Posts Tagged ‘nick lowe’

12. Nick Lowe – The convincer (2001)

januar 10, 2010

Nick Lowe var på plass, ved bordet innerst i puben, da Graham Parker hadde skrevet sine første låter, skaffet seg backingbandet The Rumour og bestemt seg for å lage den beste soulrocken verden har hørt. Nick Lowe var også til stede da Declan McManus hadde funnet ut at han skulle skifte navn til Elvis Costello, ta på seg hornbriller og trekke ut fem strake ess fra kortstokken.

Heldigvis var Nick Lowe også representert, uten sammenligning for øvrig, da soundtracket til «The bodyguard» ble satt sammen tidlig på 90-tallet. Curtis Stigers sin totalt uinteressante coverversjon av «(What’s so funny ’bout) Peace, love and understanding» fylte opp en slunken bankkonto og banet vei for et av de mest bemerkelsesverdige comebackene de siste 20 åra.

Jeg kjenner folk som synes at Nick Lowe var aller best da han jaktet på den perfekte treminutters-singelen og laget pur pop for mennesker i nuet på plater som «Jesus of cool» og «Labour of lust». Jeg har også hørt at enkelte har låter av de alt annet enn nedstemte orkestrene Rockpile og Brinsley Schwarz som sine største favoritter. Jeg vet også om de som mener at Nick Lowe har levert sine viktigste bidrag som produsent for band som The Damned, Dr. Feelgood, The Pretenders og nevnte Costello og Parker.

Personlig er jeg ikke i tvil om at Nick Lowe har vært aller best etter at han la alkoholmisbruket bak seg og tok farvel med den umulige fuglen av ei kone. Tidlig på 90-tallet fant han fram sin fineste dress, pusset skoene til de ikke kunne bli blankere, kjemmet det uregjerlige, grå håret og lot seg sige tilbake i stolen med en sigarett – alt takket være Whitney Houston. Der begynte han å skrive låter med titler som «Soulful wind», «Trail of tears» og «Lover don’t go».

De tre platene utgitt fra 1994 til 2001 – «The impossible bird», «Dig my mood» og «The convincer – inneholder de smarteste, mest stilfulle poplåtene noen engelskmann satte navnet sitt under i den samme perioden. Det er album som springer ut fra en dyp kjærlighet og kunnskap om country, folk, jazz og crooner-rock. Det er musikk preget av et modent og herjet, men fortsatt bankende hjerte og en stemme som kanskje har vært lystigere tidligere i livet, men som nå er mer selvsikker enn noensinne.

«The convincer» er Scott Walker, Johnny Rivers og Lee Hazelwood på vei ned til sentrum av Ricky Nelsons «Lonesome town». Nick Lowe har vært der før. Han kan alle triksene i boka, og han vet hvilke av dem han skal bruke og hvilke han skal ligge unna. Han har full kontroll på når han skal trekke inn beskjedne blåsere og kordamer, og når han skal nøye seg med kun akustisk gitar og et stillfarent, surklende orgel.

«The impossible bird» inneholder kanskje de aller flotteste enkeltlåtene hans, men det er uten tvil «The convincer» som er det mest helhetlige og gjennomførte albumet; 12 suverene, sjelfulle sanger som skaper en helt egen stemning: sofistikert og sentimental, enkel og elegant, romantisk og rik. Nick Lowe har dessuten, på «Lately I’ve let things slide», skrevet en av mine absolutte favorittlinjer fra tiåret som nettopp er slutt:

«Smoking I once quit,
now I got one lit,
I just fell back into it
«.

Selv en av de mest ihuga tilhengerne av røykeloven lar seg overbevise av sånt.
Ingve Aalbu

«The convincer» på Spotify. Hør også «The impossible bird«, «Dig my mood» og samleplata «Quiet please..The new best of Nick Lowe» – og les gjerne mer om den aldrende herren her.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Reklamer