Posts Tagged ‘sufjan stevens’

9. Sufjan Stevens – Illinois (2005)

januar 17, 2010

PROLOG, 2010: I stedet for å gjøre et forsøk på å finne opp en helt ny type ostehøvel, har vi like greit funnet fram Morten Kranes originalanmeldelse av «Illinois» (aka «Come on feel the Illinoise!») fra juni 2005. Litt fordi vi er late og fryktelig, fryktelig treige – men mest fordi vi mener det er beste og mest dekkende beskrivelsen som noen gang er gjort av Sufjan Stevens og musikken hans. (Jepp, her i gården er vi fortsatt like ærlige og beskjedne.)
Nå vet vi dessuten svarene på noen av tingene Morten lurte på tilbake i 2005. Og hvis noen er nysgjerrige på hvor godt Pstereos kaptein likte plata ved utgangen av 00-tallet, etter å ha fordøyd «Illinois» i ni halvår til, kan jeg røpe at han rangerte den på 3.-plass på sin liste over tiårets beste album.
Da gjenstår det bare for meg å stave et ord: Massachusetts.

Ingve Aalbu

Jeg innbiller meg at Sufjan Stevens er stressa, at han føler at han har dårlig tid, at han ikke kan få gjort unna alle livets nødvendigheter kjapt nok. Han har begitt seg ut på et ambisiøst og storslått prosjekt, og han må skynde seg om han noen gang skal bli ferdig. Det er ren matematikk. Sufjan Stevens er noenogtjue nå, USA består av 50 stater. Dersom han klarer å lage én plate i året, vil han være noenogsøtti når han er ferdig. Det er derfor jeg innbiller meg at Sufjan jobber dag og natt, overmannet av størrelsen på prosjektet.

Det kan være at vi med dette er vitne til begynnelsen på et gigantomant livsverk, Sufjans forsøk på et nasjonalbyggende manifest. Det kan også være at Sufjan bare har en idé han har tenkt å forfølge så lenge han føler det er noe å hente, og som han kan finne på å forkaste lenge før vi har lært oss å stave «Massachusetts».

«Illinois» – eller «Sufjan Stevens invites you to come on feel the illinoise», som den muligens også heter – inneholder 22 spor, fordelt over nesten 75 minutter, og med det som må være tidenes mest intrikate samling låttitler (titlene er av plasshensyn kraftig forkortet her). Riktig nok er seks av disse sporene små snutter på under ett minutt, men det er like fullt en lang plate. Jeg skal innrømme at det er noe fascinerende ved å gi en liten snutt, som ikke fungerer som noe annet enn en overgang fra én låt til en annen, tittelen «A short reprise for Mary Todd, who went insane, but for very good reasons» eller «Let’s hear that string part again, because I don’t think they heard it all the way out in Bushnell», men mest av alt får jeg en følelse av at Stevens har laget disse små overgangene bare fordi han rant over av gode låttitler.

Jeg funderer også litt på hvorfor høvding Black Hawk, mannen som gjorde opprør og dermed startet krigen som bærer hans eget navn, er avskrevet med en fanfare-aktig instrumental der det er tydelig at tittelen er viktigere enn det musikalske innholdet. Dessuten er det fort gjort å se seg blind på alle disse konseptuelle detaljene og snodige titlene, og konseptet står hele tiden i fare for å overskygge innholdet. For det er tross alt et album med musikk Sufjan Stevens har laget, selv om man aldri skal undervurdere verdien av pent gavepapir.

Og han slår virkelig på de store trommene denne gangen. Første del av den todelte «Come on! Feel the Illinoise!» låner ganske mye fra hans egen «All good naysayers, speak up, or forever hold your peace», men det er for referansene til FN og Frank Lloyd Wright og drømmesamtalen med Carl Sandburg jeg vil huske den, sammen med en herlig bit i midtdelen stjålet direkte fra The Cures «Close to me». Videre hylles Chicago med en låt som på mange måter nesten er en kopi av «The transfiguration» fra «Seven swans», bare tjue ganger større. Heiajenter roper «I-L-L-I-N-O-I-S» og «Ronald Reagan» om hverandre i nesten-soul-låta «They are night zombies!», mens Superman får sin hyllest i «The man of Metropolis steals our hearts», som også fungerer som albumets rockalibi.

Det er med andre ord nok å ta tak i, kanskje for mye til å fordøye på mindre enn et halvt år. Og selv om de mange lagene og grandiose instrumenteringene er platas store styrke, og på mange måter gjør det mindre nøye at Sufjan har brukt mange av de samme triksene før, bare med smalere pensel, har det en tendens til å bli litt mange trompetfanfarer, strykersveip og pompøse koringer. Det blir fort litt slitsomt.

Joda, «Illinois» sliter meg ut, men samtidig har jeg vanskelig for å mislike plata. For samtidig som de siste par sporene virker litt uinspirerte, har selv de tilsynelatende ufullendte og unnselige låtene som «Decatur» eller «Prairie fire that wanders about» begynt å krype inn på meg.

Jeg tror nok at jeg trenger minst et halvt år, ja.

De gjennomorkestrerte og grandiose popekstravagansaene her er noe av det mest gjennomførte og fabelaktige jeg noensinne har hørt, men likevel er det som trolig står igjen som den skinnende, klare perlen på «Illinois» den mest stillferdige av dem alle. Seriemorderen John Wayne Gacy portretteres så vakkert at jeg nesten lures til å sympatisere med mannen som ble dømt og henrettet for vodltekt og drap på trettitre menn, før Stevens poengterer at han selv – som alle andre – har hemmeligheter gjemt under gulvplankene.

«Illinois» er noe av et overflødighetshorn, på den måten at man får lyst til å utrette noe virkelig stort når man har hørt gjennom den. Samtidig er den ujevn. Man kan jo lure på om toppene hadde virket like uoverstigelig, majestetisk høye om det ikke hadde vært for dalene og slettene, men jeg har uansett en følelse av at en slankekur kunne ha gjort seg.

Uansett hva dette er og viser seg å bli, liker jeg konseptet veldig godt, til tider kanskje bedre enn selve manifesteringen. Jeg tror det er noe i at den storslåtte, oppløftende arrangementene og selve størrelsen – både i form og innhold – bygger opp under det overromantiske og naive bildet deler av meg fortsatt har av USA som mulighetenes land, der sola er større, horisonten bredere, gresset grønnere. Og biffene gigantiske. Sufjan Stevens lar meg i 75 minutter glemme alle de problematiske aspektene, og heller fokusere på «Det lille huset på prærien» og skyskrapere som noe vakkert.

Jeg er i hvert fall ganske sikker på at det ikke hadde vært det samme om noen satte i gang og lagde en plate til hver av Norges 19 fylker eller Sveriges 21 län. Nei, Sufjan bør skynde seg, for jeg har lyst til å høre New Mexico, West Virginia og North Dakota også.
Morten Krane

«Illinois» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Reklamer

23. Sufjan Stevens – Greetings from Michigan, the great lake state (2003)

desember 21, 2009

«Velkommen til Michigan, et postkort fra paradis, en skjør, stille, sørgelig symfoni fra staten med de store sjøene.»

Da jeg skrev de linjene sommeren 2003, like etter utgivelsen av denne plata, visste jeg ikke at jeg var ved starten på en reise som skulle ta meg fra en nå nedlagt, fransk restaurant i Strandgaten i Egersund (utgangspunktet for byens storhetstid innen handel og sjøfart, og plassen Sufjan Stevens gjorde en av sine aller første konserter i Norge) via steder som Holland og Romulus, Michigan, til Chicago, Jacksonville og Highland, Illinois – på den ene sida – og deretter opp på ryggen av sju svaner, ned under juletreet, inn i isolasjonen, tilbake til en fabrikkhall på Moi i Rogaland på den andre, for til slutt å ende opp på en sterkt trafikkert motorvei mellom Brooklyn og Queens.

Jeg var heller ikke klar over at Sufjan Stevens i løpet av det samme tiåret skulle la meg få møte skapninger så forskjellige som patriarken Abraham, seriemorderen John Wayne Gacy jr. og reinsdyret Rudolf, gå i kirka med The Welcome Wagon, krype sammen i armene til Rosie Thomas (hele veien til New York City), eller ta med Frode Strømstad opp i stratosfæren og tilbake gjennom en «Aladdin Sane»-aktig pianointro til I Was A King-låta «It’s all you».

Jeg skjønte, derimot – allerede da – at «Greetings from Michigan, the great lake state» var begynnelsen på noe stort. Men først og fremst føltes det som å komme hjem, og det på flere måter. Sufjan Stevens hadde gitt ut plater før, og han skulle gi ut flere de neste åra, men det var på denne utgivelsen han fant seg selv – så lenge det varte. Det var også der han fant meg og mange andre.

På «Greetings from Michigan, the great lake state» synger han for enkene i Paradise, for de fedreløse i Ypsilanti. Han spiller for de arbeidsløse og underbetalte, for de hjemløse i Muskegan, for de skjelvende veggene i Detroit. Han trakterer selv et tjuetalls instrumenter og lar dem spinne en praktfull kokong rundt den skjøre stemmen og de silkeaktige sangene. Her er det bare å spasere rett inn i slottet, opp i rommet helt øverst i tårnet, der Sufjan Stevens sitter i speideruniformen sin, med full oversikt over sitt kjære Michigan, og syr sammen en symfoni bestående av like deler sorgtung sosialrealisme, sakrale stemninger og store, dype sjøer.
Ingve Aalbu

«Greetings from Michigan» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.