Posts Tagged ‘thomas c. flåten’

10. Bonnie ‘Prince’ Billy – Ease down the road (2001)

januar 12, 2010

«Ease down the road» var Will Oldhams andre album under navnet Bonnie ‘Prince’ Billy. Det første, «I see a darkness» var et av nittitallets aller beste, og her fortsetter han i samme spor. Den eneste merkbare forskjellen er at der førsteplata var en mørk og vakker plate om døden, har Oldham her løftet blikket fra bakken og opp til sin egen kuk. «Ease down the road» er en av de skitneste samlingene snuskelåter som ikke er utgitt av R. Kelly de siste ti åra. Det var absolutt uventet kost fra den lille indiehelten. Hjulbeinte småtasser med sparsom hårvekst på toppen av hodet skal liksom ikke gi ut puleplater.

Det kunne selvsagt ikke Will Oldham brydd seg mindre om, så han ga oss «Ease down the road», som er full av sex i de fleste former – alt tonesatt og arrangert i sedvanlig skakk Will Oldham-stil.

Ikke bare ga Will Oldham ut sin nest beste plate i 2001, han ga også ut en av de aller beste platene hele tiåret. I samme slengen sørget han for at indiegutter og -jenter fikk noe annet enn klam soveromssoul eller liksom-intellektuelle soveromspoeter å sette på når de skulle vrenge av seg hipsterklærne sine for å ha seg litt. Takk for det, Will.

Oldhams neste Bonnie ‘Prince’ Billy-album var også av skyhøy kvalitet og handlet i sin helhet om øm kjærlighet. Død, rå sex og øm kjærlighet. Ikke dårlige temaer for tre fortløpende plater. Han tok for seg det viktigste først, kan du si. Etter dette ble Oldham gradvis mindre interressant i takt med at utgivelsene i større og større grad mistet den nakne nerven han hadde hatt fram til midten av 00-tallet.
Thomas C. Flåten

«Ease down the road» finnes, i likhet med Will Oldhams øvrige katalog, dessverre ikke på Spotify.

Reklamer

34. The Strokes – Is this it (2001)

desember 18, 2009

«Rockens redningsmenn.»» Smak litt på det.

Det er ikke lite man forventer, når en slik merkelapp blir klistret på noen. Den gir ikke mye rom for å prøve og feile, akkurat. «Ting har gått på trynet, det er dere som skal fikse det, og det skal skje nå!»

Flaks for The Strokes, da, at de hadde et debutalbum fullt av gull da de fikk merkelappen festet til seg. Like flaks var det nok ikke at det var en merkelapp The Strokes så ut til å gripa som bare Oasis hadde gjort før dem. Det er gjerne sånt som får kritikere og andre til å virkelig ta fram øksa og se ekstra nøye etter om ikke det er en eller annen liten sprekk ett eller annet sted. Vi liker frelsere, men bare de motvillige. Folk som melder seg til messiasrollen selv, kan ryke og reise. Flykt eller dø!

Stort sett alle omfavnet «Is this it» da den dukket opp midt i all viraken som sa at nå var jammen rocken friskmeldt (igjen). Folk lot seg rive med av hypebølgen. Plutselig begynte folk å høre på rock igjen. Rocke-DJ’ene spratt fram overalt, og rock ble kult (atter en gang – så lenge det varte).

Men The Strokes var jo så mye mer enn bare en hype. «Is this it» er jo tross alt kjempebra – fortsatt. 11 låter av pureste popgull (jada, jeg kaller det pop, så kan folk snakke så mye de vil om rockens redningsmenn), framført med en herlig arroganse man bare finner i purunge rockere som er overbevist om at de er det beste bandet i verden.

The Strokes, i sine beste øyeblikk, er et band som får til den nærmest uimotståelige miksen av The Beatles og Velvet Underground – med akkurat passe mye av begge deler – på en måte ingen andre fikser. Utallige band har prøvd på akkurat dette. Noen få har fått det til sånn passe, men The Strokes fikset det i første forsøk, og delvis i andre (andreplata «Room on fire» er nesten like bra, og befinner seg litt lenger nede på denne lista), men så var det slutt. Tredjeplata var en stor skuffelse, og nå har frontmann Julian Casablancas nettopp sluppet et soloalbum.

Kanskje var det så langt det rakk for The Strokes, kanskje finner de tilbake til det som fikk verden til å ligge for deres føtter i 2001. Vi har uansett to finfine plater å høre på. Om gruppa reddet rocken eller ikke, det får andre avgjøre.
Thomas C.  Flåten

«Is this it» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

39. Iron and Wine – The creek drank the cradle (2003)

desember 16, 2009

Jeg tror Sam Beam er en grei kar. Jeg har aldri møtt ham, snakket med ham eller kommunisert med ham på noe vis, bare hørt på platene han har laget under Iron & Wine-navnet. Gang på gang. Ikke fordi jeg egentlig tror jeg blir så godt kjent med ham på den måten- og jeg vet ikke egentlig om jeg har så veldig lyst til å bli kjent med ham heller – jeg har hørt på platene hans fordi jeg synes de er blant de aller beste som er kommet ut de siste ti åra, nesten alle sammen.

«The creek drank the cradle» er den første og etter min mening aller flotteste. Her er Beam på sitt mest nakne og nedstrippede. Han sitter på verandaen utenfor huset sitt på prærien og spiller gitar og banjo, mens han synger så lavt han kan så kona ikke skal våkne.

På de neste platene dukket det opp gradvis flere instrumenter, men med unntak av samarbeidet med Calexico – sjelden har et samarbeidsprosjekt hørtes naturlig ut – har de stort sett kommet litt i veien for de umiddelbare melodiene og flotte tekstene. Jeg er på ingen måte noen purist av noe slag, men det enkle er iblant det beste. Iron & Wine er et veldig godt eksempel på det.
Thomas C. Flåten

«The creek drank the cradle» er ikke tilgjengelig på Spotify, men sangen «The lion’s mane» finnes på ei samleplate. Kos dere med den!

47. The Handsome Family – In the air (2000)

desember 14, 2009

«But darling don’t you know
it’s only human to want to kill a beautiful thing
»

The Handsome Family er den kanskje skumleste duoen i verden.

Brett og Rennie Sparks gir deg countrymusikk med tekster som er så mørke av tristesse, død (både for egen og andres hånd) og fordervelse at det er grusomt godt å høre på. Nesten som med spøkelseshistorier – The Handsome Family har flere av dem – er det som om du helst vil gå din vei fordi du ikke vil høre mer, men du klarer det ikke på grunn av fascinasjonen for det morbide og skumle.

Det er noe eget med countryballader, og svært få synger dem bedre enn Brett og Rennie Sparks. Til lyden av steelgitar, munnspill og kanskje til og med ei fele, synger Brett like lengtende om døden som om kvinner. Så lengtende at man iblant blir litt redd for ham. Har han det bra med seg selv?

«In the air» kan kanskje framstå som The Handsome Familys letteste og lyseste plate, men her skal man ikke stole på førsteinntrykket. Det drypper blod av nesten hver eneste sang, linjene er skrevet i rødt og alt er minst like håpløst, mørkt og trist som alltid. Ofte er de grusomste tekstene gjemt bak tilsynelatende lystige countrymelodier, og det er nettopp disse kontrastene som gjør bandet så spennende, i tillegg til at det behersker countrysjangeren bedre enn de aller fleste.
Thomas C. Flåten

«In the air» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

57. The Veils – Nux vomica (2006)

desember 11, 2009

Det er store greier Finn Andrews går gjennom her: liv og død, kjærlighet, og et evig søk. Et søk etter frelse – enten det er gud eller kvinnen som til slutt rykker ham opp fra fortapelsen. Er det egentlig noen forskjell på de to, undrer Andrews, og spiller det egentlig noen rolle?

«Love, I have tried to find you»

Åpningslåta «Not yet» setter tonen for resten av plata. Finn Andrews’ stemme er klagende og høres vekselsvis sint og desperat ut. Han leter etter noe han vet er der, men som han ikke kan forstå og aldri finner. Kjærligheten gjemmer seg for ham, og hva er vel livet uten? Det begynner som et klagende rop, blir gradvis mer desperat, og ender som et skrik.

«You’re all I have left to believe in»

Det er klart at når man setter i gang med et slikt prosjekt, kan man ikke gå stille i dørene. Andrews sparker dem inn og leter i ruinene av en forslitt psyke, mens resten av The Veils henger på som best de kan gjennom en berg-og-dalbane av følelser og stemninger. Innimellom sniker de inn finfine poplåter, også, som for eksempel «Calliope!» og «Advice for young mothers to be». Tekstene henger likevel sammen med resten av plata, og de føles aldri som kontinuitetsbrudd – snarere som en understreking av det hele.

«No man alive has earned the right to save m

Han snerrer mot oss som hører på. Ingen er verdige, han kan ikke reddes. Fortapelsen venter. Kvinnen og kjærligheten har skuffet ham så mange ganger at det er på tide å vende seg mot høyere makter. Himmel eller helvete – tiden vil vise.

«I’m not sure God knows we’re here
Most nights It keeps to Itself
»

I tittelsporet roper han ut mot selveste Gud hva han mener med å la verden gå sin gang, tilsynelatende uten tilsyn. Selvsagt uten å finne svar. Han går de samme stiene som folk som Nick Cave, Robert Johnson og John Lennon. Eller, å si at han går, er nok feil. Finn Andrews sjangler, stavrer og kryper på knærne. Fra den ene ytterligheten til den andre. Alltid søkende etter svar, uten å finne noen.

«I wish you could see this moment»

Plata er over, og vi forlater stakkars Finn Andrews gråtende i fosterstilling på gulvet mens han roper på mamma, og vi kan endelig puste ut.

The Veils klarte selvsagt – og vi kan kanskje også si heldigvis – ikke å lodde de samme dybdene i sjelen på sin neste plate, og vil neppe gjøre det igjen. Plater som dette lager man bare en gang.
Thomas C. Flåten

«Nux vomica» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

62. Hefner – We love the city (2000)

desember 10, 2009

Darren Hayman er en bitter mann. En bitter, kjærlighetssyk mann. En bitter, kjærlighetssyk og kåt mann. I hvert fall om vi skal bruke tekstene Hayman skrev til sitt band Hefner som grunnlag for å si noe som helst om ham.

Det virker som om han nyter bitterheten etter forholdets ende like mye som forholdet selv. Det samme kan sies om kjærligheten det aldri ble noe mer av enn et kjapt ligg i en trang seng en sein fredagskveld. Hayman forkynner den evige, sanne kjærlighet, men bare til kvinnene han har mistet eller ennå ikke fått. Har han dem fortsatt, virker han nesten litt mistroisk. Det må liksom være noe galt med dem, ettersom de ikke blankt avviser ham.

«We love the city» var Hefners tredje album, og kanskje gruppas beste, sammen med de to første. Det er nok gode låter her til å argumentere sterkt for at dette ikke bare er Hefners beste plate, men også et av tiårets beste album – uansett artist. Det var uansett den siste gode bandet de gjorde sammen, siden «Dead media» fra 2001 vanskelig kan omtales som noe annet enn et feilskjær der gruppa la vekk mesteparten av instrumentene til fordel for analogsynther og trommemaskiner.

Dessverre var det få som fikk med seg Hefner mens bandet fortsatt eksisterte. Darren Hayman lager fortsatt finfine soloplater – men de som var heldige nok til å snuble over dem, er stort sett enige om at det var et fabelaktig band som ble kraftig oversett. «We love the city» er et godt sted å begynne for de som ikke kjenner til gruppa – og et gledelig gjenhør for den som ikke har hørt Hefner en stund.
Thomas C. Flåten

«We love the city» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

87. Wholy Martin – Vampïre songs (2004)

desember 4, 2009

Etter å ha sluppet tre ep’er i 2003, debuterte Wholy Martin endelig på ordentlig med «Vampïre songs» året etter. Og for en debut! Alt er riktig, alt er akkurat så skittent eller skinnende som det skal være, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Noen ganger blir slikt dørgende kjedelig. Ikke her. Wholy Martin tok seg god tid med denne plata – flikket på detaljer, dempet lyset i de mørkeste krokene og sørget for at alt var klart da resultatet ble sluppet.

«Vampïre songs» er en besettende samling låter som glir elegant over i hverandre med den største selvfølgelighet. I all sin gjennomarbeidede perfekthet minner det litt om Finn Corens «Blake project» fra 1997. Begge er plater som tilsynelatende er et resultat av nitidige forberedelser og utsøkt sans for detaljer. Begge er noe så sjeldent som feilfrie plater som ikke får deg til å sovne. Bak begge albumene står dessuten modne menn som vet hva de vil med musikken sin. Det er neppe noen tilfeldighet.

Helge Martin Framnes er en av landets aller beste teksforfattere. En ekte historieforteller. Få, om noen, skriver bedre engelske tekster enn ham. Wholy Martin beveger seg ubekymret og naturlig i landskapet som Nick Cave og Tindersticks har gjort til sitt. Tekstene har de samme temaene, og musikken tar i bruk den samme dynamikken. Framnes veksler mellom å hviske ordene i øret på deg og myk sang. Bandet følger stemmen hans tett – noen ganger smektende nært og intimt, andre ganger rasende mot vinden. Alt for på best mulig måte å underbygge tekstene og historiene.

Wholy Martins «Vampïre songs» er etter min mening den beste norske debutplata. Det er store ord, men så er det jammen ei stor plate også.
Thomas C. Flåten

«Vampïre songs» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

93. Silverbullit – Citizen bird (2001)

desember 2, 2009

Vi nordmenn liker svensk musikk. Det er bare det at så mange av oss liker den dølle svenske musikken istedenfor alt det gode våre naboer tryller fram. Nordmenn flest liker for eksempel The Ark langt bedre enn Loney, Dear. Tulleband og – artister som Bo Kaspers Orkester og Björn Rosenström selger veldig mye mer enn Hello Saferide og Nina Kinert, og – uten sammenligning for øvrig – er Kent langt mer populære enn Silverbullit.

Verden er uretterdig, verden vil bedras, og people ain’t no good.

Silverbullit var nemlig et av Sveriges aller beste band i tiåret som snart er over. Gruppa ga riktig nok ut bare to album på den tiden, men de to platene er glimrende eksempler på at det er kvalitet og ikke kvantitet som teller.

«Citizen bird» fra 2001 står som en påle på 00-tallet. Her blandes krautrock, psykedelia og industriell rockemusikk, samtidig som alt har tydelige hooks hele veien. Albumet bukter og vrir seg i mørke, fuktige passasjer, og langer plutselig ut mot alt som er i nærheten i form av voldsomme energiutblåsninger – som en olm, slimete slange som ikke vil ha deg der, men som du ikke klarer å rive deg unna.

Både tekst og musikk beveger seg i skyggene og skuler på deg fra avstand, men bruker du litt tid på plata, tar den tak i deg, trekker deg inn og slipper ikke taket. Det er rett og slett vanskelig ikke å trykke på ‘play’ en gang til etter at sistesporet er over og høyttalerne knitrer tomt.

Her er spor av Suicide, Joy Division, Depeche Mode og litt Radiohead, samt ikke så reint lite Spiritualized og The Soundtrack Of Our Lives. Sistnevntes innflytelse er kanskje ikke så merkelig, ettersom det var Kalle Gustafsson som satt bak spakene under innspillingen av «Citizen bird».

At Silverbullit er mer eller mindre ukjente her til lands, er ikke bare veldig synd, det grenser til kriminell ignoranse. Enten har du én eller flere Silverbullitplater i hylla, og skjønner godt hva jeg mener, eller så både kan og bør du gjøre noe med det. Det er ingen grunn til å vente.

Thomas C. Flåten

«Citizen bird» på Spotify.
Spilleliste fra kåringen så langt på Spotify.