Posts Tagged ‘wilco’

4. Wilco – Yankee hotel foxtrot (2002)

februar 8, 2010
Stemmen til Jeff Tweedy høres ut som den lekker. Følelsene renner ut. Han klarer ikke holde på dem. 

«Yankee hotel foxtrot» er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Dette er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut i sin tid. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men «Yankee hotel foxtrot» krever tid og oppmerksomhet.

Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden. «Radio cure» er en slik innspilling. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.

«Summer teeth», det siste vi hørte av Wilco før «Yankee hotel foxtrot», var sterk, glinsende, et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten.

«She begs me not to hit her», innrømmet han.

«Yankee foxtrot hotel» er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en plate som kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.

«Distance has no way of making love understandable», synger Jeff Tweedy.

Han kjenner mørke ekko i hjertet. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.

Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av «Yankee foxtrot hotel». Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv.

Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk, særlig når en kapasitet som Jim O’Rourke lurer i kulissene. Mest av alt minner «Yankee hotel foxtrot» om Big Stars «Third», også kjent som «Sister lovers». Begge platene har sanger som når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som «Kangaroo» er «Yankee hotel foxtrot» i miniatyr.

På avsluttende «Reservations» prøver Jeff Tweedy å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.

«I´ve got reservations about so many things,
but not about you»

«Yankee hotel foxtrot» var et av det forrige tiårets desidert beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.
Ingve Aalbu

«Yankee hotel foxtrot» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.
Reklamer

16. Wilco – A ghost is born (2004)

januar 5, 2010

Siden han skilte lag med Jay Farrar i Uncle Tupelo i 1994 – på det som i ettertid står igjen som en av de store merkedagene for amerikansk folkemusikk i det 20. århundre – har Jeff Tweedy aldri falt for fristelsen til å snu eller se seg tilbake, enten han har spilt inn plater med sitt eget band, Wilco, slått seg sammen med Gary Louris fra The Jayhawks i supergruppa Golden Smog, eller samarbeidet med folk som Billy Bragg og Jim O’Rourke.

Jeff Tweedy har ikke tatt seg tid til å raste langs den store landeveien. Dermed har han heller ikke blitt sittende fast uten å komme seg videre. Han har riktignok tatt noen steg til siden, slik som på fjorårets «Wilco (the album)», men selv da han grep tak i tekster av forlengst avdøde Woody Guthrie, tok han med seg spøkelset fra fortida inn i vår egen tid.

”Yankee hotel foxtrot” (2002) var ei typisk oppbruddsplate. Den var lyden av et korthus som hadde begynt å svaie i vinden. På ”A ghost is born”, utgitt to år seinere, er Jeff Tweedy blitt gjenfødt – nok en gang. Han er ikke veldig annerledes, men han er heller ikke helt den samme. Et nytt korthus står ferdig, på ruinene av amerikanske flagg. Men inntil videre føles byggverket nesten umulig å blåse over ende.

«A ghost is born» er plata der Jim O’Rourke trekker Wilco enda lenger mot Sonic Youth og Television, og Jeff Tweedy plukker opp den elektriske gitaren og tar et endelig farvel med samarbeidspartner nummer to, Jay Bennett.

«A ghost is born» er plata der Jeff Tweedy finner en vei videre, forbi «Yankee hotel foxtrot» og spøkelsene som har stått i ring rundt ham – en renselsprosess som fører ham gjennom både lange, støyende instrumentalpartier og stillheten midt i stormen, før han kommer ut på den andre sida som et nytt og mer kontrollert menneske.

«A ghost is born» er sanger fra morgenen etter migrenen. Det er ei plate som fortsatt fascinerer, mer enn fem år etter utgivelsen.
Ingve Aalbu

«A ghost is born» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

48. Wilco – Sky blue sky (2007)

desember 14, 2009

På «Sky blue sky» vasket Wilco bort krautflørt, skurring, knirking og diverse varianter av funnet lyd og sto igjen med rene, finslipte edelstener.

Jeg tror det handler om å bli voksen. Om å bli voksen, og ikke like det noe særlig, men likevel innse at man ikke har noe annet valg enn å akseptere det. Om å bli voksen og oppdage at det ikke innebærer noe klarsyn, trygghet eller forenkling av tilværelsens små og store problemer. Det er samme møkka, bare med gråere hår. Og det er helt greit.

«Sky blue sky» låter virkelig voksent. Fra det utilslørte Beatles-tyveriet i «Hate it here» til de doble og triple gitarmelodiene og de mange og lange gitarsoloene som gjennomsyrer mange av låtene, oser det papparock av denne plata. Det lukter mykrock og overdose på populærmusikkhistorie. Og når det er Nels Cline som spiller soloene, gjør det ingenting at de varer lenge. Han er en magiker som på et eller annet vis slipper unna med alle de teiteste triksene i gitarboka. Hør bare «Impossible Germany», «Walken» eller «You are my face».

Det er nettopp disse tingene som gjør at dette trolig er den plata jeg har hørt mest på de siste par årene. Jeg liker både «Yankee hotel foxtrot» og «A ghost is born» veldig godt, men åtte av ti ganger er det «Sky blue sky» som finner veien til spilleren. Fordi det er så smakfullt utført, så mange fine detaljer og smarte vrier. Muligens også fordi jeg har blitt voksen i takt med Wilco. Og fordi det er så forbanna gode låter, hele veien.

Som nevnt, de er edelstener.
Morten Krane

«Sky blue sky» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.