Posts Tagged ‘radiohead’

8. Radiohead – Kid A (2000)

januar 18, 2010

Det finnes et «før» og et «etter» «Kid A». Siden vi naturlig nok lever i «etter», synes jeg vi skal prøve å se for oss hvordan «før» artet seg. Det er en ganske fremmedartet verden, selv om det kan virke som det ikke er så lenge siden.

1. Vi hadde sjangre.

Sjangerblandingen begynte så klart lenge før, og har på et vis alltid foregått, men før «Kid A» hadde vi ordentlige sjangre. Man spilte enten elektronika eller rock, enten jazz eller pop. Tenk på det neste gang du gleder deg over den siste indieafrobluegrass-hypen.

2. Vi kjøpte cd’er.

Visst gikk det an å laste ned musikk den gangen også, hvis man var virkelig interessert i den slags. Men jeg husker det godt, det var vanskelig og upraktisk.

3. De store plateselskapene fungerte.

Inntil nylig var store, internasjonale plateselskaper nødvendige for å finansiere de virkelig ambisiøse plateprosjektene. Gode plater har blitt laget med sparsomme midler lenge, men til noen typer plater trengtes alltid økonomiske muskler. På sitt beste lånte selskapene disse musklene til de riktige artistene; nå fremstår de som griske, ufyselige skygger av seg selv.

Selvølgelig har verken Radiohead generelt eller «Kid A» spesielt noe eneansvar for å ha snudd disse tingene på hodet i løpet av de siste 8-10 årene, men bemerkelsesverdig nok representerer plata på mange måter et pivotpunkt i utviklingen.

På «Kid A» forsynte Radiohead seg grovt fra et koldtbord av samtidige musikalske strømninger, samtidig som de var veldig bevisst sin egen rolle i musikkhistorien. De var drittlei av å lage monsterhits, og hadde nok på et vis bestemt seg for å være så sære de klarte å være.

Men Radiohead er nå en gang Radiohead, og til tross for at «Kid A» inneholder mange (den gang) fremmedartede elementer og lyder, er den egentlig en popplate. Til tross for at stemmen til Thom Yorke til tider er oppklippet, forvrengt og bortprodusert, gitarene er ugjenkjennelige og lydbildet ofte er kaldt og hardt, er «Kid A» innerst inne melodisk og varm.

Den bare prøver veldig hardt å være noe helt annet, og det er dette spennet og disse kontrastene som gjør det så bra. «Kid A» er en krevende plate, en plate som tvinger deg til å lytte. Men når man først kommer under huden på den, gir den en stemning ulikt alt annet.

Det er som å være helt, helt alene på jorda.
Morten Krane

«Kid A» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Reklamer

82. Radiohead – Amnesiac (2001)

desember 5, 2009

For de uvitende er livet enkelt: Man lever så lenge man kan. Så slutter man med det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører uvitenheten av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, slik fortellingen om at den synlige verden bare er skygger av den egentlige verden, tar utgangspunkt i at vi alle er samlet nederst i en hule. Slik mennesker til enhver tid har forsøkt å nå ut av denne hulen, og slik ingen noensinne har kommet tilbake for å fortelle hvordan det er der ute. Hvis vi ikke da er som gnostikerne preker, at vi har glemt hvor og hva vi kommer fra, for å overleve traumene vi gjennomgår idet vi blir født.

Det er dette fraværet av kunnskap som er «Amnesiac» sin livsberettigelse. Det er denne søkenen tilbake til fødselen som er «Amnesiac» sin utfordring. Albumet som uvitende vil spotte, hoderystende gi navn som «Kid B» og «Not-so-Ok-Computer», mens de som evner å se forbi, ser at det som egentlig gjøres, er å peke bakover og framover.  Det er derfor det fremdeles føles så friskt, så nytenkende, så revolusjonerende. Med nesten overraskende enkle grep kobles «Kid A» sine teknologiske nyvinnninger med «OK Computer» sitt pophjerte.  Usikkert, nølende  («I used to think, there was no future left at all»), søkende («jumped in the river and what did I see»)  og ikke minst eksistensielt og nesten-religiøst  («I want you to know, He’s not coming back.»)

Siden 2000 har Radiohead stått bak blant annet fire album, tre soundtrack, to soloalbum og vært med i én Harry Potter-film. Noen vil kalle det overkompensering for sin egen horisontutvidende evne. Andre vil kalle det fravær av evnen til å innse sine egne begrensninger. Men det er denne jakten på endring og forbedring som er bakgrunnen for at Radiohead fremdeles er interessante i 2009. Så kan de uvitende trøste seg med at: «The lights are on but nobody’s home / And everyone wants to be your friend.»
Tor Martin Bøe

«Amnesiac» på Spotify.
Samleliste på kåringen så langt på Spotify.