Posts Tagged ‘tor martin bøe’

1. Songs:Ohia – Magnolia Electric Co. (2003)

mars 22, 2010

«Hold on Magnolia, I hear that lonesome whistle whine
Hold on Magnolia
I think it’s almost time
»

Vi er alle gamlinger.

Vi velger obskure elektronika-album og later som vi besnæres over hvor friskt det høres ut. Vi tar med oss rockealbum som har blitt spilt inn med laptoper og føler vi henger med i utviklingen. Vi synes hiphop har god flow.

Men vi er alle gamlinger. Gubber. Vi tror vi liker fancy samples, beinharde meninger og musikalske uttrykk som definerer et tiår. Vi mener vi liker framoverlent tenkning, overfladisk inderlighet og forsøk på nyskaping. Vi innbiller oss at musikk skapes av glede. Og at av glede skaper man musikk.

Det er ikke gleden som bærer Jason Molinas musikk. Gjennom hele hans karriere ligger det en udefinerbar sorg, en selvdrivende smerte og en klagende lengsel etter en annen tid, et annet sted, en annen virkelighet. Joda, det er en klisjé. Det høres ut som han må lage sangene sine for å kunne overleve. At hverdagen, omgivelsene og livet ikke har noen verdi ellers. Det er også en klisjé.

For “Magnolia Electric Co.” bringer ikke noe nytt til verden. Dette er historier som er fortalt før. På andre måter, med andre stemmer og andre fraseringer. Med andre toner, andre instrumenter og navn. Albumet kunne like gjerne vært gitt ut i 1960 eller 1929 som i 2003.  Det er flomvåte tårer, vintermørk lengsel og bunnløs fortvilelse. Det er klisjeer spunnet ut over åtte sanger. Åtte sanger som får deg til å gråte av glede, nikke av gjenkjennelse og ikke minst undre deg over at noe så deprimerende samtidig kan føles så oppløftende og betryggende. For klisjéer er tross alt bare sannheter som er gjentatt mange, mange, mange ganger. Men de blir ikke mindre ektefølte eller sanne av den grunn. For øvrig nok en klisjé. Og sann.

Om det er Steve Albinis engineering, eller at det for første gang er et helt band i studio (tidligere Songs:Ohia-utgivelser består i hovedsak av Molina og varierende musikere), skal få stå ubesvart. Det er en nerve og energi i opptakene, som om bandet prøver å spille inn den oppstemte versjonen av Neil Youngs «Tonight’s the night», og klarer det. Selv om det likevel er mørkt og sørgelig, er dette en sangrekke som aldri slutter å begeistre og overraske. I en perfekt verden hadde det vært åtte radiosingler.

Det er en grunn til at Molina skiftet navn på bandet til nettopp Magnolia Electric Co. etterpå. Det er en grunn til at han senere har lett etter det samme som han fant og realiserte i løpet av tre dager i juli 2002. Det er en grunn til at han aldri har nådd helt opp til samme stormfulle høyde. En får ikke slike kreative topper så ofte i livet. Selv etter sju år framstår albumet som en underlig, sympatisk og genial gamling mot tiårets kakofoni av flow, samples, elektronikanyvinninger, laptoprock og overfladisk inderlighet.

For vi er alle gamlinger. Gubber. Uansett kjønn. Uansett miljø. Uansett arv. For evig og alltid.

«Through the static and distance
a farewell transmission,
listen
»
Tor Martin Bøe

«Magnolia electric co.» på Spotify og Wimp. Samleliste fra kåringen på Spotify.

5. Herman Düne – Mas cambios (2003)

februar 3, 2010

Før vi fortsetter, må vi være enige om det følgende: Vindskeiv, Brooklyn-innspilt folkrock, som like gjerne kunne ha blitt til på en lysning midt i Kiellandskogen i Eigersund, er den eneste sanne form for musikk. Den unike blandingen av Jonathan Richman, Belle & Sebastian, tidlig Neil Young og det meste som er fint og skranglete på samme tid, er den eneste sanne form for inspirasjon. Okai?

Flott. Da begynner vi.

Hvis Herman Düne har et budskap med «Mas cambios», så er det dette: endring.

Vi trenger endring. Endring, ikke forandring. Ikke Obama-reformer, systemrevolusjoner og offentlige utredninger. Vi trenger ord for å beskrive små handlinger som har konsekvenser som oppleves som viktige i hverdagen. Som den hjelpeløse følelsen å se noen man kjenner med sønderknust hjerte. Som det å vokte over noen som sover, mens man egentlig har lyst til å stryke dem gjennom håret. Som hvordan iskalde dager med sol kan være de beste av alle dager, så lenge de riktige menneskene deler dagen med deg.

Ta disse små episodene, vri dem til absurde og surrealistiske setninger, der man ikke helt vet hva som er fantasi, hva som er poesi og hva som er virkelighet – der hva som er hva egentlig betyr absolutt ingenting. Slik at det aldri har vært så oppløftende å være deprimert. Slik at det aldri har vært så profesjonelt å spille så skranglete.

«Mas cambios» er verdens mest elskelige samling av blokkfløytesoloer, ustemte banjoer og et uforglemmelig refreng fra antifolk-koret til Bonnie «Prince» Billy. Det er et album som får deg til å tro at at alle kan danse, at alle kan synge, at alle kan spille og at med en knyttneve håp kan man endre alt.

Herman Düne har ikke noe budskap. Det trenger de ikke. Noen ganger er det nok å tro at det man gjør er og blir riktig, uansett hvor feil det høres ut for alle andre. Så får heller de andre endre seg.
Tor Martin Bøe

«Mas cambios» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

7. Antony & the Johnsons – I am a bird now (2005)

januar 24, 2010

Første gang jeg hørte «I am a bird now», hadde jeg nettopp pådratt meg en lettere hjernerystelse. Det er sånn sett åpent for tolkning hvorvidt jeg egentlig er mentalt balansert til å mene det følgende. For i det jeg hørte Antonys unike stemme på åpningen «Hope there’s someone» (sangens jeg-person er jo om ikke død, så i alle fall i sitt siste minutt), var det som om den heidundrende hodepinen som hjernerystelsen forårsaket, leviterte, lettet og forsvant. For aldri å komme tilbake.

Det gjorde jeg.

Flere ganger i løpet av 2005 tok jeg meg selv i å sette på Antony da jeg i stedet skulle høre på noe helt annet. Nye plater. Gamle plater. Glitrende plater. Fantastisk bra plater. Fullstendig overkjørt av Antony Hegarty. I løpet av en gjennomsnittlig måned tror jeg Antonys sanger var innom høyttalere og headset i nærheten av meg flere ganger enn Donkeyboys fallende ambisjoner på Petre.

Jeg er glad jeg ikke betaler Tono-avgift.

Det er ikke bare stemmen, selv om Antonys blanding av Nina Simone, englesang og je ne sais quoi er den nærmest man kommer øyeblikkelig stemning siden Morrisseys største øyeblikk. Det er også tekstenes symbiose med framførelsen, som når Antony med en femårings sans for ironi synger at han en dag vil vokse opp og bli en ubeskrivelig vakker kvinne. Eller når han (og Lou Reed) overgår hele Stax-katalogen i «Fistful of love». Eller når han får Boy George til å innrømme at de er søstre.

«I am a bird now» har sine svake øyeblikk, men ingen unødvendigheter. Den har sine åpenbare glipper, men ingen mangler. Den klarer til og med å bruke Candy Darling på omslaget uten at det virker patetisk.

Og ikke minst: Den lindrer hjernerystelse.
Tor Martin Bøe

«I am a bird now» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

29. Yo La Tengo – And then nothing turned itself inside-out (2000)

desember 19, 2009

Morgen. Du hører mamma bevege seg i stua. Du hører stemmen til pappa. Lydene er myke og lave, som om mørket ute demper alt. Du vet ikke hva de holder på med, men det kan ha noe med presanger å gjøre – det er tross alt jul. Om ikke lenge kommer mamma og vekker deg. Om ikke lenge spør pappa om du har sovet godt. Om ikke lenge strekker du deg og spør om å få ligge litt til. Det er ikke det du vil. Du vet ikke helt hva du vil. Muligens kommer du aldri til å vite hva du vil.  Om mange år skal du tenke at verken du eller foreldrene dine har ord for dette. Det å stå opp, lage frokost, fyre i peisen, få varme i huset. Tony Orlandos hus.

Kveld. Du hører pappa bevege seg i stua. Du hører stemmen til mamma. Lydene er myke og lave, som om mørket ute demper alt. Du vet ikke hva de holder på med, men det kan ha noe med presanger å gjøre – det er tross alt jul. Om ikke lenge kommer mamma og sier god natt. Om ikke lenge sjekker pappa om du sover. Om ikke lenge strekker du deg og drømmer om musikk med mer motstand enn tidligere album, med The Simpsons-titler og Pynchon-referanser. Det er det du vil drømme. Muligens kommer du du alltid til å drømme dette.  Om mange år skal du tenke at verken du eller noen andre har ord for det. Det å stå opp, lage frokost, fyre i peisen, få varme i verden. Yo La Tengos verden.
Tor Martin Bøe
(fritt etter Fosse og Grytten)

«And then nothing turned itself inside-out» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

31. Lambchop – Nixon (2000)

desember 18, 2009

Kurt Wagner synger slik en eldgammel mann forteller eventyr, og lager midtpånattatoner som funker best om du har et landlig beliggende hus med panoramavinduer mot en døsende skog. Eller en liten kjellerhybel med kikkutvindu mot en våknende gate. Eller drømmer om en av delene. Eller fullstendig mangler drømmer.

Den interne spøken om at Lambchop lager country var muligens dratt for langt allerede i 2000, men sjelden har kombinasjonen feelgood, Nashville og Richard Nixon blitt brukt til noe så oppløftende. Sjelden har kombinasjonen blitt brukt i det hele tatt. Underlig nok.
Tor Martin Bøe

«Nixon» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

45. Jay-Z – The blueprint (2001)

desember 14, 2009

Aldri går tiden like langsomt som i hiphopen, heller aldri er et år like langt som der. Alt er åpent, man disser snart den ene, snart den andre, gir ut den ene plata, snart den andre, om det nå er i tankene eller i den fysiske virkeligheten, blir likevel hvert minutt som en bom, tiden et rom man er fanget i.

«The blueprint» flyttet den til da kjølige ungkarsminimalisten Sean Carter inn i et varmere, mer organisk rom. Et nyoppusset rom av soul og funk fra seksti- og syttitallet.  For ulikt så altfor mange av Jay-Z sine album er ikke blåkopien rotet til med et konsept. Det er i stedet en glitrende bunke beats, en, i etterkant, uhyre kjedelig «krig» med Nas og det som i løpet av albumet blir verdens beste rapper. Selvsagt hevder han posisjonen i første sekund, manifestert med Doors og Bowie-samples på «Takeover». Men det er den helhetlige blandingen av streedcred og mainstream-appell som gjør «Blueprint» til Jay-Z sitt beste album, og også et av tidenes beste rap-album. Det er også bruken av produsenttriumviratet Just Blaze, Timbaland og ikke minst Kanye West. Og det er dessverre «Blueprint» som har forårsaket alt Kanye West har gjort i etterkant – fra overdose av hiphopsmurfer til overdose av seg selv og Taylor Swift.

For aldri går tiden så fort som i hiphopen, aldri er et år så kort som da. Alt er åpent, man disser snart den ene, snart den andre, gir ut den ene plata, snart den andre, og så har solen gått ned, og man finner seg selv stående der i tussmørket, med tiden som en plutselig nedfalt bom foran seg:  Å nei, er jeg allerede på Skavlan?
Tor Martin Bøe

«The blueprint» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

82. Radiohead – Amnesiac (2001)

desember 5, 2009

For de uvitende er livet enkelt: Man lever så lenge man kan. Så slutter man med det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører uvitenheten av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, slik fortellingen om at den synlige verden bare er skygger av den egentlige verden, tar utgangspunkt i at vi alle er samlet nederst i en hule. Slik mennesker til enhver tid har forsøkt å nå ut av denne hulen, og slik ingen noensinne har kommet tilbake for å fortelle hvordan det er der ute. Hvis vi ikke da er som gnostikerne preker, at vi har glemt hvor og hva vi kommer fra, for å overleve traumene vi gjennomgår idet vi blir født.

Det er dette fraværet av kunnskap som er «Amnesiac» sin livsberettigelse. Det er denne søkenen tilbake til fødselen som er «Amnesiac» sin utfordring. Albumet som uvitende vil spotte, hoderystende gi navn som «Kid B» og «Not-so-Ok-Computer», mens de som evner å se forbi, ser at det som egentlig gjøres, er å peke bakover og framover.  Det er derfor det fremdeles føles så friskt, så nytenkende, så revolusjonerende. Med nesten overraskende enkle grep kobles «Kid A» sine teknologiske nyvinnninger med «OK Computer» sitt pophjerte.  Usikkert, nølende  («I used to think, there was no future left at all»), søkende («jumped in the river and what did I see»)  og ikke minst eksistensielt og nesten-religiøst  («I want you to know, He’s not coming back.»)

Siden 2000 har Radiohead stått bak blant annet fire album, tre soundtrack, to soloalbum og vært med i én Harry Potter-film. Noen vil kalle det overkompensering for sin egen horisontutvidende evne. Andre vil kalle det fravær av evnen til å innse sine egne begrensninger. Men det er denne jakten på endring og forbedring som er bakgrunnen for at Radiohead fremdeles er interessante i 2009. Så kan de uvitende trøste seg med at: «The lights are on but nobody’s home / And everyone wants to be your friend.»
Tor Martin Bøe

«Amnesiac» på Spotify.
Samleliste på kåringen så langt på Spotify.