Posts Tagged ‘songs:ohia’

1. Songs:Ohia – Magnolia Electric Co. (2003)

mars 22, 2010

«Hold on Magnolia, I hear that lonesome whistle whine
Hold on Magnolia
I think it’s almost time
»

Vi er alle gamlinger.

Vi velger obskure elektronika-album og later som vi besnæres over hvor friskt det høres ut. Vi tar med oss rockealbum som har blitt spilt inn med laptoper og føler vi henger med i utviklingen. Vi synes hiphop har god flow.

Men vi er alle gamlinger. Gubber. Vi tror vi liker fancy samples, beinharde meninger og musikalske uttrykk som definerer et tiår. Vi mener vi liker framoverlent tenkning, overfladisk inderlighet og forsøk på nyskaping. Vi innbiller oss at musikk skapes av glede. Og at av glede skaper man musikk.

Det er ikke gleden som bærer Jason Molinas musikk. Gjennom hele hans karriere ligger det en udefinerbar sorg, en selvdrivende smerte og en klagende lengsel etter en annen tid, et annet sted, en annen virkelighet. Joda, det er en klisjé. Det høres ut som han må lage sangene sine for å kunne overleve. At hverdagen, omgivelsene og livet ikke har noen verdi ellers. Det er også en klisjé.

For “Magnolia Electric Co.” bringer ikke noe nytt til verden. Dette er historier som er fortalt før. På andre måter, med andre stemmer og andre fraseringer. Med andre toner, andre instrumenter og navn. Albumet kunne like gjerne vært gitt ut i 1960 eller 1929 som i 2003.  Det er flomvåte tårer, vintermørk lengsel og bunnløs fortvilelse. Det er klisjeer spunnet ut over åtte sanger. Åtte sanger som får deg til å gråte av glede, nikke av gjenkjennelse og ikke minst undre deg over at noe så deprimerende samtidig kan føles så oppløftende og betryggende. For klisjéer er tross alt bare sannheter som er gjentatt mange, mange, mange ganger. Men de blir ikke mindre ektefølte eller sanne av den grunn. For øvrig nok en klisjé. Og sann.

Om det er Steve Albinis engineering, eller at det for første gang er et helt band i studio (tidligere Songs:Ohia-utgivelser består i hovedsak av Molina og varierende musikere), skal få stå ubesvart. Det er en nerve og energi i opptakene, som om bandet prøver å spille inn den oppstemte versjonen av Neil Youngs «Tonight’s the night», og klarer det. Selv om det likevel er mørkt og sørgelig, er dette en sangrekke som aldri slutter å begeistre og overraske. I en perfekt verden hadde det vært åtte radiosingler.

Det er en grunn til at Molina skiftet navn på bandet til nettopp Magnolia Electric Co. etterpå. Det er en grunn til at han senere har lett etter det samme som han fant og realiserte i løpet av tre dager i juli 2002. Det er en grunn til at han aldri har nådd helt opp til samme stormfulle høyde. En får ikke slike kreative topper så ofte i livet. Selv etter sju år framstår albumet som en underlig, sympatisk og genial gamling mot tiårets kakofoni av flow, samples, elektronikanyvinninger, laptoprock og overfladisk inderlighet.

For vi er alle gamlinger. Gubber. Uansett kjønn. Uansett miljø. Uansett arv. For evig og alltid.

«Through the static and distance
a farewell transmission,
listen
»
Tor Martin Bøe

«Magnolia electric co.» på Spotify og Wimp. Samleliste fra kåringen på Spotify.

Advertisements

68. Songs:Ohia – The lioness (2000)

desember 9, 2009

«Whether you save me
whether you savage me
want my last look to be the moon in your eyes
want my heart to break if it must break in your jaws
want you to lick my blood off your paws
»

Egentlig er det ikke nødvendig å si mer om Songs:Ohias episke «The lioness» enn de fem linjene ovenfor.

Jeg oppdaget Jason Molina gjennom Songs:Ohia-plata «Magnolia Electric Co» i 2003. Jeg fant den til alt overmål i billighylla hos min lokale platepusher. At en slik diamant sto sammen med album som ingen ville ha, og heller ikke ville ha hatt selv om de ble satt videre ned i pris, er nesten uutholdelig å tenke på. For en oppdagelse! Etter å ha hørt «Magnolia Electric Co», gikk jeg totalt inn i Molina sitt univers og grov opp alt jeg kunne komme over av historisk materiale av glimrende kvalitet: «Axxess and ace», «Didn’t it rain», «Ghost tropic» og flere andre. Midt iblant dem fant jeg en fantastisk plate, nemlig «The lioness». Albumet er spilt inn i Glasgow, Skottland, med hjelp fra Andy Miller, også kjent som produsent på plater av Scout Niblett, Mogwai og Arab Strap. Både Aidan Moffat og David Gow fra sistnevnte gruppe bidrar i studio på «The lioness».

Ikke uventet er dette en utgivelse spekket med likbleke sanger om den skjøre kjærligheten («Being in love», «Baby take a look»); de bitre, håpløse og selvhatende følelsene som skyller over oss før, under og etter et kjærlighetsbrudd. Likevel handler det mest av alt om den fortvilte, patetiske og desperate trangen til å henge seg fast i det som var, og la seg dra etter det, til man utmattet, latterliggjort og skadeskutt ligger igjen og ser alt forsvinne ut av syne.

«I’m getting weaker, I’m getting thin
I hate how obvious I have been
I’m getting weaker
and I look down and see the whole world
and it’s fading
»

Store følelser knyttet til et av livets største temaer, med andre ord,  kledd opp i vakre gitarer, trommer, keyboards og et av de fineste instrumentene jeg vet om: Jason Molina sin stemme.

For øvrig er det min oppriktige mening at sangen «Lioness» må være noe av det mest perfekte som noen gang er blitt spilt inn på plate.
Thomas Vehus

«The lioness» på Spotify.
Spilleliste fra kåringen så langt på Spotify.