Posts Tagged ‘serena-maneesh’

20. Serena-Maneesh – Serena-Maneesh (2005)

desember 28, 2009

Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner Emil Nikolaisen, men jeg tror jeg vet litt om hvor han kommer fra. «Vakre Lund» kommune i Rogaland, med cirka 3.000 innbyggere, er ikke kjent for så mye annet enn en vindusfabrikk og et vatn som er ganske stort til å være lite. Her, på Lindland, litt sør for tettstedet Moi (nærmere bestemt på eiendommen Solbakken), vokste Emil Nikolaisen opp som eldst i en søskenflokk på sju (tilfeldig tall? I think not). At det skulle komme en låtskriver og en studiotrollmann av eventyraktig format fra et sted som dette, er vel omtrent like sannsynlig som at verdens beste sjakkspiller skulle ha adresse i Lommedalen.

Foreldrene til Emil traff hverandre på Kibbutz i Israel. Faren er opprinnelig fra Askøy utenfor Bergen. Mora er fra Finland. Besteforeldrene til Emil sang på bedehuset. Faren er kirkeorganist og trakterer en rekke instrumenter – og onkelen har spilt profesjonelt i Bergen filharmoniske orkester. Men hvis vi skal tro Emil selv, er hans musikalske utskeielser ikke bare et resultat av arv, men også et bevis på hva en dose «Heroin» av The Velvet Underground kan føre til når den blir injisert rett inn i hjernen på en ung, søkende mann med et behov for å uttrykke seg og en trang til å slå ned vegger.

Emil Nikolaisen forlot tidlig Lund for å søke lykken andre steder. Alle som har tilbrakt noen timer på Moi, vil forstå hvorfor.

På sin vei ut i verden gikk han mot slutten av 90-tallet om bord i fartøyet til brødrene Ole og Jørn Åleskjær fra Høland, som kunne vært båtbyggere av fjerde generasjon. Sammen satte de kurs mot «Key West», før Emil noen år seinere – solbrun langt inn i sjelen – forlot skuta midt ute på det åpne, blå havet for å konsentrere seg om sitt eget og langt mørkere prosjekt.

På vei mot mesterverket «Serena-Maneesh» fra 2005 er det også verdt å stoppe opp noen sekunder ved svenneprøvene fra perioden 1999 til 2003.

«Fixxations» er Emil Nikolaisen på sitt mest utadvendte og låtorienterte – fra tida da det høres ut som om han mest av alt hadde lyst til å luske i skyggen av nevnte The Velvet Underground i New York City på slutten av sekstitallet. Ep’en fra 2002 inneholdt i utgangspunktet fire relativt korte og kontante spor, i klassisk format, med vever kvinnevokal og småpsykedeliske utskeielser. «Zurück» – utgitt i 2004, men innspilt flere år tidligere – er den svevende, dvelende Emil Nikolaisen som tilsynelatende forsøker å oppheve tyngdekraften på et loft i Leipzig på 70-tallet. På sitt beste er dette musikk som sakte, men sikkert tar kvelertak og etterlater deg gispende etter oksygen – kraftfull, kompleks og krevende rock med ambisiøse arrangementer og visjonære vendinger.

Men det er først på fullengderen «Serena-Maneesh» at alle brikkene fra musikkhistorien – fra George Gershwin til Spacemen 3 – for alvor faller på plass. Her finner vi begge sidene av Emil Nikolaisen. Å lytte til denne plata, kjennes litt som å bli grillet på svak styrke i den elektriske stolen, samtidig som kinomaskinist Nikolaisen utsetter deg for både ultravold og de mest intense kjærlighetscenene i filmhistorien. Hodet ditt er en tikkende appelsin, og noen er i ferd med å skrelle deg med skarpe, nymalte negler.

På «Serena-Maneesh» gjør Askeladden fra Lindland nytte av alt han har plukket opp, lært, hørt og erfart siden han var liten gutt i «vakre Lund», på grensa mellom regntunge Rogaland og det langt mer solrike Sørlandet. Han har tatt My Bloody Valentines svevende støysymfonier, den primitive steinalderrocken til Iggy Pop og The Stooges, Velvet Undergrounds epokegjørende gnissing og gnaging og stamping på samme sted, eksperimentene til Neu! og Can, de skitne, men likevel skarpe gitarene til The Rolling Stones anno «Beggars banquet», snerringen til Sex Pistols og noen nesten Beach Boys-lignende harmonier og melodier. For å nevne noe.

Etter min mening er det den beste plata som noen gang er laget her til lands. Men så har jeg også tilbrakt en del timer på Moi.
Ingve Aalbu

«Serena-Maneesh» på Spotify. For verdens fineste kontrast, hør «Key West» med The Loch Ness Mouse.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Reklamer