Posts Tagged ‘ron sexsmith’

18. Ron Sexsmith – Retriever (2004)

januar 3, 2010

Det er ingenting kult eller hipt med Ron Sexsmith.

Det er heller ikke noe veldig spesielt med hans plate fra 2004, ”Retriever”. Den er verken trendy eller nyskapende. «Retriever» er kun en samling fremragende låter, framført av en av de varmeste og mest uttrykksfulle stemmene i rocken.

Hvis du ikke er kjent med canadieren fra før, kan det lønne seg å begynne med begynnelsen.

Debutalbumet hans, «Ron Sexsmith» fra 1995, gjør kanskje ikke det store inntrykket i starten. Sexsmith-platene gjør sjelden det. Men etter hvert som dagene går, blir albumet en nær venn. Etter tre uker føler du at du har kjent Ron Sexsmith hele livet. Du kan stole på sanger som «There’s a rhythm», «Lebanon, Tennessee» og «Speaking with the angel». Du kan føle deg trygg på låter som «Secret heart» og «Words we never use».

To år seinere, i 1997, ga Ron Sexsmith ut «Other songs», som blant annet ga oss den perfekte sangen å drikke rødvin til («Thinking out loud»), en to minutter og 32 minutter lang roman om verdens forgjengelighet («Pretty little cemetery») og den aldeles vidunderlige – og merkelig rørende – historien om Amanda, jenta som ikke bodde i nabohuset, men like rundt hjørnet («Strawberry blonde»).

Det er to av mine absolutte favorittplater.

Når boka om tidenes største sangere skal skrives, hører Ron Sexsmith til i samme kapittel som Ronnie Lane, Rick Danko, Richard Manuel, Gram Parsons, Charlie Rich og Gene Clark. Stemmen hans har dessuten litt av den samme avslappede elegansen og utsøkte fraseringen som trompeten til Chet Baker. Skal vi først nevne referanser, er det også vanskelig å komme utenom navn som Paul McCartney, Gordon Lightfoot, Rufus Wainwright og Tim Hardin. Det var nok heller ikke tilfeldig at Ron Sexsmith gjorde en låt av landsmannen Leonard Cohen på sin første plate og dediserte hele albumet til Harry Nilsson.

«Retriever» er tilegnet «the music and memory of Johnny Cash, June Carter Cash og Elliott Smith.» Den er produsert av svenske Martin Terefe, med studiobidrag fra blant andre Ed Harcourt på piano – og den er minst like forbløffende fin som både «Ron Sexsmith» og «Other songs», har jeg funnet ut med åra. Ikke fordi vår venn gjør noe annerledes og revolusjonerende på «Retriever», men fordi han klarer å kombinere den lavmælte inderligheten og den optimistiske, håpefulle tonen – som ligger mellom linjene i absolutt alt han gjør – med de rikeste, mest medrivende og refrengsterke låtene han har skrevet.

«Imaginery friends», «Dandelion wine» og «Wishing wells» hører definitivt til i den siste kategorien.

Ron Sexsmith kan dessuten være naiv og romantisk som omtrent ingen andre. Han kan faktisk være så naiv og romantisk at jeg nesten rødmer på hans vegne. Jeg lurer på om det ikke er da jeg liker ham aller best. «Tomorrow in her eyes» og «I feel for the driver», er slike sanger.

Det samme er «How on earth»:

«Dreams come true in heaven all the time.
Baby how on earth
did we happen upon this love divine.
Baby how on earth
did we find us
down here where people get hurt.
Baby how on earth
»

Sånt kommer man bare unna med når man kan synge – og drømme – som Ron Sexsmith.
Ingve Aalbu

«Retriever» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men det er til gjengjeld store deler av den øvrige katalogen til Ron Sexsmith.

Reklamer