Posts Tagged ‘morten krane’

8. Radiohead – Kid A (2000)

januar 18, 2010

Det finnes et «før» og et «etter» «Kid A». Siden vi naturlig nok lever i «etter», synes jeg vi skal prøve å se for oss hvordan «før» artet seg. Det er en ganske fremmedartet verden, selv om det kan virke som det ikke er så lenge siden.

1. Vi hadde sjangre.

Sjangerblandingen begynte så klart lenge før, og har på et vis alltid foregått, men før «Kid A» hadde vi ordentlige sjangre. Man spilte enten elektronika eller rock, enten jazz eller pop. Tenk på det neste gang du gleder deg over den siste indieafrobluegrass-hypen.

2. Vi kjøpte cd’er.

Visst gikk det an å laste ned musikk den gangen også, hvis man var virkelig interessert i den slags. Men jeg husker det godt, det var vanskelig og upraktisk.

3. De store plateselskapene fungerte.

Inntil nylig var store, internasjonale plateselskaper nødvendige for å finansiere de virkelig ambisiøse plateprosjektene. Gode plater har blitt laget med sparsomme midler lenge, men til noen typer plater trengtes alltid økonomiske muskler. På sitt beste lånte selskapene disse musklene til de riktige artistene; nå fremstår de som griske, ufyselige skygger av seg selv.

Selvølgelig har verken Radiohead generelt eller «Kid A» spesielt noe eneansvar for å ha snudd disse tingene på hodet i løpet av de siste 8-10 årene, men bemerkelsesverdig nok representerer plata på mange måter et pivotpunkt i utviklingen.

På «Kid A» forsynte Radiohead seg grovt fra et koldtbord av samtidige musikalske strømninger, samtidig som de var veldig bevisst sin egen rolle i musikkhistorien. De var drittlei av å lage monsterhits, og hadde nok på et vis bestemt seg for å være så sære de klarte å være.

Men Radiohead er nå en gang Radiohead, og til tross for at «Kid A» inneholder mange (den gang) fremmedartede elementer og lyder, er den egentlig en popplate. Til tross for at stemmen til Thom Yorke til tider er oppklippet, forvrengt og bortprodusert, gitarene er ugjenkjennelige og lydbildet ofte er kaldt og hardt, er «Kid A» innerst inne melodisk og varm.

Den bare prøver veldig hardt å være noe helt annet, og det er dette spennet og disse kontrastene som gjør det så bra. «Kid A» er en krevende plate, en plate som tvinger deg til å lytte. Men når man først kommer under huden på den, gir den en stemning ulikt alt annet.

Det er som å være helt, helt alene på jorda.
Morten Krane

«Kid A» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Reklamer

9. Sufjan Stevens – Illinois (2005)

januar 17, 2010

PROLOG, 2010: I stedet for å gjøre et forsøk på å finne opp en helt ny type ostehøvel, har vi like greit funnet fram Morten Kranes originalanmeldelse av «Illinois» (aka «Come on feel the Illinoise!») fra juni 2005. Litt fordi vi er late og fryktelig, fryktelig treige – men mest fordi vi mener det er beste og mest dekkende beskrivelsen som noen gang er gjort av Sufjan Stevens og musikken hans. (Jepp, her i gården er vi fortsatt like ærlige og beskjedne.)
Nå vet vi dessuten svarene på noen av tingene Morten lurte på tilbake i 2005. Og hvis noen er nysgjerrige på hvor godt Pstereos kaptein likte plata ved utgangen av 00-tallet, etter å ha fordøyd «Illinois» i ni halvår til, kan jeg røpe at han rangerte den på 3.-plass på sin liste over tiårets beste album.
Da gjenstår det bare for meg å stave et ord: Massachusetts.

Ingve Aalbu

Jeg innbiller meg at Sufjan Stevens er stressa, at han føler at han har dårlig tid, at han ikke kan få gjort unna alle livets nødvendigheter kjapt nok. Han har begitt seg ut på et ambisiøst og storslått prosjekt, og han må skynde seg om han noen gang skal bli ferdig. Det er ren matematikk. Sufjan Stevens er noenogtjue nå, USA består av 50 stater. Dersom han klarer å lage én plate i året, vil han være noenogsøtti når han er ferdig. Det er derfor jeg innbiller meg at Sufjan jobber dag og natt, overmannet av størrelsen på prosjektet.

Det kan være at vi med dette er vitne til begynnelsen på et gigantomant livsverk, Sufjans forsøk på et nasjonalbyggende manifest. Det kan også være at Sufjan bare har en idé han har tenkt å forfølge så lenge han føler det er noe å hente, og som han kan finne på å forkaste lenge før vi har lært oss å stave «Massachusetts».

«Illinois» – eller «Sufjan Stevens invites you to come on feel the illinoise», som den muligens også heter – inneholder 22 spor, fordelt over nesten 75 minutter, og med det som må være tidenes mest intrikate samling låttitler (titlene er av plasshensyn kraftig forkortet her). Riktig nok er seks av disse sporene små snutter på under ett minutt, men det er like fullt en lang plate. Jeg skal innrømme at det er noe fascinerende ved å gi en liten snutt, som ikke fungerer som noe annet enn en overgang fra én låt til en annen, tittelen «A short reprise for Mary Todd, who went insane, but for very good reasons» eller «Let’s hear that string part again, because I don’t think they heard it all the way out in Bushnell», men mest av alt får jeg en følelse av at Stevens har laget disse små overgangene bare fordi han rant over av gode låttitler.

Jeg funderer også litt på hvorfor høvding Black Hawk, mannen som gjorde opprør og dermed startet krigen som bærer hans eget navn, er avskrevet med en fanfare-aktig instrumental der det er tydelig at tittelen er viktigere enn det musikalske innholdet. Dessuten er det fort gjort å se seg blind på alle disse konseptuelle detaljene og snodige titlene, og konseptet står hele tiden i fare for å overskygge innholdet. For det er tross alt et album med musikk Sufjan Stevens har laget, selv om man aldri skal undervurdere verdien av pent gavepapir.

Og han slår virkelig på de store trommene denne gangen. Første del av den todelte «Come on! Feel the Illinoise!» låner ganske mye fra hans egen «All good naysayers, speak up, or forever hold your peace», men det er for referansene til FN og Frank Lloyd Wright og drømmesamtalen med Carl Sandburg jeg vil huske den, sammen med en herlig bit i midtdelen stjålet direkte fra The Cures «Close to me». Videre hylles Chicago med en låt som på mange måter nesten er en kopi av «The transfiguration» fra «Seven swans», bare tjue ganger større. Heiajenter roper «I-L-L-I-N-O-I-S» og «Ronald Reagan» om hverandre i nesten-soul-låta «They are night zombies!», mens Superman får sin hyllest i «The man of Metropolis steals our hearts», som også fungerer som albumets rockalibi.

Det er med andre ord nok å ta tak i, kanskje for mye til å fordøye på mindre enn et halvt år. Og selv om de mange lagene og grandiose instrumenteringene er platas store styrke, og på mange måter gjør det mindre nøye at Sufjan har brukt mange av de samme triksene før, bare med smalere pensel, har det en tendens til å bli litt mange trompetfanfarer, strykersveip og pompøse koringer. Det blir fort litt slitsomt.

Joda, «Illinois» sliter meg ut, men samtidig har jeg vanskelig for å mislike plata. For samtidig som de siste par sporene virker litt uinspirerte, har selv de tilsynelatende ufullendte og unnselige låtene som «Decatur» eller «Prairie fire that wanders about» begynt å krype inn på meg.

Jeg tror nok at jeg trenger minst et halvt år, ja.

De gjennomorkestrerte og grandiose popekstravagansaene her er noe av det mest gjennomførte og fabelaktige jeg noensinne har hørt, men likevel er det som trolig står igjen som den skinnende, klare perlen på «Illinois» den mest stillferdige av dem alle. Seriemorderen John Wayne Gacy portretteres så vakkert at jeg nesten lures til å sympatisere med mannen som ble dømt og henrettet for vodltekt og drap på trettitre menn, før Stevens poengterer at han selv – som alle andre – har hemmeligheter gjemt under gulvplankene.

«Illinois» er noe av et overflødighetshorn, på den måten at man får lyst til å utrette noe virkelig stort når man har hørt gjennom den. Samtidig er den ujevn. Man kan jo lure på om toppene hadde virket like uoverstigelig, majestetisk høye om det ikke hadde vært for dalene og slettene, men jeg har uansett en følelse av at en slankekur kunne ha gjort seg.

Uansett hva dette er og viser seg å bli, liker jeg konseptet veldig godt, til tider kanskje bedre enn selve manifesteringen. Jeg tror det er noe i at den storslåtte, oppløftende arrangementene og selve størrelsen – både i form og innhold – bygger opp under det overromantiske og naive bildet deler av meg fortsatt har av USA som mulighetenes land, der sola er større, horisonten bredere, gresset grønnere. Og biffene gigantiske. Sufjan Stevens lar meg i 75 minutter glemme alle de problematiske aspektene, og heller fokusere på «Det lille huset på prærien» og skyskrapere som noe vakkert.

Jeg er i hvert fall ganske sikker på at det ikke hadde vært det samme om noen satte i gang og lagde en plate til hver av Norges 19 fylker eller Sveriges 21 län. Nei, Sufjan bør skynde seg, for jeg har lyst til å høre New Mexico, West Virginia og North Dakota også.
Morten Krane

«Illinois» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

24. The Decemberists – Picaresque (2005)

desember 21, 2009

Colin Meloy paraderer inn i musikkhistorien sittende på en purpurkledd gulltrone, balansert på ryggen av den første av 100 overdådig pyntede elefanter. Ved sine flanker har han bandet sitt, noen på kamelrygg, andre i karjoler trukket av fire hvite hester, andre igjen i bærestoler pyntet med silke, paljetter og fjær.

Faner vaier stolt i vinden. Trumpeter og basuner blåser gledesfanfarer, mens paukene hamrer. Bakover i paraden, spankulerende, dansende, promenerende og gestikulerende, kommer de på rekke og rad:

To fnisende gigoloer, et forelsket spionpar fra hver sin side av jernteppet, en drømmende gutt med en trillebår. Et ungt par med uforenlig klassebakgrunn, fast knyttet til sin selvmordspakt, følger rett bak et jublende ungdomsfotballag (gutter 14). Deretter en stor, svart gryte med 16 generalfruer, båret av en skokk dansende, vaskeekte kannibaler med bastskjørt og bein gjennom nesa, etterfulgt av et damplokomotiv og dets lokfører. Innimellom oppdager vi en og annen kjendis, et par konger, en barnløs baronesse, og en del ting vi vet vi har sett før, men ikke helt klarer å plassere.

Helt, helt bakerst skimter vi en hval i en gigantisk tank. Er den hvit, mon tro? Når hvalen åpner munnen, kan man så vidt se at det står to menn i hvalens buk.

Vi står måpende og ser på, mens vi lurer på hva alt dette kan bety, og hvordan alle disse finurlighetene og merkverdighetene fant sammen, i den samme paraden. Det eneste vi vet, er at det er et fantastisk flott skue.
Morten Krane

«Picaresque» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

37. The Wrens – The meadowlands (2003)

desember 17, 2009

Det er mange, mange passasjer med indie-ekstase på «The meadowlands»: Når Twin Peaks gitaren brygger opp til storm mot slutten av «Happy». Refrengene på «This boy is exhausted» og «She sends kisses». Hele «A faster gun».

Gitarlyden på «Per second second», eller «Boys you won’t».

Det er i det hele tatt fryktelig mye god gitarlyd på denne plata. Det kan virke som de under plateinnspillingen konstant har skrudd og kombinert og testet og finslipt gitarlyder. Fra de vakre, klokkeklare lydene i for eksempel «Hopeless» til den bråstygge introen på «Everyone chooses sides» er det tydelig at dette ikke er tilfeldig satt sammen.

Slik kan det vel fort gå når man bruker fire år på å spille inn plata, mens tre fjerdedeler av bandet bor i samme hus, hvor stua til alt overmål er studio.

«The meadowlands» er et bittert oppgjør med verden, hvor alt er håpløst, jentene alltid stikker av, man er konstant deppa, og faen ta hele jævla verden. Når det er utført så melodisk og så smart, samtidig som det hele tiden er både utilgjengelig og utrolig fengende, er dette det aller beste i verden å høre på.

Og avslutningen, rolige «This is not what you had planned», avslutter det hele med et primalhyl så overraskende og fantastisk at det ikke gjør noe at jeg nettopp avslørte det.
Morten Krane

«The meadowlands» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

48. Wilco – Sky blue sky (2007)

desember 14, 2009

På «Sky blue sky» vasket Wilco bort krautflørt, skurring, knirking og diverse varianter av funnet lyd og sto igjen med rene, finslipte edelstener.

Jeg tror det handler om å bli voksen. Om å bli voksen, og ikke like det noe særlig, men likevel innse at man ikke har noe annet valg enn å akseptere det. Om å bli voksen og oppdage at det ikke innebærer noe klarsyn, trygghet eller forenkling av tilværelsens små og store problemer. Det er samme møkka, bare med gråere hår. Og det er helt greit.

«Sky blue sky» låter virkelig voksent. Fra det utilslørte Beatles-tyveriet i «Hate it here» til de doble og triple gitarmelodiene og de mange og lange gitarsoloene som gjennomsyrer mange av låtene, oser det papparock av denne plata. Det lukter mykrock og overdose på populærmusikkhistorie. Og når det er Nels Cline som spiller soloene, gjør det ingenting at de varer lenge. Han er en magiker som på et eller annet vis slipper unna med alle de teiteste triksene i gitarboka. Hør bare «Impossible Germany», «Walken» eller «You are my face».

Det er nettopp disse tingene som gjør at dette trolig er den plata jeg har hørt mest på de siste par årene. Jeg liker både «Yankee hotel foxtrot» og «A ghost is born» veldig godt, men åtte av ti ganger er det «Sky blue sky» som finner veien til spilleren. Fordi det er så smakfullt utført, så mange fine detaljer og smarte vrier. Muligens også fordi jeg har blitt voksen i takt med Wilco. Og fordi det er så forbanna gode låter, hele veien.

Som nevnt, de er edelstener.
Morten Krane

«Sky blue sky» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

77. The Microphones – The glow pt. 2 (2001)

desember 6, 2009

OK, alle sammen: Lukk øynene.
Har alle lukket øynene nå?
OK, bra. Og så tenker du på den aller beste vennen du har.
Tenker alle på sin aller, aller beste venn nå?
Bra. Og nå, forestill deg at denne vennen dør
.

Omtrent slik introduserte Phil Elvrum (senere Elverum) sangen «I can’t believe you actually died» for oss da han spilte på So What i november 2002. Han ville sågar ha publikum til å synge med på refrenget. Sangen finnes ikke på «The glow pt. 2», men sier noe om hvordan Elvrums og The Microphones’ tilsynelatende naive tilnærming til tingene rundt seg kan avdekke store sannheter.

Jeg tror ikke jeg var den eneste i salen med klump i halsen da vi sjenert hviske-sang refrenget i kor.

«The glow pt. 2» befinner seg et  usannsynlig sted midt mellom lydkollasj og ufullendt popmesterverk. Den er intim og nær det ene øyeblikket, kaotisk og støyende det neste. Låtene kan bygges opp av skranglete, skramlete, akustiske høyre-venstre-gitarer, trommer med masse fuzz eller et ustemt piano. Et øyeblikks tilsynelatende klarhet kan stupe inn i et klaustrofobisk buldreleven med mumlevokal uten noe som helst forvarsel, for deretter å munne ut i lengre passasjer med kun susing og litt tåkelur. Det kan virke som det er overveldende mange virkemidler i bruk, men kjernen er hele tiden Phil Elvrums tanker og betroelser, presentert med en dønn ærlig stemme. Det ligger lag på lag med lyder, rytmer og stemmer, men han mister aldri taket på hvilke følelser han er ute etter å uttrykke.

Når man hører «The glow pt. 2» for første, andre, tredje og kanskje fjerde gang, kan det hele virke tilfeldig. Det kan virke som han ikke har hatt tålmodighet nok til å utvikle de virkelige gode pop-idéene (for ja, dem finnes det mange av her), og heller har fordypet seg i tåkelur og bakgrunnsstøy. Men jeg mistenker at Phil visste veldig godt hva han holdt på med. Han skulle nemlig lage en plate som var så sprengfull av tvetydigheter, kontraster og motstridende følelser at den er interessant også etter tjueførste, -andre og -tredje gjennomlytting. En plate som kan være en like skjellsettende opplevelse å høre gjennom i 2009 som den var i 2001.

Det handler om å gripe etter de virkelig store tingene i livet, bare for å oppdage at hendene dine er så altfor, altfor små. Det handler om være forvirret i en verden som på samme tid er uendelig vakker og overveldende skremmende. Og det handler om å føle seg liten.

Han sier det så klart best selv, som i «I felt my size»:

I looked up and hurt my eyes on the painful, powerful sky
I looked down and felt motion under me
When I looked out across the freeway at the people flying by
I turned my head, I closed my eyes, I felt my size

Jeg er helt sikker på at en så dypt menneskelig stemme som Phils gjør verden til et bedre sted.
Morten Krane

PS: Den låtbaserte nedlastings- og streamingverdenen vi lever i nå passer svært dårlig for helhetlige verk som «The glow pt. 2». Derfor finnes den heller ikke på Spotify. Du anbefales så klart å høre hele plata, men hvis du absolutt vil ha låtanbefalinger, prøv «I want wind to blow» og «I felt your shape».