Posts Tagged ‘magnolia electric co’

11. Magnolia Electric Co – What comes after the blues (2005)

januar 11, 2010

Hva kommer etter bluesen? Jason Molina og hans Magnolia Electric Co søker svaret i nattemørket på det første studioalbumet etter transformeringen fra Songs:Ohia. Studioet til Steve Albini (hvor platen er spilt inn) høres ut som en ensom hytte i skogen, der minusgradene knitrer, vinden uler, polarstjerna skinner og månen skaper dype, skremmende skygger ute. Jason Molina har den praktfulle stemmen til Jennie Benford i ryggen, og sammen med gode musikkvenner dykker de inn i tekster der ensomme hjerter, dunkel håpløshet og evigvarende tristesse dominerer. ”What comes after the blues” er en natt i truende mørke, før Molina på morgenkvisten endelig ser lyset.

Rett på sak. ”The dark don’t hide it”. Magnolia fortsetter der Songs:Ohia forlot oss to år tidligere. Lurvete gitarrock og samme åpningslåt som på det gnistrende livealbumet, ”Trials and errors”, som traff verden noen få måneder før studioskiven. I konserttapping var Magnolia Electric Co i sin tidligste (overgangs)fase på sitt råeste, nesten som et nytt Crazy Horse med Molina som den naturlige arvtaker til Neil Young i front. Konsertopptaket fra Brussel høsten 2003 er rasende og elektrisk, og helt klart blant det forrige tiårets beste livealbum.

”What comes after the blues” er ikke mye rasende. I et studio som låter sprukken furu, fremstår bandet radikalt dempet, et skille som markerer Magnolia Electric Co som ny start, med søken, mørk sadcore og kvinnelige duettpartnere som sentrale elementer. Molina holder fast i gitaren og ser seg over skulderen, men mest er blikket vendt fremover når han her meisler her ut linjen som fører frem til fjorårets flotte «Josephine», med sanger blant de fineste han har skrevet (på begge).

Jennie Benfords stemme smelter snø. I tospann med Molina åpnes døren til rom der mørket ikke skjuler noe, der smerten banker og sanger fryser blod i tekstlinjer som: ”Human hearts and pain should never be separate.” Suverene og trompetgråtende ”Leave the city” hørte vi også på ”Trials and errors”, her er blåfargen tydeligere. På en plate som i stor grad dyrker det mørke, er det også – heldigvis – noe optimisme å spore i trøstende ”The night shift lullaby”. ”Hard to love a man” og ”Northstar blues” dirrer i intimitet og såre følelser. Molina bekjenner og Benford trøster, mens nattens klo er i ferd med å slippe taket på en plate som fremstår som Magnolias beste studioalbum til dags dato.

Drapert i hvitt, og med en due av håp i front, er dette platen for kalde vinterkvelder, for ettertenksomme stunder der du trenger en skulder og samtidig noe fantastisk flott å lytte til. Den viktigste grunnen kommer på tampen, når resten av bandet sover og Jason Molina og Jennie Benford fjerner siste flik i en av siste tiårs store sanger. ”I can not have seen the light” er tro og tvil, fortvilelse og håp og en erkjennelse like enkel som vanskelig, like selvsagt som umulig:

«No one has to be alright all of the time.»

Molinas postblues viser veien som fyrtårn og kjær venn.
Magne Johnsen

«What comes after the blues» finnes på Spotify. Hør også «Trials & errors«.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.