Og aller best er den midterste platen, hvor forpint og full av spøkelser den enn måtte være.

”The ghost of our love” skinner i stearinlys i ferd med å brenne ut. Skyggene er dype, full av mørke demoner, kjærlighetssorg og bunnløse nedturer. Det eksplosive er tonet ned, Trond Andreassen og Ricochets tar sats og dykker ned i tristesse og smerte med en intensitet vi knapt har hørt på andre norske plater. Fra start til mål, intenst tilstede hele veien, leder Ricochets vei inn i mørket, der spøkelser og faenskap forløser hjerteskjærende øyeblikk som ”Nobody around” og ”Pick up the phone”, sistnevnte så desperat at den fremdeles treffer magen med et spark. Hver eneste gang.

Smerten føles, og som oppbudplate måles det her faktisk krefter med ”Shoot out the lights” av Richard og Linda Thompson, uten annen sammenligning for øvrig.

Ricochets så seg aldri tilbake. Kompromissløst kjørte bandet løpet mot undergang og elver av tårer. ”The ghost of our love” er den mørklagte essensen, en skinnende norsk klassiker som garantert har vært inspirasjon for det oppsving rocken har hatt i Fredrikstad de siste årene med Tommy Tokyo og Tellusalie i spissen. Og nå er også Trond Andreassen tilbake med Navigators. På tide å tone ned Bergen og heller ta bølgen for plankebyen, spør du meg.

”The ghost of our love” er gitt ut på flott vinyl av Dead Moose. En av tidenes beste norske rockealbum har der to bonusspor og er selvsagt å anbefale. Mp3, du liksom.
Magne Johnsen

«The ghost of our love» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify (to låter fra hvert album).

94. Reigning Sound – Love and curses (2009)

desember 2, 2009

I arven fra hjembyen Memphis, Tennessee, har Greg Cartwright og hans Reigning Sound brukt dette tiåret på å perfeksjonere bandets soulfulle garasjerock, der det meste fra byens musikalske tradisjoner møtes i eksplosiv ferskvare. Årets «Love and curses» er nummer fem i rekken fra låtskriver Cartwright og hans disipler, og den tidligere bluespunkeren fra Oblivians setter like greit sin signatur på det mest helstøpte albumet fra Reigning Sound til dags dato, for øvrig i skarp konkurranse med kruttønna «Time bomb high school» fra 2002.

Greg Cartwright skriver fremdeles om trøblete kjærlighet, der han bretter ut et herjet hjerte. Med et hissig band i ryggen skapes det tidløs rock med enkle og virkningsfulle grep. Veteranbandet stiller med hentesveis og er på ingen måte innovativt og nyskapende. Tvert imot, her er det tradisjon og hjerter i brann som gjelder. Rock av klassisk format var kanskje bedre før i tiden, men det er betryggende at også 00-tallet har gitt oss band som forvalter arven på slående vis.

«Love and curses» blander tårevåte ballader med møkkete rock’n’roll og andre barske følelser og dynker det hele i et tekstunivers der sliten kjærlighet forsøkes holdt oppe i linjer som dette:

«It’s true what they say
love is a dangerous game
but I love you just the same
as I did when you called me
your baby
»

Dåån.
Magne Johnsen

«Love and curses» er dessverre ikke på Spotify, men det er heldigvis «Time bomb high school» fra 2002.