Posts Tagged ‘thomas vehus’

13. Hem – Eveningland (2004)

januar 7, 2010

Jeg er ikke overrasket over at Sally Ellyson i utgangspunktet ikke var interessert i å synge i et band. Hun var altfor sjenert. Slik høres hun også ut når hun synger i Hem – som ei tilbaketrukket jente som kikker på lakkskoene sine mens hun flykter inn i sangene og får dem til å skinne.

Men Hem er langt fra Sally Ellyson med backingband. Produksjonen, arrangementene og instrumenteringen (det slovakiske radioorkesteret bidrar!) er like sterk som låtmaterialet i seg selv. Multi-instrumentalistene og produsentene Dan Messe og Gary Maurer maler et eget landskap som inneholder både framtid og fortid. Det er liten tvil om at låtene springer ut fra den amerikanske musikkarven. Country, gospel, blues og jazz veksler om å ta føringen gjennom alle de 16 sporene på «Eveningland».

Mitt samlede bilde av denne plata er et varmt, nesten folketomt rom med stor høyde under taket. Lokalet brukes egentlig til klassiske konserter, men det er ikke et auditorium. Dersom jeg lukker øynene kan jeg kjenne lukta av sigarer og tung dameparfyme. På golvet flasser lakken av den gamle parketten, og veggene kunne trengt ny tapet. Det hviler noe 1800-tallsaktig over det hele. Lyssettingen er nesten ikke-eksisterende, og lyden fra det åtte mann store orkesteret på den lave scenen er varm som rommet selv. De spiller akkurat så høyt at jeg hører detaljene det er meningen jeg skal få med meg. Jeg sverger jeg kan høre strykere, men jeg kan ikke se hvor lyden kommer fra.

Midt på scenen står en liten skikkelse og hvisker ut melodier som jeg er sikker på at jeg har hørt før. Hun har øynene lukket hele tiden, og hodet er lent svakt til den ene sida. Det er klart det er vakkert, men det er også urovekkende. Trykkende, på en måte, som om jeg egentlig ikke skulle ha hørt det jeg har hørt, som om denne utrolig vakre musikken ikke er ment for vanlige mennesker som meg selv.

Jeg sverger, jeg må rykke meg ut av hypnosen hver gang jeg drister meg til å spille «Eveningland».
Thomas Vehus

«Eveningland» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

Advertisements

17. Iron & Wine – Our endless numbered days (2004)

januar 4, 2010

Jeg vet ikke om lista mi over de beste albumene i 2002 ville ha sett veldig annerledes ut dersom jeg skulle satt den opp i dag. Det eneste jeg er helt sikker på, er at Iron & Wine sin fantastiske debutplate ”The creek drank the cradle” ville ha havnet veldig høyt oppe. Topp fem, tipper jeg.

”Our endless numbered days” er Iron & Wine, eller Sam Beam, sitt «vanskelige» andrealbum. Ep’en ”The sea and the rhythm” og diverse bootlegs hadde den gang varmet hjertet mitt i mellomtida. Men la meg drepe spenningen med en gang. Det låter fortsatt lavmælt til bristepunktet. Den største forskjellen fra debuten, er at «Our endless numbered days» inneholder frekvenser fra andre bånd enn bare det midt mellom bass og diskant. Hvorfor jeg ikke nevner koring, trommer, bassgitar og diverse annen staffasje? Fordi disse nye elementene er så sømløst integrert i det typiske ”Sam Beam-lydbildet,» at jeg nesten ikke merker at de er nye.

Ellers koker det fortsatt ned til skumle, doble vokaler, slepende slideoverdubbinger og melodier som truer med å vekke Nick Drake fra de døde. Noen ganger lurer jeg på om han allerede har stått opp. Andre ganger funderer jeg på om Sufjan Stevens har tatt Sam Beam av dage, funnet frem sine mest lavmælte og skjøre sanger og gitt dem ut under pseudonymet Iron & Wine. Jeg fantaserer selvfølgelig, men hør på ”Fever dream” og si at du ikke er enig.

”Our endless numbered days” sitter ikke så umiddelbart som ”The creek drank the cradle». Det er faktisk bare platas fineste spor, ”Passing afternoon”, som faller på plass fra første stund. Jeg sier ikke at det gjør noe, jeg bare konstaterer fakta.

Sam Beam er fortsatt en gudfryktig, tilbaketrukket og familiekjær sjel, med en forkjærlighet for vakre og velbalanserte melodier.

Det er mer enn nok for en enkel fyr som meg.
Thomas Vehus

«Our endless numbered days» er ikke tilgjengelig på Spotify, men sjekk gjerne «Around the well» eller «The shepherd’s dog«. Også samarbeidsplata med Calexico er verdt å høre. Sangen «In the reins» ligger på Spotify.

35. Calexico – Feast of wire (2003)

desember 17, 2009

Calexico.

Bare navnet på dette bandet fra Tuscon, Arizona, får meg til å tenke på kaldt maisøl og het ørken. Vel, mest av alt tenker jeg vel kanskje på Los Lobos. Men det må jo være et kvalitetstegn i seg selv.

Calexico likner selvfølgelig aller mest på Calexico, men sleng inn referanser til Link Wray, Mercury Rev, Fleetwood Mac og The Flaming Lips, så er man ikke altfor langt unna å beskrive lyden. Sanger som ”Stucco”, ”Not even Stevie Nicks…” og ikke minst ”Across the wire” er minst like fantastiske i dag som da jeg hørte dem første gangen i 2003. Det er noe tidløst og eterisk med låtene til Calexico. De sitter godt fra første lytt. Det ligger noe i kjernen av sangene som resonnerer i sjelen min.

En bekreftelse på at bandet har en egen, udefinerbar greie på gang, er samarbeidet med en annen låtskriver av samme klasse, Sam Beam, på den fantastiske samarbeidsplata ”In the reins”. Sam Beam har en umiskjennelig stil og lyd, på samme måte som Calexico. Likevel er det ingen tvil om at Calexico er til stede og tilfører musikken flere lag.

På soundtracket til den Bob Dylan-inspirerte filmen ”I’m not there” bidrar Calexico på flere låter, blant annet ”Señor (Tales of yankee power)”. Dette er en av mine absolutte favorittsanger. Jeg kan ikke tenke meg noen mer perfekt gruppe enn Calexico til å gjøre en versjon av dette mesterverket. I tillegg synger Willie Nelson akkurat så vindskeivt som sangen krever.

Det er vanskelig å definere hva det er som er Calexico. Det er kanskje enklere å beskrive dem med følelser og bilder?

Jeg kan uten problemer se for meg gjenferdet av Gram Parsons gå igjen i ørkenen mellom Mexico og USA når jeg hører Calexico. Jeg ser for meg alt grumset og gjørma Rio Grande blander sammen og nådeløst presser mot havet. Jeg hører trompeter og pedalsteel – og klassisk gitar. Perfekte countrymelodier blandet med det beste texmex-krydderet det går an å oppdrive. Det smaker og lukter fantastisk godt.

Da gjenstår det bare å åpne en kald Corona, lukke øynene og smile bredt.
Thomas Vehus

«Feast of wire» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men det er blant annet gruppas siste plate, «Carried to dust«.

41. Solomon Burke – Don’t give up on me (2002)

desember 16, 2009

Noen ganger er sanger og album så spesielle at det er vanskelig å forestille seg at de er blitt spilt inn i et helt vanlig studio.

Det kan være stemningen, stemmen, instrumenteringen, bandet, tiden – eller hvem vet hva. Ofte er det når noe er som mest uangripelig, at det griper deg mest. Poenget, tror jeg, må være dette: Det virker ekstremt usannsynlig at noen, eller noe, skal kunne klare å gjenta enkelte bedrifter. Som om Bob Dylan i dag skulle klare å lage en ”Desire pt. 2”, som var akkurat like bra som eneren både i stemning og låtkvalitet. Eller at Neil Young skulle klare å lage en ny ”Tonight’s the night”.

På samme måte, hvor sannsynlig var det at noen skulle klare å lage en soulplate på høyde med det beste fra 60- og 70-tallet? Med den samme brennende og tåredryppende innlevelsen i stemmen, den samme fantastiske instrumenteringen, og ikke minst med det samme lydbildet?

I 2002 ga Solomon Burke ut ”Don’t give up on me” og la resonnementet mitt dødt.

For å være helt ærlig, så hadde jeg gitt ham opp. Det hadde jeg definitivt ingen grunn til å gjøre, viste det seg. Plata havnet på førsteplass på min liste over de beste albumene dette året. Jeg henter den fortsatt fram i ny og ne. Kvaliteten er udiskutabel.

”Don’t give up on me» ble spilt inn i løpet av fire dager i det gamle Sunset Sound Factory-studioet i Hollywood. Sangene på albumet er blant annet levert av Dan Penn, Van Morrison, Tom Waits, Brian Wilson, Joe Henry, Elvis Costello, Bob Dylan og Nick Lowe. Jeg sier det igjen: Sangene er levert av Dan Penn, Van Morrison, Tom Waits, Brian Wilson, Joe Henry, Elvis Costello, Bob Dylan og Nick Lowe.

De fleste ble skrevet spesielt for Solomon Burke.

Den minst kjente av låtskriverne er Pick Purnell. Han dukket plutselig opp i studio en dag, i kappe og maske, og fortalte at han hadde skrevet en sang til plata. Da Solomon Burke leste teksten til ”Sit this one out”, skrevet på en liten serviett, forsto han straks at den var perfekt.

Det er slikt det blir myter av. Det er faktisk vanskelig å forestille seg at denne plata er spilt inn i et helt vanlig studio.
Thomas Vehus

«Don’t give up on me» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

59. Patty Griffin – Impossible dream (2004)

desember 11, 2009

Patty Griffin har et eget grep om både tekster og melodier. Hun mestrer kunsten å lage bilder og uttrykk ut av helt enkle ord. Hun sier ting som gir mening på en universell måte. Men de store åpenbaringene ligger i musikkens kontekst og i følelsene bildene tryller fram. Patty Griffin er en slags kvinnelig Bob Dylan. Med perfekt pitch.

Alle sangene på «Impossible dream» er av høyeste kvalitet. Likevel er det et par spor som stikker seg enda lenger frem enn sine brødre og søstre. Jeg tenker på mørke «Cold as it gets», uendelig triste «Kite song», svimlende vakre «Top of the world», gripende og sterke «Florida» og fantastiske «Mother of God».

Superlativene sitter like løst i dag som i 2004, merker jeg.

Patty Griffin synger med en innlevelse og en verdighet som omtrent bare hennes største fan, Emmylou Harris, kan matche. På «Impossible dream» omhylles de perfekte komposisjonene for det meste av piano, akustiske gitarer og en sjelden gang litt trommer. Legg til en forsiktig dose strykere og blåsere på et par spor, og du har noe som likner en av 2004 aller beste utgivelser og en av tiårets beste plater.

«When I was little I’d stare at her picture
And talk to the mother of God
I swear sometimes I’d see her lips move
Like she was trying to say something to m

Thomas Vehus

«Impossible dream» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

68. Songs:Ohia – The lioness (2000)

desember 9, 2009

«Whether you save me
whether you savage me
want my last look to be the moon in your eyes
want my heart to break if it must break in your jaws
want you to lick my blood off your paws
»

Egentlig er det ikke nødvendig å si mer om Songs:Ohias episke «The lioness» enn de fem linjene ovenfor.

Jeg oppdaget Jason Molina gjennom Songs:Ohia-plata «Magnolia Electric Co» i 2003. Jeg fant den til alt overmål i billighylla hos min lokale platepusher. At en slik diamant sto sammen med album som ingen ville ha, og heller ikke ville ha hatt selv om de ble satt videre ned i pris, er nesten uutholdelig å tenke på. For en oppdagelse! Etter å ha hørt «Magnolia Electric Co», gikk jeg totalt inn i Molina sitt univers og grov opp alt jeg kunne komme over av historisk materiale av glimrende kvalitet: «Axxess and ace», «Didn’t it rain», «Ghost tropic» og flere andre. Midt iblant dem fant jeg en fantastisk plate, nemlig «The lioness». Albumet er spilt inn i Glasgow, Skottland, med hjelp fra Andy Miller, også kjent som produsent på plater av Scout Niblett, Mogwai og Arab Strap. Både Aidan Moffat og David Gow fra sistnevnte gruppe bidrar i studio på «The lioness».

Ikke uventet er dette en utgivelse spekket med likbleke sanger om den skjøre kjærligheten («Being in love», «Baby take a look»); de bitre, håpløse og selvhatende følelsene som skyller over oss før, under og etter et kjærlighetsbrudd. Likevel handler det mest av alt om den fortvilte, patetiske og desperate trangen til å henge seg fast i det som var, og la seg dra etter det, til man utmattet, latterliggjort og skadeskutt ligger igjen og ser alt forsvinne ut av syne.

«I’m getting weaker, I’m getting thin
I hate how obvious I have been
I’m getting weaker
and I look down and see the whole world
and it’s fading
»

Store følelser knyttet til et av livets største temaer, med andre ord,  kledd opp i vakre gitarer, trommer, keyboards og et av de fineste instrumentene jeg vet om: Jason Molina sin stemme.

For øvrig er det min oppriktige mening at sangen «Lioness» må være noe av det mest perfekte som noen gang er blitt spilt inn på plate.
Thomas Vehus

«The lioness» på Spotify.
Spilleliste fra kåringen så langt på Spotify.

76. Nick Cave – No more shall we part (2001)

desember 7, 2009

”No more shall we part” var den første plata Nick Cave ga ut i etterkant av mesterverket ”The boatman’s call” fra 1997. Det burde være komplett unødvendig å si det, men forventningene mine til albumet var uutholdelige. Jeg foregriper begivenhetene og sier det rett ut: «No more shall we part» innfridde på alle mulige måter.

Nick Cave og Tom Waits har minst én viktig ting til felles, slik jeg ser det: Det merkelige samspillet mellom det vakre og det heslige. Dette er kontraster, men også – på en uforklarlig måte – to sider av samme sak. Jeg kjenner ikke mange artister som klarer å formidle dette så godt som Cave og Waits. ”No more shall we part” er en stilstudie i styggvakre krumspring. Råheten og galskapen, konstruert eller ikke, er der hos begge. Jeg holder likevel en knapp eller ti på at Nick Cave er den eneste av de to som har en diagnose å vise til, slik det spekuleres i.

På «No more shall we part» er det nok å ta av, slik som de nesten uutholdelige vakre balladene som vi elsker ham for: ”Love letter”, ”We came along this way” og ”Darker with the day”. Likevel er det en ettersmak av galskap vi sitter igjen med når stillheten erstatter sistesporet. Nick Cave virker sykere enn noensinne, noe sier en del, med tanke på at katalogen hans er fylt med rimelig urovekkende album og sanger. Det virker aldeles håpløst på den monumentale ”Fifteen feet of pure white snow”, men det topper seg ikke før ”Oh my lord” har revet og røsket i både ørevoksen og nervene. Dette er høyverdig kunst.

Dessverre har ikke de påfølgende albumene til Nick Cave innfridd mine forventninger i like stor grad som ”No more shall we part”.
Thomas Vehus

«No more shall we part» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify (to låter fra hvert album).