Archive for the ‘musikk’ Category

1. Songs:Ohia – Magnolia Electric Co. (2003)

mars 22, 2010

«Hold on Magnolia, I hear that lonesome whistle whine
Hold on Magnolia
I think it’s almost time
»

Vi er alle gamlinger.

Vi velger obskure elektronika-album og later som vi besnæres over hvor friskt det høres ut. Vi tar med oss rockealbum som har blitt spilt inn med laptoper og føler vi henger med i utviklingen. Vi synes hiphop har god flow.

Men vi er alle gamlinger. Gubber. Vi tror vi liker fancy samples, beinharde meninger og musikalske uttrykk som definerer et tiår. Vi mener vi liker framoverlent tenkning, overfladisk inderlighet og forsøk på nyskaping. Vi innbiller oss at musikk skapes av glede. Og at av glede skaper man musikk.

Det er ikke gleden som bærer Jason Molinas musikk. Gjennom hele hans karriere ligger det en udefinerbar sorg, en selvdrivende smerte og en klagende lengsel etter en annen tid, et annet sted, en annen virkelighet. Joda, det er en klisjé. Det høres ut som han må lage sangene sine for å kunne overleve. At hverdagen, omgivelsene og livet ikke har noen verdi ellers. Det er også en klisjé.

For “Magnolia Electric Co.” bringer ikke noe nytt til verden. Dette er historier som er fortalt før. På andre måter, med andre stemmer og andre fraseringer. Med andre toner, andre instrumenter og navn. Albumet kunne like gjerne vært gitt ut i 1960 eller 1929 som i 2003.  Det er flomvåte tårer, vintermørk lengsel og bunnløs fortvilelse. Det er klisjeer spunnet ut over åtte sanger. Åtte sanger som får deg til å gråte av glede, nikke av gjenkjennelse og ikke minst undre deg over at noe så deprimerende samtidig kan føles så oppløftende og betryggende. For klisjéer er tross alt bare sannheter som er gjentatt mange, mange, mange ganger. Men de blir ikke mindre ektefølte eller sanne av den grunn. For øvrig nok en klisjé. Og sann.

Om det er Steve Albinis engineering, eller at det for første gang er et helt band i studio (tidligere Songs:Ohia-utgivelser består i hovedsak av Molina og varierende musikere), skal få stå ubesvart. Det er en nerve og energi i opptakene, som om bandet prøver å spille inn den oppstemte versjonen av Neil Youngs «Tonight’s the night», og klarer det. Selv om det likevel er mørkt og sørgelig, er dette en sangrekke som aldri slutter å begeistre og overraske. I en perfekt verden hadde det vært åtte radiosingler.

Det er en grunn til at Molina skiftet navn på bandet til nettopp Magnolia Electric Co. etterpå. Det er en grunn til at han senere har lett etter det samme som han fant og realiserte i løpet av tre dager i juli 2002. Det er en grunn til at han aldri har nådd helt opp til samme stormfulle høyde. En får ikke slike kreative topper så ofte i livet. Selv etter sju år framstår albumet som en underlig, sympatisk og genial gamling mot tiårets kakofoni av flow, samples, elektronikanyvinninger, laptoprock og overfladisk inderlighet.

For vi er alle gamlinger. Gubber. Uansett kjønn. Uansett miljø. Uansett arv. For evig og alltid.

«Through the static and distance
a farewell transmission,
listen
»
Tor Martin Bøe

«Magnolia electric co.» på Spotify og Wimp. Samleliste fra kåringen på Spotify.

Reklamer

2. Gillian Welch – Time (the revelator) (2001)

mars 9, 2010

Jeg skal ikke prøve meg på noen stor, dyptloddende analyse av tiåret som nettopp tok slutt, for 00-tallet var så mye rart, men i mangfoldet og mylderet synes jeg det er både naturlig og riktig at det er den enkleste og mest elementære plata som står igjen som den aller fineste.

For meg var 00-tallet blant annet de store tv-serienes tiår. Jeg kan se Gillian Welch for meg i «Carnivale», mellom sandstormene i sør, på vei til Babylon med et følge av sverdslukere, tankelesere og andre skapninger og syndere i Guds store, omreisende sirkus. Hun hadde også glidd rett inn i «Deadwood» – i Black Hills, Dakota – to uker etter Custers fall, blant Calamity Jane, Wild Bill Hickok og andre mer eller mindre lovløse legender, lasaroner og lykkejegere. Ikke verst for ei jente født i 1967, på Manhattan, oppvokst i Los Angeles.

Når Gillian Welch synger «now you’ll be Emmylou and I’ll be Gram» på denne platas siste og og mest storslåtte spor, høres det ikke bare ut som en hyllest, men også som noe i nærheten av en sannhet. Samtidig er det et løfte og en forpliktelse.

Gillian Welch er på mange måter vår tids Gram Parsons, et bindeledd mellom tradisjon og framtid. Trofaste David Rawlings er hennes Emmylou Harris, den perfekte partneren. Sammen drømmer de en landevei tilbake til tidligere tider, til pelsjegere, spådamer, Titanic, Hank Williams, The Grand Ole Opry, vredens druer og spøkelset av Tom Joad, til dager da de store frigjørerne fikk ei kule i bakhodet, Gud svevde over vannet og Elvis Presley «shook it like a midnight rambler».

«Time (the revelator)», utgitt i juli 2001, er en stille triumf, et momument i mono. Det er i all hovedsak to stoler, to stemmer og like mange gitarer. Det er alt som skal til. Gillian Welch og David Rawlings kunne vært søskenbarn av The Stanley Brothers, eller nære slektninger av The Carter Family. Det høres ut som de nettopp har kommet ned fra fjellene med sin helt egen form for folkemusikk. Dette er tilbake til framtida. Men Gillian Welch har også, med «Everything is free», laget 00-tallets desidert flotteste sang om fildeling.

David Rawlings korer så forsiktig at han nesten ikke kan høres. Han legger seg som en skygge utpå stemmen til tvillingsjelen han tilfeldigvis traff på Berklee School of Music i Boston, Massachusetts, tidlig på 90-tallet. Sammen plukker de seg inn i den amerikanske musikkarven, langt ned i bevisstheten til flere generasjoner. Her er ingen brå bevegelser, ingen stilbrudd, ingen plutselige avbrekk. Sangene lister seg avgårde, henvender seg sakte til sansene, før de plutselig griper tak i deg og fanger hele oppmerksomheten rundt denne snedige, stille, gamle, nye musikken.

«Oh I dream a highway back to you love,
a winding ribbon with a band of gold,
a silver vision come and rest my soul,
I dream a highway back to you

Det mektige sistesporet på «Time (the revelator)» ruller og går i 14 minutter og 40 sekunder, uten at det føles et øyeblikk for mye. «I dream a highway» kunne ha vart til evig tid. Det er kanskje den lengste og beste utgangen på ei plate siden Bob Dylan avsluttet «Blonde on blonde» med «Sad-eyed lady of the lowlands».

Det var i 1966.

Mens vi er inne på storheter: Da 75-årsjubileet for Elvis Presley sin fødsel ble markert tidligere i år, utropte Patterson Hood, lederen av Drive-By Truckers, Gillian Welch-låta «Elvis Presley blues», fra nettopp denne plata, til den aller beste sangen som noen gang er skrevet om Kongen – og det med god grunn.

«I was thinking that night about Elvis
Day that he died, day that he died
How he took it all out of black and white
Grabbed his wand in the other hand and he held on tight
And he shook it like a hurricane
He shook it like to make it break
And he shook it like a holy roller, baby
With his soul at stake
»

Og når Gillian Welch og Dave Rawlings for én gangs skyld beveger seg ut av rommet der resten av «Time (the revelator)» ble til, framfører de «I want to play that rock’n’roll» på The Grand Ole Opry i Nashville. «I want to electrify my soul», synger Gillian Welch, før David Rawlings spiller en solo for evigheten.

Det er vel i grunnen der denne plata hører hjemme.
Ingve Aalbu

«Time (the revelator)» på Spotify og Wimp.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

3. Ryan Adams – Heartbreaker (2000)

februar 22, 2010

«When your young you get sad then you get high»

Den tidligere punkeren Ryan Adams markerte seg sterkt på den amerikansk alt. country-scenen på nittitallet, da bølgen pionerene Uncle Tupelo startet med sin «No depression» traff land. I front av Whiskeytown sto han bak to alkoholduftende klassikere, «Faithless street» og «Strangers almanac», som begge forente forfyllet punkattityde, gitardreven countryrock og såre ballader med periodevis eksplosivt resultat. Stadige utskiftninger av medlemmer (og svirebrødre) viste at Adams – med et alkoholinntak Keith Richards verdig – ikke var enkel å jobbe med, og selv om bandet slapp sin svanesang med «Pneumonia» året etter «Heartbreaker», var Whiskytown i realiteten oppløst i 1998 (da albumet ble spilt inn).

Rastløse Ryan Adams tok med seg et stjernelag i studio, under superprodusent Ethan Johns vinger. Multimusikeren trakterer også trommer, spiller bass og fargelegger med orgel. Med på laget er også trollmannen David Rawlings, som foruten å skape gitarmagi, trakterer banjo og tamburin med kyndig hånd. Synger gjør han også – og snakker. (En Morrissey-låt, og hvilket album den er på, er en morsom diskusjon mellom Adams og Rawlings, som med glimt i øyet drar platen i gang). Bidrar på platen gjør i høyeste grad også Gillian Welch, med utsøkt vokalhjelp, banjo og gitar. Og så Emmylou Harris, da. Dronningen drysser englestøv og løfter Adams’ poesi mot musikkhimmelen, der øyeblikk av pur magi måler krefter med det meste.

«Heartbreaker» var dømt til å bli en klasseskive, for med dette laget – og flere hjelpere til – i ryggen, går rebellen Adams i studio med det mest fullendte låtmaterialet han noensinne har hatt sin klo på. Låtskriverens store talent møter musikk som omfavner og røsker liv i tekster dyppet i sår tristesse, sorg og lengsel, men også kjærlighetserklæringer så vakre at verden stopper opp i noen små minutter. Og innimellom smiler også en sulten Ryan Adams til oss med et skeivt glis, alt fargelagt i musikk som fanger stemningene på slående vis.

Solodebuten holder hva tittelen lover, med hjerteknusere som «To be young (is to be sad, is to be high)», «Damn, Sam (I love a woman that rains)», «Come pick me up» og tiårets yndigste country-øyeblikk i «Oh my sweet Carolina». Sistnevnte er en enestående vakker hyllest til hjemstaten, der Emmylou Harris fargelegger med gullpaljett og Ryan Adams tar ut sitt ypperste som låtskriver og vokalist. Og selv om ikke alt på platen når samme svimlende høyder, er det likevel ikke tvil om at Adams med «Heartbreaker» setter sin signatur på det beste han noensinne har gitt ut. Et lite mesterverk som markerer starten av et tiår han på godt og vondt satte sitt preg på.

Det ble kanskje for mange middelmådige plater, av de som fulgte i en hyppig strøm fra en nå sykemeldt Ryan Adams, som dessverre måtte ta en pause fra musikk på grunn av en alvorlig øresykdom en tid tilbake. La det likevel ikke herske noen tvil om at en perfekt sammensatt samleplate fra Ryan Adams ville vært omtrent det beste fra forrige tiår. Og på den ville vi fått mange sanger fra «Heartbreaker», en funklende plate som tangerer det beste fra den historiske aksen mellom Gram Parsons, Uncle Tupelo og Whiskytown som musikken mesterlig er båret frem på. Klasse viste også Adams i livetapping med dette materialet. Denne penn har et par eventyrlige følsomme konserter fra starten av forrige tiår fastrisset i minnet.

Mariah Carey? Ryan Adams ble ti år tilbake utfordret av sin manager om å finne tittelen på platen i løpet av 15 sekunder (rett før den skulle i trykken), og blikket hans falt på en plakat der Carey hadde en t-skjorte med «Heartbreaker» trykt i front.

Slik kan også historie skapes.
Magne Johnsen

«Heartbreaker» er dessverre ikke på Spotify, men sjekk for all del ut Whiskeytown-platene «Strangers almanac» og «Faithless street«, dersom du ikke har hørt dem.

4. Wilco – Yankee hotel foxtrot (2002)

februar 8, 2010
Stemmen til Jeff Tweedy høres ut som den lekker. Følelsene renner ut. Han klarer ikke holde på dem. 

«Yankee hotel foxtrot» er en suite av svevende, sprakende sanger, bundet sammen av lengsel, smerte og partier med søt støy. Dette er ikke et album av det enkle, lettfattelige slaget. Hvis jeg strekker meg langt, kan jeg forstå hvorfor plateselskapet Reprise ikke ville gi det ut i sin tid. Jeg sier ikke at jeg er enig i vurderingen, langt i fra, men «Yankee hotel foxtrot» krever tid og oppmerksomhet.

Mottaksforholdene er ikke alltid like gode. Av og til høres det ut som når en gammel radio fanger inn to frekvenser samtidig. Wilco tar seg god tid, forhaster seg ikke, lar sangene skurre en stund, før apparatet plutselig får inn den klareste, mest fengende sendingen i verden. «Radio cure» er en slik innspilling. Den begynner som en slags moderne blues, men slår etterhvert over i en av de flotteste poplåtene jeg har hørt på denne sida av tusenårsskiftet.

«Summer teeth», det siste vi hørte av Wilco før «Yankee hotel foxtrot», var sterk, glinsende, et hvitt glis av en plate. Men i krokene hadde noe begynt å råtne. Ikke alt var som det skulle. Jeff Tweedy drømte om å drepe. Han trengte et skudd i armen. Han prøvde å bekjempe ensomheten.

«She begs me not to hit her», innrømmet han.

«Yankee foxtrot hotel» er er lyden av noe som kollapser, går i oppløsning, ikke lenger henger sammen. Det er et bilde som er tatt akkurat i det gjengen går hver til sitt, et fotografi som er knipset i samme øyeblikk som forsamlingen bryter opp. Det er en plate som kretser rundt temaene kommunikasjon, avstand og kjærlighet. De tre ordene i albumtittelen er radiokoder som brukes på kortbølgenettet.

«Distance has no way of making love understandable», synger Jeff Tweedy.

Han kjenner mørke ekko i hjertet. Før han kan leve, må han lære å dø. Før noe nytt kan vokse fram, må det gamle gå til grunne.

Trommeslager Ken Coomer ble sparket før innspillingen av «Yankee foxtrot hotel». Gitarist og pianist Jay Bennett, som var med og skrev de fleste låtene, takket for seg etter at plata var ferdig. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Jeff Tweedy virker depressiv, desillusjonert, nesten destruktiv.

Slikt er ikke bra for vennskap og samarbeid. Men det leder ofte til stor musikk, særlig når en kapasitet som Jim O’Rourke lurer i kulissene. Mest av alt minner «Yankee hotel foxtrot» om Big Stars «Third», også kjent som «Sister lovers». Begge platene har sanger som når som helst, uten forvarsel, kan stoppe opp, gi etter, bryte sammen, gli bort som tåke. En låt som «Kangaroo» er «Yankee hotel foxtrot» i miniatyr.

På avsluttende «Reservations» prøver Jeff Tweedy å overbevise kjæresten om at det er seg selv han hater, ikke henne. En sakral stemning følger ham ut i stillheten.

«I´ve got reservations about so many things,
but not about you»

«Yankee hotel foxtrot» var et av det forrige tiårets desidert beste, mest utfordrende popalbum. Det sier jeg helt uten reservasjoner.
Ingve Aalbu

«Yankee hotel foxtrot» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

5. Herman Düne – Mas cambios (2003)

februar 3, 2010

Før vi fortsetter, må vi være enige om det følgende: Vindskeiv, Brooklyn-innspilt folkrock, som like gjerne kunne ha blitt til på en lysning midt i Kiellandskogen i Eigersund, er den eneste sanne form for musikk. Den unike blandingen av Jonathan Richman, Belle & Sebastian, tidlig Neil Young og det meste som er fint og skranglete på samme tid, er den eneste sanne form for inspirasjon. Okai?

Flott. Da begynner vi.

Hvis Herman Düne har et budskap med «Mas cambios», så er det dette: endring.

Vi trenger endring. Endring, ikke forandring. Ikke Obama-reformer, systemrevolusjoner og offentlige utredninger. Vi trenger ord for å beskrive små handlinger som har konsekvenser som oppleves som viktige i hverdagen. Som den hjelpeløse følelsen å se noen man kjenner med sønderknust hjerte. Som det å vokte over noen som sover, mens man egentlig har lyst til å stryke dem gjennom håret. Som hvordan iskalde dager med sol kan være de beste av alle dager, så lenge de riktige menneskene deler dagen med deg.

Ta disse små episodene, vri dem til absurde og surrealistiske setninger, der man ikke helt vet hva som er fantasi, hva som er poesi og hva som er virkelighet – der hva som er hva egentlig betyr absolutt ingenting. Slik at det aldri har vært så oppløftende å være deprimert. Slik at det aldri har vært så profesjonelt å spille så skranglete.

«Mas cambios» er verdens mest elskelige samling av blokkfløytesoloer, ustemte banjoer og et uforglemmelig refreng fra antifolk-koret til Bonnie «Prince» Billy. Det er et album som får deg til å tro at at alle kan danse, at alle kan synge, at alle kan spille og at med en knyttneve håp kan man endre alt.

Herman Düne har ikke noe budskap. Det trenger de ikke. Noen ganger er det nok å tro at det man gjør er og blir riktig, uansett hvor feil det høres ut for alle andre. Så får heller de andre endre seg.
Tor Martin Bøe

«Mas cambios» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

6. Lucinda Williams – Essence (2001)

januar 27, 2010
La oss dra til Baton Rouge, tilbake til huset i Belmont Avenue.

«Car wheels on a gravel road» (1998), forløperen til «Essence», tok seks år å få ferdig – og kostet minst ett vennskap – men endte opp som en mytisk reise langs veiene i sør, gjennom sinnet på et menneske som puster, lever og brenner som få andre. Sangene høres ut som de er skrevet på et kjøkken i Macon, Georgia, med Loretta Lynn, Hank Williams og Neil Young på radioen. Det lukter av kaffe, egg og bacon, bomullen ligger spredt utover slettene som små skydotter, telefonstolper, trær og ledninger flyr forbi.

På «Essence», utgitt bare tre år seinere (i 2001 var det uhørt kort tid til å være Lucinda Williams), får vi mer av det samme – men også noe annet. Der «Car wheels on a gravel road» høres ut som et stort og sammensatt verk, et resultat av nitidig arbeid over flere år, er sangene på «Essence» så soleklart enkle at det føles som de har skrevet seg selv. Det er kanskje ikke historier og stemninger Lucinda Williams har hatt lyst til å leve ut, alltid, men det høres ut som de har gjort henne godt.

Et stjernelag av de sjeldne bidrar i studio: Jim Keltner spiller trommer, Jim Lauderdale synger, mens Dylan-hjelperne Tony Garnier, David Mansfield og Charlie Sexton trår støttende til på henholdsvis bass, fiolin og gitar. Sistnevnte står også for størstedelen av produksjonen. Gary Louris fra The Jayhawks korer på tittelkuttet, og jammen dukker ikke også Ryan Adams opp. Men den som skinner sterkest, ved sida av Lucinda og låtene hennes, er den undervurderte gitaristen og produsenten Bo Ramsey, som spiller noen spartanske, saktegående soloer som snor seg som blå sting gjennom sangene og forhindrer dem i å sprekke opp i store sår.

I løpet av 50 minutter og 58 sekunder rekker Lucinda Williams innom de fleste av favorittemaene sine: lengsel uten like («Lonely girls» og «I envy the wind»), flørting og forelskelse («Steal your love»), brennende begjær («Essence»), bittersøte barndomsminner («Bus to Baton Rouge»), religion («Get it right with God») og tilgivelse («Broken butterflies») – alt med Sørstatene som et stort, sorgtungt teppe i bakgrunnen.

Utover på 00-tallet ble utgivelsene hennes gradvis mindre interessante, samtidig som utgivelsestakten økte. Men på «Essence» er troverdigheten fortsatt total, med en perfekt blanding av rock som kommer rett fra ryggmargen, country som ruller dovent og deilig framover og en stemme som smaker av bourbon og honning og skjelver på de helt rette plassene.

Og når alt er sagt og gjort, er det fargen blå man vender tilbake til.

«Go find a jukebox
and see what a quarter will do
I don’t wanna talk
I just wanna go back to blue
»
Ingve Aalbu

«Essence» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

7. Antony & the Johnsons – I am a bird now (2005)

januar 24, 2010

Første gang jeg hørte «I am a bird now», hadde jeg nettopp pådratt meg en lettere hjernerystelse. Det er sånn sett åpent for tolkning hvorvidt jeg egentlig er mentalt balansert til å mene det følgende. For i det jeg hørte Antonys unike stemme på åpningen «Hope there’s someone» (sangens jeg-person er jo om ikke død, så i alle fall i sitt siste minutt), var det som om den heidundrende hodepinen som hjernerystelsen forårsaket, leviterte, lettet og forsvant. For aldri å komme tilbake.

Det gjorde jeg.

Flere ganger i løpet av 2005 tok jeg meg selv i å sette på Antony da jeg i stedet skulle høre på noe helt annet. Nye plater. Gamle plater. Glitrende plater. Fantastisk bra plater. Fullstendig overkjørt av Antony Hegarty. I løpet av en gjennomsnittlig måned tror jeg Antonys sanger var innom høyttalere og headset i nærheten av meg flere ganger enn Donkeyboys fallende ambisjoner på Petre.

Jeg er glad jeg ikke betaler Tono-avgift.

Det er ikke bare stemmen, selv om Antonys blanding av Nina Simone, englesang og je ne sais quoi er den nærmest man kommer øyeblikkelig stemning siden Morrisseys største øyeblikk. Det er også tekstenes symbiose med framførelsen, som når Antony med en femårings sans for ironi synger at han en dag vil vokse opp og bli en ubeskrivelig vakker kvinne. Eller når han (og Lou Reed) overgår hele Stax-katalogen i «Fistful of love». Eller når han får Boy George til å innrømme at de er søstre.

«I am a bird now» har sine svake øyeblikk, men ingen unødvendigheter. Den har sine åpenbare glipper, men ingen mangler. Den klarer til og med å bruke Candy Darling på omslaget uten at det virker patetisk.

Og ikke minst: Den lindrer hjernerystelse.
Tor Martin Bøe

«I am a bird now» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

8. Radiohead – Kid A (2000)

januar 18, 2010

Det finnes et «før» og et «etter» «Kid A». Siden vi naturlig nok lever i «etter», synes jeg vi skal prøve å se for oss hvordan «før» artet seg. Det er en ganske fremmedartet verden, selv om det kan virke som det ikke er så lenge siden.

1. Vi hadde sjangre.

Sjangerblandingen begynte så klart lenge før, og har på et vis alltid foregått, men før «Kid A» hadde vi ordentlige sjangre. Man spilte enten elektronika eller rock, enten jazz eller pop. Tenk på det neste gang du gleder deg over den siste indieafrobluegrass-hypen.

2. Vi kjøpte cd’er.

Visst gikk det an å laste ned musikk den gangen også, hvis man var virkelig interessert i den slags. Men jeg husker det godt, det var vanskelig og upraktisk.

3. De store plateselskapene fungerte.

Inntil nylig var store, internasjonale plateselskaper nødvendige for å finansiere de virkelig ambisiøse plateprosjektene. Gode plater har blitt laget med sparsomme midler lenge, men til noen typer plater trengtes alltid økonomiske muskler. På sitt beste lånte selskapene disse musklene til de riktige artistene; nå fremstår de som griske, ufyselige skygger av seg selv.

Selvølgelig har verken Radiohead generelt eller «Kid A» spesielt noe eneansvar for å ha snudd disse tingene på hodet i løpet av de siste 8-10 årene, men bemerkelsesverdig nok representerer plata på mange måter et pivotpunkt i utviklingen.

På «Kid A» forsynte Radiohead seg grovt fra et koldtbord av samtidige musikalske strømninger, samtidig som de var veldig bevisst sin egen rolle i musikkhistorien. De var drittlei av å lage monsterhits, og hadde nok på et vis bestemt seg for å være så sære de klarte å være.

Men Radiohead er nå en gang Radiohead, og til tross for at «Kid A» inneholder mange (den gang) fremmedartede elementer og lyder, er den egentlig en popplate. Til tross for at stemmen til Thom Yorke til tider er oppklippet, forvrengt og bortprodusert, gitarene er ugjenkjennelige og lydbildet ofte er kaldt og hardt, er «Kid A» innerst inne melodisk og varm.

Den bare prøver veldig hardt å være noe helt annet, og det er dette spennet og disse kontrastene som gjør det så bra. «Kid A» er en krevende plate, en plate som tvinger deg til å lytte. Men når man først kommer under huden på den, gir den en stemning ulikt alt annet.

Det er som å være helt, helt alene på jorda.
Morten Krane

«Kid A» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

9. Sufjan Stevens – Illinois (2005)

januar 17, 2010

PROLOG, 2010: I stedet for å gjøre et forsøk på å finne opp en helt ny type ostehøvel, har vi like greit funnet fram Morten Kranes originalanmeldelse av «Illinois» (aka «Come on feel the Illinoise!») fra juni 2005. Litt fordi vi er late og fryktelig, fryktelig treige – men mest fordi vi mener det er beste og mest dekkende beskrivelsen som noen gang er gjort av Sufjan Stevens og musikken hans. (Jepp, her i gården er vi fortsatt like ærlige og beskjedne.)
Nå vet vi dessuten svarene på noen av tingene Morten lurte på tilbake i 2005. Og hvis noen er nysgjerrige på hvor godt Pstereos kaptein likte plata ved utgangen av 00-tallet, etter å ha fordøyd «Illinois» i ni halvår til, kan jeg røpe at han rangerte den på 3.-plass på sin liste over tiårets beste album.
Da gjenstår det bare for meg å stave et ord: Massachusetts.

Ingve Aalbu

Jeg innbiller meg at Sufjan Stevens er stressa, at han føler at han har dårlig tid, at han ikke kan få gjort unna alle livets nødvendigheter kjapt nok. Han har begitt seg ut på et ambisiøst og storslått prosjekt, og han må skynde seg om han noen gang skal bli ferdig. Det er ren matematikk. Sufjan Stevens er noenogtjue nå, USA består av 50 stater. Dersom han klarer å lage én plate i året, vil han være noenogsøtti når han er ferdig. Det er derfor jeg innbiller meg at Sufjan jobber dag og natt, overmannet av størrelsen på prosjektet.

Det kan være at vi med dette er vitne til begynnelsen på et gigantomant livsverk, Sufjans forsøk på et nasjonalbyggende manifest. Det kan også være at Sufjan bare har en idé han har tenkt å forfølge så lenge han føler det er noe å hente, og som han kan finne på å forkaste lenge før vi har lært oss å stave «Massachusetts».

«Illinois» – eller «Sufjan Stevens invites you to come on feel the illinoise», som den muligens også heter – inneholder 22 spor, fordelt over nesten 75 minutter, og med det som må være tidenes mest intrikate samling låttitler (titlene er av plasshensyn kraftig forkortet her). Riktig nok er seks av disse sporene små snutter på under ett minutt, men det er like fullt en lang plate. Jeg skal innrømme at det er noe fascinerende ved å gi en liten snutt, som ikke fungerer som noe annet enn en overgang fra én låt til en annen, tittelen «A short reprise for Mary Todd, who went insane, but for very good reasons» eller «Let’s hear that string part again, because I don’t think they heard it all the way out in Bushnell», men mest av alt får jeg en følelse av at Stevens har laget disse små overgangene bare fordi han rant over av gode låttitler.

Jeg funderer også litt på hvorfor høvding Black Hawk, mannen som gjorde opprør og dermed startet krigen som bærer hans eget navn, er avskrevet med en fanfare-aktig instrumental der det er tydelig at tittelen er viktigere enn det musikalske innholdet. Dessuten er det fort gjort å se seg blind på alle disse konseptuelle detaljene og snodige titlene, og konseptet står hele tiden i fare for å overskygge innholdet. For det er tross alt et album med musikk Sufjan Stevens har laget, selv om man aldri skal undervurdere verdien av pent gavepapir.

Og han slår virkelig på de store trommene denne gangen. Første del av den todelte «Come on! Feel the Illinoise!» låner ganske mye fra hans egen «All good naysayers, speak up, or forever hold your peace», men det er for referansene til FN og Frank Lloyd Wright og drømmesamtalen med Carl Sandburg jeg vil huske den, sammen med en herlig bit i midtdelen stjålet direkte fra The Cures «Close to me». Videre hylles Chicago med en låt som på mange måter nesten er en kopi av «The transfiguration» fra «Seven swans», bare tjue ganger større. Heiajenter roper «I-L-L-I-N-O-I-S» og «Ronald Reagan» om hverandre i nesten-soul-låta «They are night zombies!», mens Superman får sin hyllest i «The man of Metropolis steals our hearts», som også fungerer som albumets rockalibi.

Det er med andre ord nok å ta tak i, kanskje for mye til å fordøye på mindre enn et halvt år. Og selv om de mange lagene og grandiose instrumenteringene er platas store styrke, og på mange måter gjør det mindre nøye at Sufjan har brukt mange av de samme triksene før, bare med smalere pensel, har det en tendens til å bli litt mange trompetfanfarer, strykersveip og pompøse koringer. Det blir fort litt slitsomt.

Joda, «Illinois» sliter meg ut, men samtidig har jeg vanskelig for å mislike plata. For samtidig som de siste par sporene virker litt uinspirerte, har selv de tilsynelatende ufullendte og unnselige låtene som «Decatur» eller «Prairie fire that wanders about» begynt å krype inn på meg.

Jeg tror nok at jeg trenger minst et halvt år, ja.

De gjennomorkestrerte og grandiose popekstravagansaene her er noe av det mest gjennomførte og fabelaktige jeg noensinne har hørt, men likevel er det som trolig står igjen som den skinnende, klare perlen på «Illinois» den mest stillferdige av dem alle. Seriemorderen John Wayne Gacy portretteres så vakkert at jeg nesten lures til å sympatisere med mannen som ble dømt og henrettet for vodltekt og drap på trettitre menn, før Stevens poengterer at han selv – som alle andre – har hemmeligheter gjemt under gulvplankene.

«Illinois» er noe av et overflødighetshorn, på den måten at man får lyst til å utrette noe virkelig stort når man har hørt gjennom den. Samtidig er den ujevn. Man kan jo lure på om toppene hadde virket like uoverstigelig, majestetisk høye om det ikke hadde vært for dalene og slettene, men jeg har uansett en følelse av at en slankekur kunne ha gjort seg.

Uansett hva dette er og viser seg å bli, liker jeg konseptet veldig godt, til tider kanskje bedre enn selve manifesteringen. Jeg tror det er noe i at den storslåtte, oppløftende arrangementene og selve størrelsen – både i form og innhold – bygger opp under det overromantiske og naive bildet deler av meg fortsatt har av USA som mulighetenes land, der sola er større, horisonten bredere, gresset grønnere. Og biffene gigantiske. Sufjan Stevens lar meg i 75 minutter glemme alle de problematiske aspektene, og heller fokusere på «Det lille huset på prærien» og skyskrapere som noe vakkert.

Jeg er i hvert fall ganske sikker på at det ikke hadde vært det samme om noen satte i gang og lagde en plate til hver av Norges 19 fylker eller Sveriges 21 län. Nei, Sufjan bør skynde seg, for jeg har lyst til å høre New Mexico, West Virginia og North Dakota også.
Morten Krane

«Illinois» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

10. Bonnie ‘Prince’ Billy – Ease down the road (2001)

januar 12, 2010

«Ease down the road» var Will Oldhams andre album under navnet Bonnie ‘Prince’ Billy. Det første, «I see a darkness» var et av nittitallets aller beste, og her fortsetter han i samme spor. Den eneste merkbare forskjellen er at der førsteplata var en mørk og vakker plate om døden, har Oldham her løftet blikket fra bakken og opp til sin egen kuk. «Ease down the road» er en av de skitneste samlingene snuskelåter som ikke er utgitt av R. Kelly de siste ti åra. Det var absolutt uventet kost fra den lille indiehelten. Hjulbeinte småtasser med sparsom hårvekst på toppen av hodet skal liksom ikke gi ut puleplater.

Det kunne selvsagt ikke Will Oldham brydd seg mindre om, så han ga oss «Ease down the road», som er full av sex i de fleste former – alt tonesatt og arrangert i sedvanlig skakk Will Oldham-stil.

Ikke bare ga Will Oldham ut sin nest beste plate i 2001, han ga også ut en av de aller beste platene hele tiåret. I samme slengen sørget han for at indiegutter og -jenter fikk noe annet enn klam soveromssoul eller liksom-intellektuelle soveromspoeter å sette på når de skulle vrenge av seg hipsterklærne sine for å ha seg litt. Takk for det, Will.

Oldhams neste Bonnie ‘Prince’ Billy-album var også av skyhøy kvalitet og handlet i sin helhet om øm kjærlighet. Død, rå sex og øm kjærlighet. Ikke dårlige temaer for tre fortløpende plater. Han tok for seg det viktigste først, kan du si. Etter dette ble Oldham gradvis mindre interressant i takt med at utgivelsene i større og større grad mistet den nakne nerven han hadde hatt fram til midten av 00-tallet.
Thomas C. Flåten

«Ease down the road» finnes, i likhet med Will Oldhams øvrige katalog, dessverre ikke på Spotify.

11. Magnolia Electric Co – What comes after the blues (2005)

januar 11, 2010

Hva kommer etter bluesen? Jason Molina og hans Magnolia Electric Co søker svaret i nattemørket på det første studioalbumet etter transformeringen fra Songs:Ohia. Studioet til Steve Albini (hvor platen er spilt inn) høres ut som en ensom hytte i skogen, der minusgradene knitrer, vinden uler, polarstjerna skinner og månen skaper dype, skremmende skygger ute. Jason Molina har den praktfulle stemmen til Jennie Benford i ryggen, og sammen med gode musikkvenner dykker de inn i tekster der ensomme hjerter, dunkel håpløshet og evigvarende tristesse dominerer. ”What comes after the blues” er en natt i truende mørke, før Molina på morgenkvisten endelig ser lyset.

Rett på sak. ”The dark don’t hide it”. Magnolia fortsetter der Songs:Ohia forlot oss to år tidligere. Lurvete gitarrock og samme åpningslåt som på det gnistrende livealbumet, ”Trials and errors”, som traff verden noen få måneder før studioskiven. I konserttapping var Magnolia Electric Co i sin tidligste (overgangs)fase på sitt råeste, nesten som et nytt Crazy Horse med Molina som den naturlige arvtaker til Neil Young i front. Konsertopptaket fra Brussel høsten 2003 er rasende og elektrisk, og helt klart blant det forrige tiårets beste livealbum.

”What comes after the blues” er ikke mye rasende. I et studio som låter sprukken furu, fremstår bandet radikalt dempet, et skille som markerer Magnolia Electric Co som ny start, med søken, mørk sadcore og kvinnelige duettpartnere som sentrale elementer. Molina holder fast i gitaren og ser seg over skulderen, men mest er blikket vendt fremover når han her meisler her ut linjen som fører frem til fjorårets flotte «Josephine», med sanger blant de fineste han har skrevet (på begge).

Jennie Benfords stemme smelter snø. I tospann med Molina åpnes døren til rom der mørket ikke skjuler noe, der smerten banker og sanger fryser blod i tekstlinjer som: ”Human hearts and pain should never be separate.” Suverene og trompetgråtende ”Leave the city” hørte vi også på ”Trials and errors”, her er blåfargen tydeligere. På en plate som i stor grad dyrker det mørke, er det også – heldigvis – noe optimisme å spore i trøstende ”The night shift lullaby”. ”Hard to love a man” og ”Northstar blues” dirrer i intimitet og såre følelser. Molina bekjenner og Benford trøster, mens nattens klo er i ferd med å slippe taket på en plate som fremstår som Magnolias beste studioalbum til dags dato.

Drapert i hvitt, og med en due av håp i front, er dette platen for kalde vinterkvelder, for ettertenksomme stunder der du trenger en skulder og samtidig noe fantastisk flott å lytte til. Den viktigste grunnen kommer på tampen, når resten av bandet sover og Jason Molina og Jennie Benford fjerner siste flik i en av siste tiårs store sanger. ”I can not have seen the light” er tro og tvil, fortvilelse og håp og en erkjennelse like enkel som vanskelig, like selvsagt som umulig:

«No one has to be alright all of the time.»

Molinas postblues viser veien som fyrtårn og kjær venn.
Magne Johnsen

«What comes after the blues» finnes på Spotify. Hør også «Trials & errors«.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

12. Nick Lowe – The convincer (2001)

januar 10, 2010

Nick Lowe var på plass, ved bordet innerst i puben, da Graham Parker hadde skrevet sine første låter, skaffet seg backingbandet The Rumour og bestemt seg for å lage den beste soulrocken verden har hørt. Nick Lowe var også til stede da Declan McManus hadde funnet ut at han skulle skifte navn til Elvis Costello, ta på seg hornbriller og trekke ut fem strake ess fra kortstokken.

Heldigvis var Nick Lowe også representert, uten sammenligning for øvrig, da soundtracket til «The bodyguard» ble satt sammen tidlig på 90-tallet. Curtis Stigers sin totalt uinteressante coverversjon av «(What’s so funny ’bout) Peace, love and understanding» fylte opp en slunken bankkonto og banet vei for et av de mest bemerkelsesverdige comebackene de siste 20 åra.

Jeg kjenner folk som synes at Nick Lowe var aller best da han jaktet på den perfekte treminutters-singelen og laget pur pop for mennesker i nuet på plater som «Jesus of cool» og «Labour of lust». Jeg har også hørt at enkelte har låter av de alt annet enn nedstemte orkestrene Rockpile og Brinsley Schwarz som sine største favoritter. Jeg vet også om de som mener at Nick Lowe har levert sine viktigste bidrag som produsent for band som The Damned, Dr. Feelgood, The Pretenders og nevnte Costello og Parker.

Personlig er jeg ikke i tvil om at Nick Lowe har vært aller best etter at han la alkoholmisbruket bak seg og tok farvel med den umulige fuglen av ei kone. Tidlig på 90-tallet fant han fram sin fineste dress, pusset skoene til de ikke kunne bli blankere, kjemmet det uregjerlige, grå håret og lot seg sige tilbake i stolen med en sigarett – alt takket være Whitney Houston. Der begynte han å skrive låter med titler som «Soulful wind», «Trail of tears» og «Lover don’t go».

De tre platene utgitt fra 1994 til 2001 – «The impossible bird», «Dig my mood» og «The convincer – inneholder de smarteste, mest stilfulle poplåtene noen engelskmann satte navnet sitt under i den samme perioden. Det er album som springer ut fra en dyp kjærlighet og kunnskap om country, folk, jazz og crooner-rock. Det er musikk preget av et modent og herjet, men fortsatt bankende hjerte og en stemme som kanskje har vært lystigere tidligere i livet, men som nå er mer selvsikker enn noensinne.

«The convincer» er Scott Walker, Johnny Rivers og Lee Hazelwood på vei ned til sentrum av Ricky Nelsons «Lonesome town». Nick Lowe har vært der før. Han kan alle triksene i boka, og han vet hvilke av dem han skal bruke og hvilke han skal ligge unna. Han har full kontroll på når han skal trekke inn beskjedne blåsere og kordamer, og når han skal nøye seg med kun akustisk gitar og et stillfarent, surklende orgel.

«The impossible bird» inneholder kanskje de aller flotteste enkeltlåtene hans, men det er uten tvil «The convincer» som er det mest helhetlige og gjennomførte albumet; 12 suverene, sjelfulle sanger som skaper en helt egen stemning: sofistikert og sentimental, enkel og elegant, romantisk og rik. Nick Lowe har dessuten, på «Lately I’ve let things slide», skrevet en av mine absolutte favorittlinjer fra tiåret som nettopp er slutt:

«Smoking I once quit,
now I got one lit,
I just fell back into it
«.

Selv en av de mest ihuga tilhengerne av røykeloven lar seg overbevise av sånt.
Ingve Aalbu

«The convincer» på Spotify. Hør også «The impossible bird«, «Dig my mood» og samleplata «Quiet please..The new best of Nick Lowe» – og les gjerne mer om den aldrende herren her.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

13. Hem – Eveningland (2004)

januar 7, 2010

Jeg er ikke overrasket over at Sally Ellyson i utgangspunktet ikke var interessert i å synge i et band. Hun var altfor sjenert. Slik høres hun også ut når hun synger i Hem – som ei tilbaketrukket jente som kikker på lakkskoene sine mens hun flykter inn i sangene og får dem til å skinne.

Men Hem er langt fra Sally Ellyson med backingband. Produksjonen, arrangementene og instrumenteringen (det slovakiske radioorkesteret bidrar!) er like sterk som låtmaterialet i seg selv. Multi-instrumentalistene og produsentene Dan Messe og Gary Maurer maler et eget landskap som inneholder både framtid og fortid. Det er liten tvil om at låtene springer ut fra den amerikanske musikkarven. Country, gospel, blues og jazz veksler om å ta føringen gjennom alle de 16 sporene på «Eveningland».

Mitt samlede bilde av denne plata er et varmt, nesten folketomt rom med stor høyde under taket. Lokalet brukes egentlig til klassiske konserter, men det er ikke et auditorium. Dersom jeg lukker øynene kan jeg kjenne lukta av sigarer og tung dameparfyme. På golvet flasser lakken av den gamle parketten, og veggene kunne trengt ny tapet. Det hviler noe 1800-tallsaktig over det hele. Lyssettingen er nesten ikke-eksisterende, og lyden fra det åtte mann store orkesteret på den lave scenen er varm som rommet selv. De spiller akkurat så høyt at jeg hører detaljene det er meningen jeg skal få med meg. Jeg sverger jeg kan høre strykere, men jeg kan ikke se hvor lyden kommer fra.

Midt på scenen står en liten skikkelse og hvisker ut melodier som jeg er sikker på at jeg har hørt før. Hun har øynene lukket hele tiden, og hodet er lent svakt til den ene sida. Det er klart det er vakkert, men det er også urovekkende. Trykkende, på en måte, som om jeg egentlig ikke skulle ha hørt det jeg har hørt, som om denne utrolig vakre musikken ikke er ment for vanlige mennesker som meg selv.

Jeg sverger, jeg må rykke meg ut av hypnosen hver gang jeg drister meg til å spille «Eveningland».
Thomas Vehus

«Eveningland» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

14. Daft Punk – Discovery (2001)

januar 7, 2010

«Discovery» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

15. Arcade Fire – Funeral (2004)

januar 6, 2010

En kald høstdag i 2004 kom min gode venn Audun innom med et par plater han akkurat hadde vært innom Tiger og kjøpt. De to var Pinbacks mesterverk «Summer In Abaddon» og Arcade Fires «Funeral». Vi spilte «Summer In Abaddon» først og var helt overbevist om at vi hørte årets beste plate. Vi var så sikre at vi vurderte å vente med «Funeral» til dagen etter. Jeg mener, plata som spilles hakk i hæl på årets beste plate er jo nødt til å være en nedtur, ikke sant? Det ville jo være urettferdig mot Arcade Fire å la vårt første inntrykk av «Funeral» bli påvirket av det fantastiske albumet vi akkurat hadde hørt. Vi spilte Pinback én gang til og ble enda mer sikre på at det var årets plate vi hørte.

Selvsagt spilte vi «Funeral» etterpå. Det er ikke, og har aldri vært, mulig for noen av oss å la en splitter ny plate bli liggende uhørt særlig lenge. Vi var nødt. Det var ingen bønn. Uansett hvor bra Pinbacks plate var. «Funeral» fikk bare ta sats og overbevise oss om sin fortreffelighet.

Det kan man trygt si at den gjorde. Herreminhatt som den gjorde!

Når jeg leser om folk som sitter målløse gjennom ei hel plate og lytter, fordi musikken setter dem helt ut av stand til å gjøre noe annet, har jeg alltid trodd at det var bullshit. Nei da, det er ikke det. «Funeral» gjorde det med oss begge. Vi spilte plata i fullkommen stillhet – ingen av oss rørte seg en gang. Da plata var over og ferdigspilt, tok det fortsatt ett minutt eller to før noen sa noe. Hva var dette? Vi hadde jo allerede hørt årets beste plate. Det skulle jo liksom være Pinback som hadde laget årets plate.

Arcade Fire satte standarden for hvordan indierock skulle høres ut på 00-tallet. Etter «Funeral» skulle gud og hvermann ha de samme «alle roper så høyt de bare kan»-partiene. Den særegne dynamikken, med stortromme som markerte på alle fire i hver takt, ble helt uunnværlig, og semiorkestrerte popsymfonier ble plutselig alle indierockeres mål. «Funeral» hadde rett og slett en utrolig påvirkningskraft og var nok også, sammen med Sigur Rós, en del av årsaken til at postrocken – som Arcade Fire lånte mye av rent dynamisk – nå i stadig større grad er noe hvemsomhelst hører på.

Jeg sier det igjen, på en litt annen måte: «Funeral» forandret måten rockmusikk høres ut. Hvor mange andre plater dette tiåret kan du egentlig si det om?

Ikke dårlig for et album uten ett eneste refreng.
Thomas C. Flåten

«Funeral» er merkelig nok ikke på Spotify, men ettersom du leser dette, er oddsene gode for at du allerede har den stående i hylla. Plukk den fram, sett den på og la den overbevise deg om sin fortreffelighet – nok en gang.

16. Wilco – A ghost is born (2004)

januar 5, 2010

Siden han skilte lag med Jay Farrar i Uncle Tupelo i 1994 – på det som i ettertid står igjen som en av de store merkedagene for amerikansk folkemusikk i det 20. århundre – har Jeff Tweedy aldri falt for fristelsen til å snu eller se seg tilbake, enten han har spilt inn plater med sitt eget band, Wilco, slått seg sammen med Gary Louris fra The Jayhawks i supergruppa Golden Smog, eller samarbeidet med folk som Billy Bragg og Jim O’Rourke.

Jeff Tweedy har ikke tatt seg tid til å raste langs den store landeveien. Dermed har han heller ikke blitt sittende fast uten å komme seg videre. Han har riktignok tatt noen steg til siden, slik som på fjorårets «Wilco (the album)», men selv da han grep tak i tekster av forlengst avdøde Woody Guthrie, tok han med seg spøkelset fra fortida inn i vår egen tid.

”Yankee hotel foxtrot” (2002) var ei typisk oppbruddsplate. Den var lyden av et korthus som hadde begynt å svaie i vinden. På ”A ghost is born”, utgitt to år seinere, er Jeff Tweedy blitt gjenfødt – nok en gang. Han er ikke veldig annerledes, men han er heller ikke helt den samme. Et nytt korthus står ferdig, på ruinene av amerikanske flagg. Men inntil videre føles byggverket nesten umulig å blåse over ende.

«A ghost is born» er plata der Jim O’Rourke trekker Wilco enda lenger mot Sonic Youth og Television, og Jeff Tweedy plukker opp den elektriske gitaren og tar et endelig farvel med samarbeidspartner nummer to, Jay Bennett.

«A ghost is born» er plata der Jeff Tweedy finner en vei videre, forbi «Yankee hotel foxtrot» og spøkelsene som har stått i ring rundt ham – en renselsprosess som fører ham gjennom både lange, støyende instrumentalpartier og stillheten midt i stormen, før han kommer ut på den andre sida som et nytt og mer kontrollert menneske.

«A ghost is born» er sanger fra morgenen etter migrenen. Det er ei plate som fortsatt fascinerer, mer enn fem år etter utgivelsen.
Ingve Aalbu

«A ghost is born» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

17. Iron & Wine – Our endless numbered days (2004)

januar 4, 2010

Jeg vet ikke om lista mi over de beste albumene i 2002 ville ha sett veldig annerledes ut dersom jeg skulle satt den opp i dag. Det eneste jeg er helt sikker på, er at Iron & Wine sin fantastiske debutplate ”The creek drank the cradle” ville ha havnet veldig høyt oppe. Topp fem, tipper jeg.

”Our endless numbered days” er Iron & Wine, eller Sam Beam, sitt «vanskelige» andrealbum. Ep’en ”The sea and the rhythm” og diverse bootlegs hadde den gang varmet hjertet mitt i mellomtida. Men la meg drepe spenningen med en gang. Det låter fortsatt lavmælt til bristepunktet. Den største forskjellen fra debuten, er at «Our endless numbered days» inneholder frekvenser fra andre bånd enn bare det midt mellom bass og diskant. Hvorfor jeg ikke nevner koring, trommer, bassgitar og diverse annen staffasje? Fordi disse nye elementene er så sømløst integrert i det typiske ”Sam Beam-lydbildet,» at jeg nesten ikke merker at de er nye.

Ellers koker det fortsatt ned til skumle, doble vokaler, slepende slideoverdubbinger og melodier som truer med å vekke Nick Drake fra de døde. Noen ganger lurer jeg på om han allerede har stått opp. Andre ganger funderer jeg på om Sufjan Stevens har tatt Sam Beam av dage, funnet frem sine mest lavmælte og skjøre sanger og gitt dem ut under pseudonymet Iron & Wine. Jeg fantaserer selvfølgelig, men hør på ”Fever dream” og si at du ikke er enig.

”Our endless numbered days” sitter ikke så umiddelbart som ”The creek drank the cradle». Det er faktisk bare platas fineste spor, ”Passing afternoon”, som faller på plass fra første stund. Jeg sier ikke at det gjør noe, jeg bare konstaterer fakta.

Sam Beam er fortsatt en gudfryktig, tilbaketrukket og familiekjær sjel, med en forkjærlighet for vakre og velbalanserte melodier.

Det er mer enn nok for en enkel fyr som meg.
Thomas Vehus

«Our endless numbered days» er ikke tilgjengelig på Spotify, men sjekk gjerne «Around the well» eller «The shepherd’s dog«. Også samarbeidsplata med Calexico er verdt å høre. Sangen «In the reins» ligger på Spotify.

18. Ron Sexsmith – Retriever (2004)

januar 3, 2010

Det er ingenting kult eller hipt med Ron Sexsmith.

Det er heller ikke noe veldig spesielt med hans plate fra 2004, ”Retriever”. Den er verken trendy eller nyskapende. «Retriever» er kun en samling fremragende låter, framført av en av de varmeste og mest uttrykksfulle stemmene i rocken.

Hvis du ikke er kjent med canadieren fra før, kan det lønne seg å begynne med begynnelsen.

Debutalbumet hans, «Ron Sexsmith» fra 1995, gjør kanskje ikke det store inntrykket i starten. Sexsmith-platene gjør sjelden det. Men etter hvert som dagene går, blir albumet en nær venn. Etter tre uker føler du at du har kjent Ron Sexsmith hele livet. Du kan stole på sanger som «There’s a rhythm», «Lebanon, Tennessee» og «Speaking with the angel». Du kan føle deg trygg på låter som «Secret heart» og «Words we never use».

To år seinere, i 1997, ga Ron Sexsmith ut «Other songs», som blant annet ga oss den perfekte sangen å drikke rødvin til («Thinking out loud»), en to minutter og 32 minutter lang roman om verdens forgjengelighet («Pretty little cemetery») og den aldeles vidunderlige – og merkelig rørende – historien om Amanda, jenta som ikke bodde i nabohuset, men like rundt hjørnet («Strawberry blonde»).

Det er to av mine absolutte favorittplater.

Når boka om tidenes største sangere skal skrives, hører Ron Sexsmith til i samme kapittel som Ronnie Lane, Rick Danko, Richard Manuel, Gram Parsons, Charlie Rich og Gene Clark. Stemmen hans har dessuten litt av den samme avslappede elegansen og utsøkte fraseringen som trompeten til Chet Baker. Skal vi først nevne referanser, er det også vanskelig å komme utenom navn som Paul McCartney, Gordon Lightfoot, Rufus Wainwright og Tim Hardin. Det var nok heller ikke tilfeldig at Ron Sexsmith gjorde en låt av landsmannen Leonard Cohen på sin første plate og dediserte hele albumet til Harry Nilsson.

«Retriever» er tilegnet «the music and memory of Johnny Cash, June Carter Cash og Elliott Smith.» Den er produsert av svenske Martin Terefe, med studiobidrag fra blant andre Ed Harcourt på piano – og den er minst like forbløffende fin som både «Ron Sexsmith» og «Other songs», har jeg funnet ut med åra. Ikke fordi vår venn gjør noe annerledes og revolusjonerende på «Retriever», men fordi han klarer å kombinere den lavmælte inderligheten og den optimistiske, håpefulle tonen – som ligger mellom linjene i absolutt alt han gjør – med de rikeste, mest medrivende og refrengsterke låtene han har skrevet.

«Imaginery friends», «Dandelion wine» og «Wishing wells» hører definitivt til i den siste kategorien.

Ron Sexsmith kan dessuten være naiv og romantisk som omtrent ingen andre. Han kan faktisk være så naiv og romantisk at jeg nesten rødmer på hans vegne. Jeg lurer på om det ikke er da jeg liker ham aller best. «Tomorrow in her eyes» og «I feel for the driver», er slike sanger.

Det samme er «How on earth»:

«Dreams come true in heaven all the time.
Baby how on earth
did we happen upon this love divine.
Baby how on earth
did we find us
down here where people get hurt.
Baby how on earth
»

Sånt kommer man bare unna med når man kan synge – og drømme – som Ron Sexsmith.
Ingve Aalbu

«Retriever» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men det er til gjengjeld store deler av den øvrige katalogen til Ron Sexsmith.

19. D’Angelo – Voodoo (2000)

januar 3, 2010

«Voodoo» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

20. Serena-Maneesh – Serena-Maneesh (2005)

desember 28, 2009

Jeg skal ikke påstå at jeg kjenner Emil Nikolaisen, men jeg tror jeg vet litt om hvor han kommer fra. «Vakre Lund» kommune i Rogaland, med cirka 3.000 innbyggere, er ikke kjent for så mye annet enn en vindusfabrikk og et vatn som er ganske stort til å være lite. Her, på Lindland, litt sør for tettstedet Moi (nærmere bestemt på eiendommen Solbakken), vokste Emil Nikolaisen opp som eldst i en søskenflokk på sju (tilfeldig tall? I think not). At det skulle komme en låtskriver og en studiotrollmann av eventyraktig format fra et sted som dette, er vel omtrent like sannsynlig som at verdens beste sjakkspiller skulle ha adresse i Lommedalen.

Foreldrene til Emil traff hverandre på Kibbutz i Israel. Faren er opprinnelig fra Askøy utenfor Bergen. Mora er fra Finland. Besteforeldrene til Emil sang på bedehuset. Faren er kirkeorganist og trakterer en rekke instrumenter – og onkelen har spilt profesjonelt i Bergen filharmoniske orkester. Men hvis vi skal tro Emil selv, er hans musikalske utskeielser ikke bare et resultat av arv, men også et bevis på hva en dose «Heroin» av The Velvet Underground kan føre til når den blir injisert rett inn i hjernen på en ung, søkende mann med et behov for å uttrykke seg og en trang til å slå ned vegger.

Emil Nikolaisen forlot tidlig Lund for å søke lykken andre steder. Alle som har tilbrakt noen timer på Moi, vil forstå hvorfor.

På sin vei ut i verden gikk han mot slutten av 90-tallet om bord i fartøyet til brødrene Ole og Jørn Åleskjær fra Høland, som kunne vært båtbyggere av fjerde generasjon. Sammen satte de kurs mot «Key West», før Emil noen år seinere – solbrun langt inn i sjelen – forlot skuta midt ute på det åpne, blå havet for å konsentrere seg om sitt eget og langt mørkere prosjekt.

På vei mot mesterverket «Serena-Maneesh» fra 2005 er det også verdt å stoppe opp noen sekunder ved svenneprøvene fra perioden 1999 til 2003.

«Fixxations» er Emil Nikolaisen på sitt mest utadvendte og låtorienterte – fra tida da det høres ut som om han mest av alt hadde lyst til å luske i skyggen av nevnte The Velvet Underground i New York City på slutten av sekstitallet. Ep’en fra 2002 inneholdt i utgangspunktet fire relativt korte og kontante spor, i klassisk format, med vever kvinnevokal og småpsykedeliske utskeielser. «Zurück» – utgitt i 2004, men innspilt flere år tidligere – er den svevende, dvelende Emil Nikolaisen som tilsynelatende forsøker å oppheve tyngdekraften på et loft i Leipzig på 70-tallet. På sitt beste er dette musikk som sakte, men sikkert tar kvelertak og etterlater deg gispende etter oksygen – kraftfull, kompleks og krevende rock med ambisiøse arrangementer og visjonære vendinger.

Men det er først på fullengderen «Serena-Maneesh» at alle brikkene fra musikkhistorien – fra George Gershwin til Spacemen 3 – for alvor faller på plass. Her finner vi begge sidene av Emil Nikolaisen. Å lytte til denne plata, kjennes litt som å bli grillet på svak styrke i den elektriske stolen, samtidig som kinomaskinist Nikolaisen utsetter deg for både ultravold og de mest intense kjærlighetscenene i filmhistorien. Hodet ditt er en tikkende appelsin, og noen er i ferd med å skrelle deg med skarpe, nymalte negler.

På «Serena-Maneesh» gjør Askeladden fra Lindland nytte av alt han har plukket opp, lært, hørt og erfart siden han var liten gutt i «vakre Lund», på grensa mellom regntunge Rogaland og det langt mer solrike Sørlandet. Han har tatt My Bloody Valentines svevende støysymfonier, den primitive steinalderrocken til Iggy Pop og The Stooges, Velvet Undergrounds epokegjørende gnissing og gnaging og stamping på samme sted, eksperimentene til Neu! og Can, de skitne, men likevel skarpe gitarene til The Rolling Stones anno «Beggars banquet», snerringen til Sex Pistols og noen nesten Beach Boys-lignende harmonier og melodier. For å nevne noe.

Etter min mening er det den beste plata som noen gang er laget her til lands. Men så har jeg også tilbrakt en del timer på Moi.
Ingve Aalbu

«Serena-Maneesh» på Spotify. For verdens fineste kontrast, hør «Key West» med The Loch Ness Mouse.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

21. The White Stripes – White blood cells (2001)

desember 28, 2009

The White Stripes hadde en hel del gående for seg i 2001. Til tross for at gruppa allerede hadde gitt ut to album, var den fortsatt relativt myteomspunnet. Var Jack og Meg søsken? Var de gift? Hadde de vært gift? Legg til at selv om Jack kaster seg over orgelet et par ganger, spiller duoen kun gitar og trommer. For ikke å glemme det meget stilfulle imaget, der bandet konsekvent holder seg til fargene rødt, hvitt og sort. Og så den fantastiske legovideoen til ”Fell in love with a girl”, da.

Spørsmålet er om ”White blood cells” egentlig hadde trengt noe ekstra drahjelp. I all hovedsak videreføres den bluesy garasjeerocken fra de to tidligere White Stripes-albumene. Men ”White blood cells” nikker i tillegg i flere andre retninger. Taktfoten begynner med en gang å gå til country-inspirerte ”Hotel Yorba”, mens tenåringssøte ”We’re going to be friends” er en trivelig, liten folk-sang.

The White Stripes fant vel ikke akkurat opp kruttet, for å bruke en altfor kjent klisjé. Men der The Strokes, av enkelte, ble beskyldt for å være ei sammensatt gruppe av typen boyband, og kun rene «copycats» av band som Television, fikk The White Stripes i større grad en unison hyllest for evnen sin til å låte som noe friskt og nytt, stående på skuldrene til sine helter. Nå som tiåret snart er omme, spørs det om noen artist har vært særlig større enn Jack White. Da tenker jeg ikke først og fremst på skuespillerkarrieren hans, eller James Bond-låta. Men legg til albumsuksesser som ”Elephant” og samarbeidet med Brendan Benson i The Raconteurs, så forstår man at ”White blood cells” var mye mer enn et blaff.
Erik Hansen

«White blood cells» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

22. The Essex Green – The long goodbye (2003)

desember 22, 2009

Da Sasha Bell, Jeff Baron og Christopher Ziter kom ned fra fjellene i Vermont, var det med et album som kan plasseres et sted mellom The Bands «Music from Big Pink», «Friends» med The Beach Boys og «Harvest» med Neil Young. Intet mindre. Det er ei plate der hjertet pumper blod fra sekstitallet, hjernen gir signaler fra vår egen tid, mens lungene puster frisk luft fra landet.

Selvsagt kunne det ikke vare.

Det er mye som kunne vært sagt om The Essex Green. Noen vil sikkert like å vite at gruppa ble dannet av medlemmer fra Guppyboy og The Ladybug Transistor mot slutten av det forrige århundret. Bandet ut sin første fullengder, «Everything is green», i oktober 1999 – en svimlende, drømmeaktig opplevelse der hippie-fløyter og sekstitalls-psykedelia møter indie-virkelighet i et skogholt et sted i staten New York. Mange vil sikkert også ha interesse av at The Essex Green det påfølgende året, i 2000, satte navnet sitt på en ep, denne gang utgitt av The Elephant 6 Recording Company, selskapet som i dag er mest kjent for å ha huset Neutral Milk Hotel. Medlemmene av The Essex Green har i tillegg laget ei plate under navnet The Sixth Great Lake.

Det er som kunne vært sagt om «The long goodbye», men det eneste som egentlig betyr noe nå, er at The Essex Green reiste opp i fjellene i Vermont med tolv renskårne popmesterverk – en av tiårets desidert flotteste låtsamlinger. Gruppa hintet forsiktig mot Fairport Convention, The Kinks og The Band, sang og spilte melodiene sine helt uten tvil og tvang – i fullkommen harmoni, med mose under føttene, knitrende peis og Cassiopeia blinkende i nord.

The Essex Green hadde tre sangere, like mange låtskrivere og en hemmelig plan om å lage sine helt egne varianter av Beatles-låtene «I will», «Julia» og «Long, long, long» – på stillfarent, amerikansk vis, men med elektrisk ryggrad – flere år før noen i det hele tatt hadde hørt om Fleet Foxes.

Ja, og så hadde de Sasha Bell.
Ingve Aalbu

«The long goodbye» er ikke tilgjengelig på Spotify (bortsett fra sangen «The late great Cassiopia«, som finnes på ei samleplate), men det er til gjengjeld oppfølgeren «Cannibal sea«, det foreløpig siste vi har hørt fra sårt savnede  The Essex Green. Sjekk også ut «Destination girl» med The Finishing School, soloprosjektet til Sasha Bell.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

23. Sufjan Stevens – Greetings from Michigan, the great lake state (2003)

desember 21, 2009

«Velkommen til Michigan, et postkort fra paradis, en skjør, stille, sørgelig symfoni fra staten med de store sjøene.»

Da jeg skrev de linjene sommeren 2003, like etter utgivelsen av denne plata, visste jeg ikke at jeg var ved starten på en reise som skulle ta meg fra en nå nedlagt, fransk restaurant i Strandgaten i Egersund (utgangspunktet for byens storhetstid innen handel og sjøfart, og plassen Sufjan Stevens gjorde en av sine aller første konserter i Norge) via steder som Holland og Romulus, Michigan, til Chicago, Jacksonville og Highland, Illinois – på den ene sida – og deretter opp på ryggen av sju svaner, ned under juletreet, inn i isolasjonen, tilbake til en fabrikkhall på Moi i Rogaland på den andre, for til slutt å ende opp på en sterkt trafikkert motorvei mellom Brooklyn og Queens.

Jeg var heller ikke klar over at Sufjan Stevens i løpet av det samme tiåret skulle la meg få møte skapninger så forskjellige som patriarken Abraham, seriemorderen John Wayne Gacy jr. og reinsdyret Rudolf, gå i kirka med The Welcome Wagon, krype sammen i armene til Rosie Thomas (hele veien til New York City), eller ta med Frode Strømstad opp i stratosfæren og tilbake gjennom en «Aladdin Sane»-aktig pianointro til I Was A King-låta «It’s all you».

Jeg skjønte, derimot – allerede da – at «Greetings from Michigan, the great lake state» var begynnelsen på noe stort. Men først og fremst føltes det som å komme hjem, og det på flere måter. Sufjan Stevens hadde gitt ut plater før, og han skulle gi ut flere de neste åra, men det var på denne utgivelsen han fant seg selv – så lenge det varte. Det var også der han fant meg og mange andre.

På «Greetings from Michigan, the great lake state» synger han for enkene i Paradise, for de fedreløse i Ypsilanti. Han spiller for de arbeidsløse og underbetalte, for de hjemløse i Muskegan, for de skjelvende veggene i Detroit. Han trakterer selv et tjuetalls instrumenter og lar dem spinne en praktfull kokong rundt den skjøre stemmen og de silkeaktige sangene. Her er det bare å spasere rett inn i slottet, opp i rommet helt øverst i tårnet, der Sufjan Stevens sitter i speideruniformen sin, med full oversikt over sitt kjære Michigan, og syr sammen en symfoni bestående av like deler sorgtung sosialrealisme, sakrale stemninger og store, dype sjøer.
Ingve Aalbu

«Greetings from Michigan» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

24. The Decemberists – Picaresque (2005)

desember 21, 2009

Colin Meloy paraderer inn i musikkhistorien sittende på en purpurkledd gulltrone, balansert på ryggen av den første av 100 overdådig pyntede elefanter. Ved sine flanker har han bandet sitt, noen på kamelrygg, andre i karjoler trukket av fire hvite hester, andre igjen i bærestoler pyntet med silke, paljetter og fjær.

Faner vaier stolt i vinden. Trumpeter og basuner blåser gledesfanfarer, mens paukene hamrer. Bakover i paraden, spankulerende, dansende, promenerende og gestikulerende, kommer de på rekke og rad:

To fnisende gigoloer, et forelsket spionpar fra hver sin side av jernteppet, en drømmende gutt med en trillebår. Et ungt par med uforenlig klassebakgrunn, fast knyttet til sin selvmordspakt, følger rett bak et jublende ungdomsfotballag (gutter 14). Deretter en stor, svart gryte med 16 generalfruer, båret av en skokk dansende, vaskeekte kannibaler med bastskjørt og bein gjennom nesa, etterfulgt av et damplokomotiv og dets lokfører. Innimellom oppdager vi en og annen kjendis, et par konger, en barnløs baronesse, og en del ting vi vet vi har sett før, men ikke helt klarer å plassere.

Helt, helt bakerst skimter vi en hval i en gigantisk tank. Er den hvit, mon tro? Når hvalen åpner munnen, kan man så vidt se at det står to menn i hvalens buk.

Vi står måpende og ser på, mens vi lurer på hva alt dette kan bety, og hvordan alle disse finurlighetene og merkverdighetene fant sammen, i den samme paraden. Det eneste vi vet, er at det er et fantastisk flott skue.
Morten Krane

«Picaresque» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

25. The Shins – Wincing the night away (2007)

desember 20, 2009

Alle gode ting er tre. Det tenkte kanskje også The Shins før de kronet 00-tallets sterkeste pop-hat-trick.

Med en fargerik eksplosjon traff “Wincing the night away” verden i januar 2007 som en forsinket nyttårsrakett på pophimmelen. Tredjealbumet fra indieyndlingene gjorde over natten bandet til allemannseie, med musikk som maler med bredere pensel enn sine forgjengere. The Shins traff tidsånden da indie ble den nye vinen i bredere lag, og ante vel knapt selv hva som skjedde da platen skjøt fart oppover Billboard-listen. New Mexico-bandet gikk fra kritikerfavoritter til større masser med et bankende pophjerte og kunstneriske visjoner hånd i hånd.

Jeg er svak for The Shins. Veldig svak. Det er noe med den ekstraordinære melodifølelsen bandet innehar, den grønne følelsen av sommer, vokalharmonier og en forelskelse som nekter å slippe taket. Med sine himmelstormende melodier og store følelser er dette platen som lydsetter et band som tar overgangen fra vilter ungdom til voksenlivet på strak arm. Låtskriver James Mercer spiller her på flere strenger og veksler i større grad enn tidligere mellom solskinn og mørke netter, mellom det umiddelbare og låter som sakte, men sikkert kryper under skinnet med gåsehud som resultat.

Forgjengeren ”Chutes too narrow” er av mange regnet som høydepunktet så langt fra The Shins. Men er nå dette så opplagt? Selvsagt ikke! ”Wincing the night away” er nemmelig minst like god, men på en annen måte. 2003-utgaven fikk meg til å drømme meg tilbake til tiden før milliongjeld, fast jobb, familie og en haug av forpliktelser. Tiden da pannelugg ennå var en realitet og sommeren en evigvarende fest. Med lyden av 2007 viser The Shins oss at det å være voksen er vel så bra, for ikke å si bedre, selv om jeg av og til savner panneluggen.
Magne Johnsen

“Wincing the night away” finnes på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

26. Godspeed you black emperor! – Lift your skinny fists like antennas to heaven (2000)

desember 20, 2009

Ikke tilgjengelig på Spotify.

27. Lars Winnerbäck – Söndermarken (2003)

desember 20, 2009

Han måtte riktignok svinge innom Irland, folkemusikk og «Daugava» før han fikk sin fortjente status her i Norge, men hjemme i Sverige har Lars Winnerbäck vært en stor helt siden lenge før «Söndermarken» kom ut i 2003. Noen kaller han en ny Ulf Lundell, andre bare en fordømt god låtskriver. Begge deler er forsåvidt like treffende. For i en alder av 34 år har Lars Winnerbäck allerede en diskografi sterk nok til å tåle sammenligning langt utenfor de svenske grensene, over til den amerikanske visetradisjonen og tilbake til en tid før Winnerbäck var født.

Ja, jeg vet høres voldsomt ut, men hver gang jeg spiller «Söndermarken» blir jeg litt mer overbevist. Såre ballader flettes inn i fengslende rockere i en stemning der høst møter vinter på penest mulig måte. Arrangementene er alltid perfekt tilpasset sangene, og «Söndermarken» låter rett og slett som en plate man bare makter å gi ut én gang i løpet av en karriere. Så bra er den.

Hans store forbilde er ikke helt overraskende Bruce Springsteen, noe som skinner godt gjennom her. «Brustna hjärtans höst» hadde gått rett inn på «Ghost of Tom Joad», mens «Min älskling har ett hjärta av snö» kunne vært spilt inn i Asbury Park en gang på 70-tallet. På «Timglas» høres det ut som om han har lånt E Street Band’s Roy Bittan til å gjøre pianoarbeidet. Tittelsporet er fremdeles det vakreste skrevet på svensk jord og har en tekst som like gjerne kunne inntatt romanform. Så bra er den.

Knappe tre kvarter glir forbi, nesten uten friksjon, og plutselig er det stille igjen. Men hør den én gang til, på litt høyere volum. Ikke via Spotify med reklameavbrudd, der fordømte Jonathan prøver å få deg til å spytte inn en hundrings i måneden for en «Premium account». Kjøp plata og les tekstene i bookleten. Om du ikke er det spor imponert, kan du sende meg en e-post på asleulv@gmail.com, så skal jeg betale deg tilbake. Så trygg føler jeg meg faktisk. Så bra er den.
Asle Frøkedal

«Söndermarken» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

28. Stein Torleif Bjella – Heidersmenn (2009)

desember 19, 2009

Om ikke Stein Torleif Bjella akkurat ble folkeeie i løpet av 2009, så fikk han i hvert fall et publikum som virkelig lytter. Bjella kan da også et og annet om det å fortelle historier. Den tidligere journalisten har forstått hvordan man gjør det lokale til noe universelt og hvordan man finner det store i det små. Helt spesifikt synger han om livet i hjembygda Øvre Ål i Hallingdal. Med få, nøkterne ord tegner han presise portretter av skjebner de fleste av oss vil dra kjensel på.

Disse elleve sangene – jeg har lyst til å kalle dem «viser», men det høres kanskje vel gubbete ut? – handler stort sett om menn, og gjerne menn av det innesluttede, litt såre slaget. Sterk morsbinding, «lite peng og dameproblem» er gjennomgangstemaer. Én av hedersmennene må se på at dama sprader rundt med bestekameraten hans. Og aldri før har han sett henne så glad. «Skulle ha reagert med hat/Borde ha vorte sinna snart/Skulle ha fått meg advokat/Kamerat mot kamerat… Eg gjer ingenting,» er alt han får seg til å si. En annen blir redusert til en liten mann når mora drar sin vei – «Husstell og butikkjag/Upp or sengji kor dag». En tredje må erkjenne for seg selv at han hadde potensial, men at han har endt opp som bygdeoriginal.

Mot slutten av platen kommer en av disse karene med en tynn, liten bønn: «Kjære Gud, du er vel lei tå store ord/Om du kjem, kom sjøl, ikkje send junior». Det er nesten like morsomt som det er mørkt. Og da er det godt at Bjella er en så lun forteller. Han passer på at det aldri blir stygt. «Det e fleir som e som deg,» synger han.

Jeg kjenner voksne menn som har begynt å grine på offentlige steder til disse sangene.

På toppen av alt annet er «Heidersmenn» den beste platen Kjartan Kristiansen har vært involvert i på minst 20 år. Det var DumDum Boys-gitaristen som overbeviste Bjella om at dette materialet var noe å satse på. Som produsent skal Kristiansen dessuten ha æren for at «Heidersmenn» er blitt en så smakfullt utstyrt og ekstraordinært intim plate. Noen gitarer, en dobro og bass. Litt piano, trekkspill og sag. Ingen trommer. Og hele tiden Bjellas stødige hallingrøst i front.

Mer skal ikke til. Det er nok til at man virkelig lytter.
Roy Søbstad

«Heidersmenn» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

29. Yo La Tengo – And then nothing turned itself inside-out (2000)

desember 19, 2009

Morgen. Du hører mamma bevege seg i stua. Du hører stemmen til pappa. Lydene er myke og lave, som om mørket ute demper alt. Du vet ikke hva de holder på med, men det kan ha noe med presanger å gjøre – det er tross alt jul. Om ikke lenge kommer mamma og vekker deg. Om ikke lenge spør pappa om du har sovet godt. Om ikke lenge strekker du deg og spør om å få ligge litt til. Det er ikke det du vil. Du vet ikke helt hva du vil. Muligens kommer du aldri til å vite hva du vil.  Om mange år skal du tenke at verken du eller foreldrene dine har ord for dette. Det å stå opp, lage frokost, fyre i peisen, få varme i huset. Tony Orlandos hus.

Kveld. Du hører pappa bevege seg i stua. Du hører stemmen til mamma. Lydene er myke og lave, som om mørket ute demper alt. Du vet ikke hva de holder på med, men det kan ha noe med presanger å gjøre – det er tross alt jul. Om ikke lenge kommer mamma og sier god natt. Om ikke lenge sjekker pappa om du sover. Om ikke lenge strekker du deg og drømmer om musikk med mer motstand enn tidligere album, med The Simpsons-titler og Pynchon-referanser. Det er det du vil drømme. Muligens kommer du du alltid til å drømme dette.  Om mange år skal du tenke at verken du eller noen andre har ord for det. Det å stå opp, lage frokost, fyre i peisen, få varme i verden. Yo La Tengos verden.
Tor Martin Bøe
(fritt etter Fosse og Grytten)

«And then nothing turned itself inside-out» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

30. Drive-By Truckers – The dirty south (2004)

desember 18, 2009

Welcome to The Mythological South…

Noen av historiene Drive-By Truckers forteller på denne plata, skjedde for ei tid tilbake. Mange stammer fra rundt midten av 70-tallet, eller tidlig på 80-tallet. Noe er femti år gammel folklore. Noe skjedde i går kveld.

Men gruppa var der, på plassen, da det hendte.

Drive-By Truckers sier det som regel best selv. Bandet har de beste forutsetningene for å tegne et bilde av «The dirty south» – sørstatene på godt og vondt – og gjør det med stort hjerte, elektriske gitarer og tre jevngode stemmer som rager over det meste – og de fleste.

Patterson Hood, som må anses som lederen i gruppa, er sønn av David Hood, den legendariske Muscle Shoals-bassisten som spilte med alle fra Elvis Presley til James Carr. Mike Cooley oppdaget rocken etter at foreldrene tok ham med på konsert med Carl Perkins på The Hayloft Opry i downtown Tuscumbia. Noen år seinere sto han tilfeldigvis utenfor Graceland da ambulansen kjørte Elvis bort. Jason Isbell og Shonna Tucker vokste opp noen få mil fra hverandre, til lyden av Johnny Cash og bluegrass.

Drive-By Truckers har alt som skal til for å fortelle oss om stakkars Richard Manuel, sanden på Iwo Jima, den eneste mannen som Jerry Lee kalte «sir», tornadoen som blåste taket av skolehuset i McGee Town og legenden om sheriff Buford Pusser.

Drive-By Truckers har vært der. Og de kan ta deg med dit, hvis du bare vil.

«So turn it up to 10 and rip off the knob«.
Ingve Aalbu

«The dirty south» er ikke tilgjengelig på Spotify.

31. Lambchop – Nixon (2000)

desember 18, 2009

Kurt Wagner synger slik en eldgammel mann forteller eventyr, og lager midtpånattatoner som funker best om du har et landlig beliggende hus med panoramavinduer mot en døsende skog. Eller en liten kjellerhybel med kikkutvindu mot en våknende gate. Eller drømmer om en av delene. Eller fullstendig mangler drømmer.

Den interne spøken om at Lambchop lager country var muligens dratt for langt allerede i 2000, men sjelden har kombinasjonen feelgood, Nashville og Richard Nixon blitt brukt til noe så oppløftende. Sjelden har kombinasjonen blitt brukt i det hele tatt. Underlig nok.
Tor Martin Bøe

«Nixon» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

32. Bob Dylan – Love & theft (2001)

desember 18, 2009

«She’s looking into my eyes, she’s holding my hand
She’s looking into my eyes, she’s holding my hand
She says, «You can’t repeat the past.»
I say, «You can’t? What do you mean, you can’t? Of course you can.»

I 2001 var Bob Dylan blitt 60 år gammel. Det var lenge siden hans rolle hadde vært å sprenge grensene for hva populærmusikk kunne være. Han prøvde ikke engang å «følge med i tiden» lenger. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Det første hadde han gjort minst et par ganger allerede i 60-årene. Det andre hadde ikke ført til annet enn noen riktig dårlige plater på 80-tallet.

På «Love and Theft» omfavner han i stedet den musikken som alltid har ligget hjertet hans nærmest. Tradisjonsmusikken. Blues, jazz, country og folk. Den som var der lenge før Elvis, Beatles og – jada – Dylan. Og med den finner han en ny letthet. Dette er musikk som svinger og synger. Selv ikke når det uunngåelige svartsynet trenger seg på, kan den gamle surpompen unngå å fremføre den med et fandenivoldsk glimt i øyet.

Og han stjeler.

Som en lystig, skamløs ravn flakser han fra reir til reir og stjeler alt som fanger interessen hans. Et velbrukt bluesriff og en rytme som fikk folk til å danse for 50 år siden. Noen stilige swingjazz-akkorder og en håndfull mystiske linjer fra en eldgammel folklåt. Alt kan brukes til noe. Alt kan bli til noe annet.

Vel hjemme i snekkerboden sin, omgitt av snurrepiperierene og de sprukne 78-platene han har samlet gjennom et langt liv, begynner Bob Dylan å sette sammen alle bitene på nye måter. Noen av dem går forbløffende godt sammen. Andre banker han på plass med en stor hammer. Skjøtene og sprekkene fikses med store klatter trelim.

Jeg kan nesten høre ham mumle for seg selv der han sitter sammenkrøket over arbeidsbenken. Innimellom ler han en rusten klukklatter og hoster litt.

Langt om lenge reiser han seg, fremdeles med Reodor Felgen-brillene på den krokete nesen, og tar et overblikk over det han har laget. Det er blitt et slags kaleidoskop, et vindu inn i en verden som ikke lenger eksisterer. De forskjellige bitene i puslespillet speiler hverandre i en uendelighet av variasjoner. Det er ikke mulig å se hvor noe begynner eller slutter. Alt forandrer seg med lyset som treffer det.

Jeg kan ikke tenke meg annet enn at Bob Dylan smilte lurt for seg selv. Han visste at dette var bra saker. Og ikke bare det; han hadde funnet en helt ny måte å jobbe på, en som ville tjene ham godt i lang tid fremover.

Vil man være vanskelig, kan man sikkert hevde at «Love and Theft» er arkaisk i all sin gammelmodighet. Man kan avfeie den og si at det er gubbemusikk. Men man kan like gjerne si at tradisjons- og historiebevisstheten er platens fremste styrke. For i mindre grad enn noen annen plate på denne listen, er «Love and Theft» bundet til et fast punkt i tid og rom. Den er så tidløs som populærmusikk kan bli.

Dessuten skal man alltid lytte til sine eldre.
Roy Søbstad

«Love and theft» er skandaløst nok ikke tilgjengelig på Spotify.

33. Håkan Hellström – Känn ingen sorg för mig, Göteborg (2000)

desember 18, 2009

Jeg har alltid sett på meg selv som en ganske grei kar. Men 11.september 2001 var jeg nødt til å ta en telefon til mannen som eide leiligheten jeg bodde i. Nyheten om et stort hull i soveromsdøra mi hadde visst allerede nådd ham, for det første han spøkefullt sa, var: ”Jaså, det finnes terrorister på Sagene også?”

Jeg kan med en gang forsikre om at Sagene ikke var blant de planlagte terrormålene den gangen. Hullet i døra skyldtes at jeg holdt takten med hælen min, mens jeg hørte på ”En vän med en bil”. På samme måte som man gjerne trykker gassen lenger og lenger inn når man kjører bil og lytter til en fet låt, så slo hælen min hardere og hardere – til den forsvant gjennom døra.

Jeg kan komme med et dusin historier i tilknytning til Håkan Hellströms debutplate: Hvordan jeg dyttet alle ned fra scenen på So What for å holde et privat danseshow, hvordan min ni år eldre bror og jeg samtidig tittet på hverandre da Håkan sang ”Lillebror, bli aldrig som jag när du blir stor” på Norwegian Wood sommeren 2001.

I ettertid føles det ganske paradoksalt. Jeg var 23, men reagerte på låtene som en hvilkensomhelst ungdom som prøver å finne seg selv. Og Håkan var jo også for gammel. Han sang om det å være 17 og taper. Om tenåringsforelskelser. Og byturer hvor det ungdommelige pågangsmotet fikk deg opp igjen hver gang du gikk på trynet. Men Håkan var allerede 25.

Likevel. Det er noe så ekte og genuint med hele Håkan Hellström. Jada, alle vet vi hvordan han fritt stjeler tekstsitater, særlig da fra sitt store idol Morrissey. Men Håkan synger rett fra hjertet. Antakelig litt for mye for en del kritikere. Dere vet, de som har glemt hvordan det var/er å være ung.

De fleste av låtene på ”Känn ingen sorg för mig, Göteborg” er bygget på den klassiske uptempo-melodi/dyster tekst-tradisjonen. Inspirasjonen fra band som The Smiths, Pogues og Dexy’s Midnight Runners er tydelig. Håkan byr opp til fest, men du må være forberedt på flere ned- enn oppturer på din vei mot voksenlivet.

Håkan har visst kommet dit i dag. Han har kone og to barn. Og jeg, jeg har rukket å bli 31. Men setter du på ”Nu kan du få mig så lätt” en sen lørdagsnatt, vil du finne meg stående midt på gulvet, med armene utstrakt, gaulende med ansiktet vendt mot himmelen.

Takk, Håkan. Du definerte mitt 2000-tall.
Erik Hansen

«Känn ingen sorg för mig, Göteborg» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

34. The Strokes – Is this it (2001)

desember 18, 2009

«Rockens redningsmenn.»» Smak litt på det.

Det er ikke lite man forventer, når en slik merkelapp blir klistret på noen. Den gir ikke mye rom for å prøve og feile, akkurat. «Ting har gått på trynet, det er dere som skal fikse det, og det skal skje nå!»

Flaks for The Strokes, da, at de hadde et debutalbum fullt av gull da de fikk merkelappen festet til seg. Like flaks var det nok ikke at det var en merkelapp The Strokes så ut til å gripa som bare Oasis hadde gjort før dem. Det er gjerne sånt som får kritikere og andre til å virkelig ta fram øksa og se ekstra nøye etter om ikke det er en eller annen liten sprekk ett eller annet sted. Vi liker frelsere, men bare de motvillige. Folk som melder seg til messiasrollen selv, kan ryke og reise. Flykt eller dø!

Stort sett alle omfavnet «Is this it» da den dukket opp midt i all viraken som sa at nå var jammen rocken friskmeldt (igjen). Folk lot seg rive med av hypebølgen. Plutselig begynte folk å høre på rock igjen. Rocke-DJ’ene spratt fram overalt, og rock ble kult (atter en gang – så lenge det varte).

Men The Strokes var jo så mye mer enn bare en hype. «Is this it» er jo tross alt kjempebra – fortsatt. 11 låter av pureste popgull (jada, jeg kaller det pop, så kan folk snakke så mye de vil om rockens redningsmenn), framført med en herlig arroganse man bare finner i purunge rockere som er overbevist om at de er det beste bandet i verden.

The Strokes, i sine beste øyeblikk, er et band som får til den nærmest uimotståelige miksen av The Beatles og Velvet Underground – med akkurat passe mye av begge deler – på en måte ingen andre fikser. Utallige band har prøvd på akkurat dette. Noen få har fått det til sånn passe, men The Strokes fikset det i første forsøk, og delvis i andre (andreplata «Room on fire» er nesten like bra, og befinner seg litt lenger nede på denne lista), men så var det slutt. Tredjeplata var en stor skuffelse, og nå har frontmann Julian Casablancas nettopp sluppet et soloalbum.

Kanskje var det så langt det rakk for The Strokes, kanskje finner de tilbake til det som fikk verden til å ligge for deres føtter i 2001. Vi har uansett to finfine plater å høre på. Om gruppa reddet rocken eller ikke, det får andre avgjøre.
Thomas C.  Flåten

«Is this it» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

35. Calexico – Feast of wire (2003)

desember 17, 2009

Calexico.

Bare navnet på dette bandet fra Tuscon, Arizona, får meg til å tenke på kaldt maisøl og het ørken. Vel, mest av alt tenker jeg vel kanskje på Los Lobos. Men det må jo være et kvalitetstegn i seg selv.

Calexico likner selvfølgelig aller mest på Calexico, men sleng inn referanser til Link Wray, Mercury Rev, Fleetwood Mac og The Flaming Lips, så er man ikke altfor langt unna å beskrive lyden. Sanger som ”Stucco”, ”Not even Stevie Nicks…” og ikke minst ”Across the wire” er minst like fantastiske i dag som da jeg hørte dem første gangen i 2003. Det er noe tidløst og eterisk med låtene til Calexico. De sitter godt fra første lytt. Det ligger noe i kjernen av sangene som resonnerer i sjelen min.

En bekreftelse på at bandet har en egen, udefinerbar greie på gang, er samarbeidet med en annen låtskriver av samme klasse, Sam Beam, på den fantastiske samarbeidsplata ”In the reins”. Sam Beam har en umiskjennelig stil og lyd, på samme måte som Calexico. Likevel er det ingen tvil om at Calexico er til stede og tilfører musikken flere lag.

På soundtracket til den Bob Dylan-inspirerte filmen ”I’m not there” bidrar Calexico på flere låter, blant annet ”Señor (Tales of yankee power)”. Dette er en av mine absolutte favorittsanger. Jeg kan ikke tenke meg noen mer perfekt gruppe enn Calexico til å gjøre en versjon av dette mesterverket. I tillegg synger Willie Nelson akkurat så vindskeivt som sangen krever.

Det er vanskelig å definere hva det er som er Calexico. Det er kanskje enklere å beskrive dem med følelser og bilder?

Jeg kan uten problemer se for meg gjenferdet av Gram Parsons gå igjen i ørkenen mellom Mexico og USA når jeg hører Calexico. Jeg ser for meg alt grumset og gjørma Rio Grande blander sammen og nådeløst presser mot havet. Jeg hører trompeter og pedalsteel – og klassisk gitar. Perfekte countrymelodier blandet med det beste texmex-krydderet det går an å oppdrive. Det smaker og lukter fantastisk godt.

Da gjenstår det bare å åpne en kald Corona, lukke øynene og smile bredt.
Thomas Vehus

«Feast of wire» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify, men det er blant annet gruppas siste plate, «Carried to dust«.

36. Cornelius – Point (2001)

desember 17, 2009

Cornelius deler noe av den samme plassen i mitt hjerte som Jim O’Rourke. Det er en lekenhet i det musikalske angrepet hans som er like preget av respekt for musikalske tradisjoner, som det er av manglende respekt. «Point» er pop, metal, samba og funkpunk, blandet sammen i en musikalsk lekekasse som er like elektronisk som organisk.

Cornelius er den mennesklige sampleren som ser på alle lyder som potensiell musikk, noe som resulterer i bølgeskvulp-beats og fuglekvitrende loops. Alt er bearbeidet og strukket til sitt ytterste. Det er vanskelig vite når han faktisk synger, og når han bare har samplet sin egen vokal for bruke den som et instrument. Og det er nettopp det den er i denne konteksten: Stemmen til Cornelius er som bølgeskvulpingen – et instrument.

Dette er et av tilfellene der ideene blir overgått av gjennomføringen. En gjennomføring som garantert må ha resultert i opp til flere «fy faen så fett!» (eller tilsvarende uttrykk på japansk) i studio, med påfølgende jubel, latter, klapping og hodenikking.

«Point» er vestlig popmusikk fra fremtiden og fortiden på én gang, levert med et stort glis fra Tokyo.
André J. Ishak

«Point» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

37. The Wrens – The meadowlands (2003)

desember 17, 2009

Det er mange, mange passasjer med indie-ekstase på «The meadowlands»: Når Twin Peaks gitaren brygger opp til storm mot slutten av «Happy». Refrengene på «This boy is exhausted» og «She sends kisses». Hele «A faster gun».

Gitarlyden på «Per second second», eller «Boys you won’t».

Det er i det hele tatt fryktelig mye god gitarlyd på denne plata. Det kan virke som de under plateinnspillingen konstant har skrudd og kombinert og testet og finslipt gitarlyder. Fra de vakre, klokkeklare lydene i for eksempel «Hopeless» til den bråstygge introen på «Everyone chooses sides» er det tydelig at dette ikke er tilfeldig satt sammen.

Slik kan det vel fort gå når man bruker fire år på å spille inn plata, mens tre fjerdedeler av bandet bor i samme hus, hvor stua til alt overmål er studio.

«The meadowlands» er et bittert oppgjør med verden, hvor alt er håpløst, jentene alltid stikker av, man er konstant deppa, og faen ta hele jævla verden. Når det er utført så melodisk og så smart, samtidig som det hele tiden er både utilgjengelig og utrolig fengende, er dette det aller beste i verden å høre på.

Og avslutningen, rolige «This is not what you had planned», avslutter det hele med et primalhyl så overraskende og fantastisk at det ikke gjør noe at jeg nettopp avslørte det.
Morten Krane

«The meadowlands» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

38. The National – Alligator (2005)

desember 17, 2009

Etter å ha fristet en forholdsvis anonym tilværelse med sine to første album, plasserte The National seg for alvor på musikkartet med deres tredje utgivelse, «Alligator.»

Lyden av The National karakteriseres først og fremst gjennom frontfigur Matt Berringers dype baritonrøst, noe som fikk mange til å trekke paralleller til både Ian Curtis og Nick Cave. Jeg vil legge til at hvis favorittplatene med Tom Waits er de to første («Closing time» og «The heart of Saturday night»), så har man mange fine stunder i vente sammen med dette bandet.

The National består av to brødrepar, i tillegg til vokalist Berringer. Gruppa vokste ut av musikkmiljøet i New York omtrent på samme tid som Interpol. Men selv om The National sjeldent rocker ut (kun «Lit up» og «Abel» kan sies å tilhøre den kategorien), er det hele tida en rå nerve og kraft i Berningers underfundige historier, på litt samme måte som med tidligere nevnte Cave.

Det er mange menneskeskjebner som utleveres og beskrives på «Alligator.» Og de presenteres som regel på en brutal, men likefullt vittig måte.

Karen, put me in a chair, fuck me and make me a drink.
I’ve lost direction, and I’m past my peak.
I’m telling you this isn’t me. No, this isn’t me.
Karen, believe me, you just haven’t seen my good side yet

Og når Berringer avslutter plata med å synge ” I’m the new blue blood, I’m the great white hope,” så er jeg mer enn tilbøyelig til å tro han.
Erik Hansen

«Alligator» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på  Spotify.

39. Iron and Wine – The creek drank the cradle (2003)

desember 16, 2009

Jeg tror Sam Beam er en grei kar. Jeg har aldri møtt ham, snakket med ham eller kommunisert med ham på noe vis, bare hørt på platene han har laget under Iron & Wine-navnet. Gang på gang. Ikke fordi jeg egentlig tror jeg blir så godt kjent med ham på den måten- og jeg vet ikke egentlig om jeg har så veldig lyst til å bli kjent med ham heller – jeg har hørt på platene hans fordi jeg synes de er blant de aller beste som er kommet ut de siste ti åra, nesten alle sammen.

«The creek drank the cradle» er den første og etter min mening aller flotteste. Her er Beam på sitt mest nakne og nedstrippede. Han sitter på verandaen utenfor huset sitt på prærien og spiller gitar og banjo, mens han synger så lavt han kan så kona ikke skal våkne.

På de neste platene dukket det opp gradvis flere instrumenter, men med unntak av samarbeidet med Calexico – sjelden har et samarbeidsprosjekt hørtes naturlig ut – har de stort sett kommet litt i veien for de umiddelbare melodiene og flotte tekstene. Jeg er på ingen måte noen purist av noe slag, men det enkle er iblant det beste. Iron & Wine er et veldig godt eksempel på det.
Thomas C. Flåten

«The creek drank the cradle» er ikke tilgjengelig på Spotify, men sangen «The lion’s mane» finnes på ei samleplate. Kos dere med den!

40. Dinosaur Jr. – Beyond (2007)

desember 16, 2009

Comebackplaten til originaltrioen i Dinosaur Jr. er et kraftfullt unntak av regelen som sier at comeback (nesten) aldri fører til gode plater. Ikke vet jeg hva J. Mascis, Lou Barlow og Murph tenkte da de gikk i studio med John Agnello, men resultatet vitner i alle fall om uforskammet frisk tilnærming til å måle krefter med egen historie. Selvsagt er bandet 20 år eldre enn da de satte slackerkultur, potrøyking og øsende gitarrock på dagsorden, med alle de skavanker dette måtte medføre. Men så var det dette med følelser, voksen råskap og bløende gitarer.

Mye det siste.

Beyond føltes som en bombe da den kom, i dag fremstår den som en av tiårets sterkeste comeback. Platen inneholder det beste frontmann J Masics har satt sin signatur på siden klassiske «Where you been» en liten evighet tilbake. Gitarsignaturen er monumental og flerrende, huggende og full av støyende feedback, men også følsom når det trengs. Den gråhårete kjempen overbeviser også til de grader med en stemme som har tatt farge av levd liv. Ta med at ”Almost ready”, ”This is all I came to do” og ”Been there all the time” er blant bandets aller beste låter og resultatet er rett og slett eksplosivt. «Tid for luftgitar,» skrev jeg på Groove da skiven kom – og det passer i grunn like godt i dag.

«Beyond,» og «Farm» av året, viser at et oppvåknet Dinosaur Jr. skaper musikk som lekende lett knuser det etterfølgerne presterer om dagen, ja faktisk er bandet på høyde med gammel historie fra siste halvdel av 80-tallet, tiden da de sammen med Sonic Youth, Hüsker Dü og Pixies definerte lyden av den amerikanske undergrunnen med en rekke støyfulle klassikere.

Det er noe eget når gamle helter leverer. Gitarøs går dessuten aldri av moten. Det gjør heller ikke buldrende krafttrioer. Ta deg en pepperkake, Jay-Z!
Magne Johnsen

«Beyond» finnes heldigvis på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på  Spotify.

41. Solomon Burke – Don’t give up on me (2002)

desember 16, 2009

Noen ganger er sanger og album så spesielle at det er vanskelig å forestille seg at de er blitt spilt inn i et helt vanlig studio.

Det kan være stemningen, stemmen, instrumenteringen, bandet, tiden – eller hvem vet hva. Ofte er det når noe er som mest uangripelig, at det griper deg mest. Poenget, tror jeg, må være dette: Det virker ekstremt usannsynlig at noen, eller noe, skal kunne klare å gjenta enkelte bedrifter. Som om Bob Dylan i dag skulle klare å lage en ”Desire pt. 2”, som var akkurat like bra som eneren både i stemning og låtkvalitet. Eller at Neil Young skulle klare å lage en ny ”Tonight’s the night”.

På samme måte, hvor sannsynlig var det at noen skulle klare å lage en soulplate på høyde med det beste fra 60- og 70-tallet? Med den samme brennende og tåredryppende innlevelsen i stemmen, den samme fantastiske instrumenteringen, og ikke minst med det samme lydbildet?

I 2002 ga Solomon Burke ut ”Don’t give up on me” og la resonnementet mitt dødt.

For å være helt ærlig, så hadde jeg gitt ham opp. Det hadde jeg definitivt ingen grunn til å gjøre, viste det seg. Plata havnet på førsteplass på min liste over de beste albumene dette året. Jeg henter den fortsatt fram i ny og ne. Kvaliteten er udiskutabel.

”Don’t give up on me» ble spilt inn i løpet av fire dager i det gamle Sunset Sound Factory-studioet i Hollywood. Sangene på albumet er blant annet levert av Dan Penn, Van Morrison, Tom Waits, Brian Wilson, Joe Henry, Elvis Costello, Bob Dylan og Nick Lowe. Jeg sier det igjen: Sangene er levert av Dan Penn, Van Morrison, Tom Waits, Brian Wilson, Joe Henry, Elvis Costello, Bob Dylan og Nick Lowe.

De fleste ble skrevet spesielt for Solomon Burke.

Den minst kjente av låtskriverne er Pick Purnell. Han dukket plutselig opp i studio en dag, i kappe og maske, og fortalte at han hadde skrevet en sang til plata. Da Solomon Burke leste teksten til ”Sit this one out”, skrevet på en liten serviett, forsto han straks at den var perfekt.

Det er slikt det blir myter av. Det er faktisk vanskelig å forestille seg at denne plata er spilt inn i et helt vanlig studio.
Thomas Vehus

«Don’t give up on me» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

42. Broken Social Scene – You forgot it in people (2002)

desember 16, 2009

Jeg husker anmeldelsen på Pitchfork av denne plata som om jeg leste den for første gang i går.

Den handlet om hvordan man som anmelder kjemper seg gjennom stabel på stabel med promoplater, i håp om å finne en eller annen juvel som gjør det hele verdt all strevet. Slik er det med «You forgot it in people». Broken Social Scene kom ut fra det store intet og besto av en haug medlemmer fra en haug ulike band, som spilte en haug ulike instrumenter. Aldri har jeg sett flere personer på en scene enn da Broken Social Scene fylte lille John Dee til randen etter utgivelsen av den selvtitulerte oppfølgerplata.

Musikalsk sett er ikke «You forgot it in people» lett å sjangerfeste. Førstesporet ”Capture the flag” er en saktegående, ambient instrumentallåt, mens bandet deretter lar gitarene runge i ”KC Accidental”. De ulike medlemmene bytter både på å synge, samt spille de utallige instrumentene, noe som ville fått moren til Forrest Gump til å beskrive plata som ”a box of chocolates: You never know what you’re gonna get”.

Personlig gikk tankene mine ti år tilbake i tid, til Pavements debutplate ”Slanted & Enchanted” fra 1992. Likevel var det ”Anthem for a seventeen year old girl” som utmerket seg aller mest i livet mitt våren 2003. Låta drives fram av Emily Haines naive og barnlige stemme, sparsommelig akkompagnert av strykere, mens hun tretten ganger repeterer på hypnotiserende vis:

Park that car,
drop that phone,
sleep on the floor,
dream about me”

Utover 2000-tallet har både Emily Haines, Leslie Feist og Kevin Drew gjort seg bemerket med soloutgivelser. Men aldri var de bedre enn da de sammen gjorde ”You forgot it in people”.
Erik Hansen

«You forgot it in people» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

43. The Shins – Chutes too narrow (2003)

desember 15, 2009

The Shins, dere. Bandet fra Albuquerque, New Mexico, plasserte sin popklo på tiåret med største selvfølge. Debuten, ”Oh invented world”, varslet om noe stort i anmarsj med smårørende pop-psykedelia i 2001, og med oppfølgeren «Chutes too narrow» vant de hele popriket med en gressgrønn plate av pur sommerlykke. Indiebandet tok deretter steget samtidig som sjangeren ble mainstream og en smule meningsløs som begrep, men det rokker likevel ikke det faktum at The Shins satte kronen på popverket med suverene ”Wincing the night away” i 2007, en plate som gjorde bandet stort over natten. Uten at det firte en tomme.

Tiårets beste popband heter The Shins.

Med låtskriver James Mercer i spissen brukte gruppa tiåret på å dykke ned i den historiske pop-gryta, der ekko fra The Beatles, Byrds og nesten alle andre på bokstaven «B» er hørbar. Ved også å sneie innom popbautaer som XTC og The La’s, møter Mercer & co nåtid med sitt eget uttrykk og lyden av evig sommer.

”Chutes too narrow” er konvensjonell i formen, men bandets omgang med historien bærer likevel frukter i låter som beviser at gitar, tromme og bass fremdeles kan skape original popkunst – bare intensjonene, skapertrangen, lekelysten og låtene er gode nok. Og akkurat her er vi ved kjernen til The Shins. Bandet står rett og slett bak uimotståelige melodilinjer, lekent kryddert med smakfulle detaljer, småsnurrige innfall og viltre hooks. Det hele tilsatt personlig og småsurrealistisk tekstpoesi, svingende mellom melankoli, glede og urolig angst, fremført av den markante stemmen til James Mercer. Man kan bli mo i knærne av mindre.

The Shins imponerte i 2004, da ”Chutes too narrow” først fikk norsk distribusjon, og de imponerer fremdeles med en plate som i små øyeblikk får meg til å glemme kuldegradene som for lengst har gjort sitt inntog i nord. For i møtet med godteposen fra 2003 blir jeg slått i bakken av enormt friske ”Kissing the lipless”. Jeg finner meg plutselig i en stokkete dans til ”Fighting in a sack”, mens ”Pink bullets” får nakkehårene til å reise seg i melankolsk fryd, før vemodige ”Those to come” runder av en av tiårets fineste pophalvtimer med lyden av sommerregn. Og en øyeblikkelig trang til å snurre skiven i gang igjen, og igjen.

Poplykke.
Magne Johnsen

«Chutes too narrow» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

44. Robyn – Robyn (2005)

desember 15, 2009

Jeg var 11-12 år gammel og hørte Robyn på radioen i bilen mens jeg satt på med mor. ”Do you really want me” var  låta. Jeg hadde sett et intervju med henne på svensk tv og blitt oppslukt av Robyn – hennes unge alder og store stemme. Dette var før indierocken og punken tok meg som fange i noen år og klarte å viske ut alt som trakk meg mot dansegulv eller r&b.

Så gikk det noen år. Ganske mange, egentlig. Jeg ble litt eldre og var ikke lenger like fascinert av artisters unge alder. Nå har flere av dem begynt å bli yngre enn meg, noe jeg egentlig ikke liker å tenke så mye på.

Alt lå uansett til rette for at jeg skulle falle godt inn i en støvete og behagelig gubbetilværelse, men heldigvis kom Robyn tilbake. Heldigvis for meg, for henne og alle andre som har hørt noen av låtene fra det som må være et av tiårets flotteste comeback. «Robyn» er ikke tilbake til gamle glansdager, men en reell grusing av gamle glansdager. Her gjør hun ikke noe annet enn å se fremover, og det med jækla catchy beats og fantastisk vokal. Dette er intelligent klubbpop som røsker tak i pophjertet ditt, drar deg ut på dansegulvet og nekter å slippe. Og så lenge det er Robyn som holder meg fast, er det helt greit.
André J. Ishak

«Robyn» er ikke tilgjengelig på Spotify, men det er et par av låtene. Vi har lagt to av dem i samlelista fra kåringen.

45. Jay-Z – The blueprint (2001)

desember 14, 2009

Aldri går tiden like langsomt som i hiphopen, heller aldri er et år like langt som der. Alt er åpent, man disser snart den ene, snart den andre, gir ut den ene plata, snart den andre, om det nå er i tankene eller i den fysiske virkeligheten, blir likevel hvert minutt som en bom, tiden et rom man er fanget i.

«The blueprint» flyttet den til da kjølige ungkarsminimalisten Sean Carter inn i et varmere, mer organisk rom. Et nyoppusset rom av soul og funk fra seksti- og syttitallet.  For ulikt så altfor mange av Jay-Z sine album er ikke blåkopien rotet til med et konsept. Det er i stedet en glitrende bunke beats, en, i etterkant, uhyre kjedelig «krig» med Nas og det som i løpet av albumet blir verdens beste rapper. Selvsagt hevder han posisjonen i første sekund, manifestert med Doors og Bowie-samples på «Takeover». Men det er den helhetlige blandingen av streedcred og mainstream-appell som gjør «Blueprint» til Jay-Z sitt beste album, og også et av tidenes beste rap-album. Det er også bruken av produsenttriumviratet Just Blaze, Timbaland og ikke minst Kanye West. Og det er dessverre «Blueprint» som har forårsaket alt Kanye West har gjort i etterkant – fra overdose av hiphopsmurfer til overdose av seg selv og Taylor Swift.

For aldri går tiden så fort som i hiphopen, aldri er et år så kort som da. Alt er åpent, man disser snart den ene, snart den andre, gir ut den ene plata, snart den andre, og så har solen gått ned, og man finner seg selv stående der i tussmørket, med tiden som en plutselig nedfalt bom foran seg:  Å nei, er jeg allerede på Skavlan?
Tor Martin Bøe

«The blueprint» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

46. Joanna Newsom – The milk-eyed mender (2004)

desember 14, 2009

Joanna Newsom, bærer av pussige pelshatter, spiller av harpe, fornyer av arkaiske poetiske former og eventyr, forfører av en hel generasjon indiegutter.  Og innehaver av Stemmen, en skingrende tynn pipe/gneldre-variant som får enkelte til å dåne av begeistring, mens andre springer i skjul mens de mumler noe om negler på tavle og seksårige jenter.

Jeg befinner meg i den førstnevnte gruppen, det kan jeg vel allerede nå avsløre. Joanna Newsom ble etter hvert kastet opp i den store freak folk- eller new weird america-sekken, sammen med Devendra Banhart og en drøss med andre mer eller mindre eksentriske og beskjeggete nyhippier, men jeg har alltid ment at hun er noe for seg selv, noe utenfor alle lettvinte trender og hyper.

På oppfølgeren «Ys» ble hun mer ambisiøs og egentlig enda rarere og mer utfordrende, men det er noe utvunget og naturlig over «The milk-eyed mender,» tross den affekterte stemmen og de alltid uventede låtstrukturene. Hun trekker pusten og synger om å drepe maten sin med et karatespark, og jeg merker at jeg mot all fornuft fremdeles lar meg røre. Det er dessuten en tilstedeværelse av kledelig darkness i Newsoms musikk, av sex og blod og plutselig død, akkurat som det er i de originale eventyrene. Hun høres kanskje ut som et lite barn, men vi som har hørt etter, skjønner at naiviteten ikke stikker like dypt som skjønnheten.
Thor-Eirik Johnsen

«The milk-eyed mender» er ikke tilgjengelig på Spotify.

47. The Handsome Family – In the air (2000)

desember 14, 2009

«But darling don’t you know
it’s only human to want to kill a beautiful thing
»

The Handsome Family er den kanskje skumleste duoen i verden.

Brett og Rennie Sparks gir deg countrymusikk med tekster som er så mørke av tristesse, død (både for egen og andres hånd) og fordervelse at det er grusomt godt å høre på. Nesten som med spøkelseshistorier – The Handsome Family har flere av dem – er det som om du helst vil gå din vei fordi du ikke vil høre mer, men du klarer det ikke på grunn av fascinasjonen for det morbide og skumle.

Det er noe eget med countryballader, og svært få synger dem bedre enn Brett og Rennie Sparks. Til lyden av steelgitar, munnspill og kanskje til og med ei fele, synger Brett like lengtende om døden som om kvinner. Så lengtende at man iblant blir litt redd for ham. Har han det bra med seg selv?

«In the air» kan kanskje framstå som The Handsome Familys letteste og lyseste plate, men her skal man ikke stole på førsteinntrykket. Det drypper blod av nesten hver eneste sang, linjene er skrevet i rødt og alt er minst like håpløst, mørkt og trist som alltid. Ofte er de grusomste tekstene gjemt bak tilsynelatende lystige countrymelodier, og det er nettopp disse kontrastene som gjør bandet så spennende, i tillegg til at det behersker countrysjangeren bedre enn de aller fleste.
Thomas C. Flåten

«In the air» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

48. Wilco – Sky blue sky (2007)

desember 14, 2009

På «Sky blue sky» vasket Wilco bort krautflørt, skurring, knirking og diverse varianter av funnet lyd og sto igjen med rene, finslipte edelstener.

Jeg tror det handler om å bli voksen. Om å bli voksen, og ikke like det noe særlig, men likevel innse at man ikke har noe annet valg enn å akseptere det. Om å bli voksen og oppdage at det ikke innebærer noe klarsyn, trygghet eller forenkling av tilværelsens små og store problemer. Det er samme møkka, bare med gråere hår. Og det er helt greit.

«Sky blue sky» låter virkelig voksent. Fra det utilslørte Beatles-tyveriet i «Hate it here» til de doble og triple gitarmelodiene og de mange og lange gitarsoloene som gjennomsyrer mange av låtene, oser det papparock av denne plata. Det lukter mykrock og overdose på populærmusikkhistorie. Og når det er Nels Cline som spiller soloene, gjør det ingenting at de varer lenge. Han er en magiker som på et eller annet vis slipper unna med alle de teiteste triksene i gitarboka. Hør bare «Impossible Germany», «Walken» eller «You are my face».

Det er nettopp disse tingene som gjør at dette trolig er den plata jeg har hørt mest på de siste par årene. Jeg liker både «Yankee hotel foxtrot» og «A ghost is born» veldig godt, men åtte av ti ganger er det «Sky blue sky» som finner veien til spilleren. Fordi det er så smakfullt utført, så mange fine detaljer og smarte vrier. Muligens også fordi jeg har blitt voksen i takt med Wilco. Og fordi det er så forbanna gode låter, hele veien.

Som nevnt, de er edelstener.
Morten Krane

«Sky blue sky» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

49. Fennesz – Endless summer (2001)

desember 13, 2009

Noen skjønte kanskje allerede hvor det bar hen da Christian Fennesz ”covret” The Rolling Stones og Beach Boys på singelen «Plays» i 1998. Men for de fleste av oss kom «Endless summer» som en enorm overraskelse. De to platene den østerrikske gitaristen hadde gitt ut tidligere var grunnsteiner i Mego-soundet, brutal, kantete og kald computer-musikk, glitch.

Glitchen, et uttrykk som ble skapt for å beskrive elektronisk musikk som dyrket lyden av teknologisk sammenbrudd, CD-spillere som skipper og digital støy, var fremdeles til stede i Fennesz’ musikk i 2001, men den kalde antihumansimen var byttet ut med romantisk lengsel etter idéen om sommer. «Endless summer» er en utrolig lyttevennlig ambient-plate. Bølge etter bølge av varm gitarvemod strømmer ut av høyttalerne. Den digitale manipuleringen og de kalde bruddene bare forsterker forståelsen av sommerens utopi. For, som i den beste musikken av The Beach Boys, skjønner Fennesz  at sommeren står sterkest som en uoppnåelig drøm, at melankolien som en følge av denne innsikten alltid vil være mer verdt enn den reelle sommerens insekts- og solkrembefengte irritasjoner.

Det kan være fristende, men selvfølgelig urettferdig, å gi «Endless summer» skylda for tsunamien av mer eller mindre vellykkete shoegazer-inspirerte elektronikaplater som fulgte i årene etter, og kanskje til og med for rock-opplivingen av samme sjanger vi har hørt i det siste. Alt dette er uansett glemt når jeg setter på plata og skjønner at de ti cd-skippende minuttene av låta «Happy audio» fremdeles beveger meg som lite annet, uansett kontekst eller historie. ”Tiårets beste?” spørres det. «Endless summer,» svarer jeg.
Thor-Eirik Johnsen

«Endless summer» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

50. Josh Rouse – 1972 (2003)

desember 13, 2009

«1972» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

51. Tom Russell – Borderland (2001)

desember 13, 2009

Fortelleren Tom Russell suger til seg næring fra hele det mektige kontinentet i vest, men spesielt fra grenseområdet mellom USA og Mexico. På «Borderland» bretter han ut 11 høyst levende historier fra det golde, tørre landskapet i sør – fra den salte sjølufta i Brownsville til støvete ørkenregn i Juarez. Men egentlig handler «Borderland» om den usynlige grensa mellom kvinner og menn, mellom kjærlighet og hat, glede og likegyldighet. Den handler om mennesker som krysser broer, på jakt etter stedet hvor drømmen begynner – eller slutter.

Passende nok åpner «Borderland» med «Touch of evil», som kretser rundt den klassiske filmen med samme navn, regissert av Orson Welles. Fra The Old Blue Star Hotel fører Tom Russell oss videre nedover Rio Grande, på jakt etter kvinnen som «pulled her blue dress on and walked out into the night». Seinere får vi være med på smugling av kokain gjennom «The hills of Old Juarez», hvor hovedpersonen gjør alt for å tilfredsstille sin kjære, kravstore «dark-eyed girl». Tom Russell tar oss ombord «The Santa Fe at midnight», toget som ruller ensomt gjennom natta. Vi får høre om da Frank Sintra spilte i Juarez, og om hvordan alt har gått til helvete etterpå.

Det ble ikke utgitt så mye bedre novellesamlinger i 2001. Tom Russell har satt navnet sitt på flere glimrende plater de siste åra, nå sist fenomenale «Blood and candle smoke», der han har med seg Calexico som backingband og tar oss øst for Woodstock og vest for Vietnam. Men albumet som har gjort størst inntrykk på meg det siste tiåret, er utvilsomt «Borderland». Etter min mening står Tom Russell her fram som en av få potensielle arvtakere til Johnny Cash.

Det er i sangene hans at den virkelige amerikanske drømmen ligger gjemt, omtrent så langt fra Hollywood det går an å komme.

Som han synger på et av albumets beste spor:

«That’s what work is, that’s what love is,
a litte pleasure, and a little misery
»

Det er fire linjer som summerer opp «Borderland», ei plate jeg kunne ha slått meg ned i, bodd i, levd i. Jeg kunne ha bygd meg et hus, sittet på den store terrassen og kikket på lysene fra Mexico.

Kanskje neste gang.
Ingve Aalbu

«Borderland» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

52. Cannibal Ox – The cold vein (2001)

desember 13, 2009

«The cold vein» kan stå som en representant for flere verdifulle strømninger og fenomener på 00-tallet. Det er et av høydepunktene i katalogen til Def Jux (senere omdøpt til Definitive Jux), et viktig plateselskap når det gjelder undergrunns-hip hop og sjangerens forbindelser til den videre indiekulturen. Det klassiske Def Jux-uttrykket tar mindre hensyn til rockpublikummet enn den typiske 00-talls indiegodtatte backpacker-hip hop-en, og det er jo fint. Plata er også det definitive toppunktet i produsenten og beat-makeren El-Ps karriere – knallhard og iskald sci-fi-funk, som fremdeles høres like knivskarp relevant ut i dag. El-P har gjort mye bra og har utvidet tonepaletten sin i årene etter, sjekk for eksempel hans ypperlige soloplate «I’ll sleep when you’re dead» fra 2007, men den klaustrofobiske brutaliteten på denne platen har han ikke klart å gjenskape.

Men dette er selvfølgelig først og fremst rapperne Vordul Mega og Vast Aire sin fineste drøye time. Nesten ti år etter lar jeg meg fremdeles begeistre og forbause av duoens ugjennomtrengelige ordstrøm, og jeg trenger sikkert minst ti år til for å komme til bunns i dammen av originale bilder og metaforer, og av referanser til høyt og lavt og det mest uventede. Ingenting er enkelt og rett frem i Cannibal Ox’ univers, de befinner seg i et slags ingenmannsland mellom kynisk gatetøffhet og myke menn med hjerter av gull.

Stillheten har vært nærmest total i Cannibal Ox-leiren siden denne plata kom ut, og selv om det med jevne mellomrom har ryktes at duoen har funnet sammen igjen, er det lite som tyder på en ny plate med det første. Jeg håper selvfølgelig på det motsatte, men hvis dette skulle bli stående som Cannibal Ox’ eneste album, har de i hvertfall lite å klage på når det gjelder den moderne klassiker-ratioen – én av én, hundre prosent.
Thor-Eirik Johnsen

«The cold vein» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

53. Drive-By Truckers – A blessing and a curse (2006)

desember 13, 2009

De tøffeste gitarene. De tøffeste stemmene. De tøffeste trommene. De tøffeste tekstene. De tøffeste sangene.

Det tøffeste bandet.

Jo da, rocken lever, hvis noen var i tvil. Jeg tror faktisk at den lever omtrent det samme utsvevende, struttende, sexy, selvsikre livet som da Stones reiste til Alabama og spilte inn deler av «Sticky fingers» i desember 1969. Drive-By Truckers er rock med sigaretter i askebegeret, ølflasker på kjøkkenet, glasskår på golvet og rock’n’roll på stereoen. Det er Lynyrd Skynyrd i Carl Perkins’ cadillac, med Allman Brothers Band og The Replacements i baksetet. Sammen ruller de nedover mørke sideveier i det skitne, skrullete sør.

I Drive-By Truckers sin verden handler det mye om etikk og moral i et annerledes Amerika. Det handler om de daglige dilemmaene, om stolthet og svik, synd og straff, tilgivelse og tap, om de små og store kampene vi alle må kjempe. Men det handler også om musikk – og om menneskene bak. Nesten ingen lager sanger om rock som Drive-By Truckers.

Jeg trodde lenge at «The dirty south», skulle stå igjen som det store mesterverket. Ikke fordi det er perfekt, på noen som helst slags måte, men fordi det inneholder tre-fire enkeltlåter som kan måle seg med det meste i rockhistorien – «Carl Perkins’ cadillac», «The day John Henry died», The Band-hyllesten «Danko/Manuel» og ikke minst «Goddamn lonely love», en sang så verkende kjærlighetssyk at Lucinda Williams kunne sunget den i verdens ensomste bar, med ølglasset fullt av tårer.

Men nå – i desember 2009 – innbiller jeg meg at «A blessing and a curse» vil stå igjen som den virkelig store plata til Drive-By Truckers. Ikke fordi den er perfekt, på noen som helst slags måte, men fordi den er mer hardpakket og helhetlig enn noe Drive-By Truckers har gjort verken før eller seinere. I tillegg inneholder også dette albumet et lite knippe enkeltlåter som hører med blant tiårets mest minneverdige.

Jeg tenker for eksempel på «A world of hurt», der hovedpersonen slår seg til ro med at livet gjør vondt, men at det er det eneste han har. I stedet for å blåse hodet av seg, prøver han å gjøre det beste ut av situasjonen – og midt oppi all smerten kjenner han kjærligheten komme krypende. «It’s great to be alive,» synger Patterson Hood, og det er vanskelig å ikke si seg enig.

Jeg tenker også på «Little Bonnie», der Mike Cooley reflekterer over hva hans lille kusine – som ikke en gang rakk å bli fire år – har hatt å bety i livet til ham og resten av familien. Eller «Gravity’s gone», som gir oss de tøffeste gitarene, de tøffeste stemmene, de tøffeste trommene og den tøffeste blandingen av rock, country og sørstatssoul jeg har hørt på lenge, lenge.

Drive-By Truckers. Det tøffeste bandet.
Ingve Aalbu

«A blessing and a curse» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify. Det nærmeste vi kommer, er ikke fullt så tøffe «Southern rock opera» fra 2001.

54. Bon Iver – For Emma, forever ago (2007)

desember 12, 2009

Da denne platen dukket opp for et par år siden, kom den ingensteds fra. Ingen hadde ventet på den. Ingen hadde hørt om verken Bon Iver eller Justin Vernon. Og da et sakte voksende buzz fikk stadig flere av oss til å sjekke den ut, var det ingen som hadde hørt noe helt som den.

Historien om hvordan Vernon laget sitt lille indie-folk-mesterverk – innesnødd og isolert langt inne i Wisconsins skoger – er blitt fortalt til det kjedsommelige. Men det er fordi «For Emma, Forever Ago» virkelig høres ut som om den er spilt inn langt unna folk og enda lenger unna et platestudio. Man kan formelig høre vinden ule gjennom snøfonnene utenfor hyttedøren, knakingen i tømmerveggene og knitringen fra kakkelovnen i hjørnet. Men før det hele begynner å minne om påskekos i den norske fjellheimen, høres det med ett ut som om hytta holder på å rase sammen rundt ørene på den ensomme mannen med gitaren.

Stemningsfullt, egenartet og vanedannende er alle passende adjektiver. De er bare ikke sterke nok. For mange av oss er dette blitt en av de platene vi vil gripe etter når vi er innesnødd og langt fra folk, enten det er i metaforisk eller bokstavelig forstand. Og uansett hva den ikke lenger helt ukjente Justin Vernon måtte finne på i fremtiden, er det «For Emma, Forever Ago» han vil bli målt opp mot. Det vil også alle andre som flytter ut i skogen, for å få orden på livet sitt og lage musikk, bli.
Roy Søbstad

«For Emma, forever ago» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

55. OutKast – Stankonia (2000)

desember 12, 2009

«Stankonia» på  Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

56. Jason Molina – Let me go, let me go, let me go (2006)

desember 12, 2009

På ”Let me go let me go let me go” er det som om hele verden står stille under en måne som lyser litt svakere for hvert minutt som passerer, mens Jason Molina forviller seg dypere og dypere inn i skogen.

Instrumenteringen er mer begrenset enn på de første Magnolia Electric Co-platene, men resultatet er likevel voldsomt og gripende. Jason Molina spiller gitar, piano og orgel med forsiktige fingre – men det er stemmen som driver sangene framover. Det låter selvsagt veldig, veldig vakkert.

Moon above my light
starts fading out
I live for nothing anymore
…”

På deler av ”Let me go let me go let me go” tar Molina utgangspunkt i at han allerede er omkommet, eller at livet hans er så håpløst fortapt i ensomhet og lengsel at han er som død å regne, selv om han har både puls og bevissthet. «Everything should try again» er en av hans mer håpefulle titler, men handler om å tegne sin egen grav, forbanne stillheten og ta toget til Ohio – får å få sett byen én siste gang før den forsvinner.

Når han synger «Alone with the owl», «It’s easier now» og «It must be raining forever» drar han meg med ned et sted der ensomheten er så tung at livet rundt plutselig får forsterket mening.

For disse sangene høres jo nesten ut som de skrevet for å dø til – helt alene i den mørke skogen til Jason Molina.
Asle Frøkedal

«Let me go let me go let me go» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

57. The Veils – Nux vomica (2006)

desember 11, 2009

Det er store greier Finn Andrews går gjennom her: liv og død, kjærlighet, og et evig søk. Et søk etter frelse – enten det er gud eller kvinnen som til slutt rykker ham opp fra fortapelsen. Er det egentlig noen forskjell på de to, undrer Andrews, og spiller det egentlig noen rolle?

«Love, I have tried to find you»

Åpningslåta «Not yet» setter tonen for resten av plata. Finn Andrews’ stemme er klagende og høres vekselsvis sint og desperat ut. Han leter etter noe han vet er der, men som han ikke kan forstå og aldri finner. Kjærligheten gjemmer seg for ham, og hva er vel livet uten? Det begynner som et klagende rop, blir gradvis mer desperat, og ender som et skrik.

«You’re all I have left to believe in»

Det er klart at når man setter i gang med et slikt prosjekt, kan man ikke gå stille i dørene. Andrews sparker dem inn og leter i ruinene av en forslitt psyke, mens resten av The Veils henger på som best de kan gjennom en berg-og-dalbane av følelser og stemninger. Innimellom sniker de inn finfine poplåter, også, som for eksempel «Calliope!» og «Advice for young mothers to be». Tekstene henger likevel sammen med resten av plata, og de føles aldri som kontinuitetsbrudd – snarere som en understreking av det hele.

«No man alive has earned the right to save m

Han snerrer mot oss som hører på. Ingen er verdige, han kan ikke reddes. Fortapelsen venter. Kvinnen og kjærligheten har skuffet ham så mange ganger at det er på tide å vende seg mot høyere makter. Himmel eller helvete – tiden vil vise.

«I’m not sure God knows we’re here
Most nights It keeps to Itself
»

I tittelsporet roper han ut mot selveste Gud hva han mener med å la verden gå sin gang, tilsynelatende uten tilsyn. Selvsagt uten å finne svar. Han går de samme stiene som folk som Nick Cave, Robert Johnson og John Lennon. Eller, å si at han går, er nok feil. Finn Andrews sjangler, stavrer og kryper på knærne. Fra den ene ytterligheten til den andre. Alltid søkende etter svar, uten å finne noen.

«I wish you could see this moment»

Plata er over, og vi forlater stakkars Finn Andrews gråtende i fosterstilling på gulvet mens han roper på mamma, og vi kan endelig puste ut.

The Veils klarte selvsagt – og vi kan kanskje også si heldigvis – ikke å lodde de samme dybdene i sjelen på sin neste plate, og vil neppe gjøre det igjen. Plater som dette lager man bare en gang.
Thomas C. Flåten

«Nux vomica» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

58. Cody Chesnutt – The headphone masterpiece (2002)

desember 11, 2009

«The headphone masterpiece» er dessverre ikke tilgjengelig på Spotify.

59. Patty Griffin – Impossible dream (2004)

desember 11, 2009

Patty Griffin har et eget grep om både tekster og melodier. Hun mestrer kunsten å lage bilder og uttrykk ut av helt enkle ord. Hun sier ting som gir mening på en universell måte. Men de store åpenbaringene ligger i musikkens kontekst og i følelsene bildene tryller fram. Patty Griffin er en slags kvinnelig Bob Dylan. Med perfekt pitch.

Alle sangene på «Impossible dream» er av høyeste kvalitet. Likevel er det et par spor som stikker seg enda lenger frem enn sine brødre og søstre. Jeg tenker på mørke «Cold as it gets», uendelig triste «Kite song», svimlende vakre «Top of the world», gripende og sterke «Florida» og fantastiske «Mother of God».

Superlativene sitter like løst i dag som i 2004, merker jeg.

Patty Griffin synger med en innlevelse og en verdighet som omtrent bare hennes største fan, Emmylou Harris, kan matche. På «Impossible dream» omhylles de perfekte komposisjonene for det meste av piano, akustiske gitarer og en sjelden gang litt trommer. Legg til en forsiktig dose strykere og blåsere på et par spor, og du har noe som likner en av 2004 aller beste utgivelser og en av tiårets beste plater.

«When I was little I’d stare at her picture
And talk to the mother of God
I swear sometimes I’d see her lips move
Like she was trying to say something to m

Thomas Vehus

«Impossible dream» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

60. Kevin Drumm – Sheer hellish miasma (2002)

desember 11, 2009

Jeg kunne skrevet om støyens inntog i 00-tallets indiekultur, om hvordan fenomenet har utviklet seg fra 90-tallets aller mørkeste undergrunner til Wolf Eyes på Sub Pop. Jeg kunne skrevet om Kevin Drumms rolle som en del av det eksperimentelle musikklivet i Chicago, om hans forbindelser med en så sentral skikkelse som Jim O’Rourke. Eller jeg kunne tatt for meg den viktige rollen det østerrikske plateselskapet Mego hadde på starten av tiåret, og om hvordan «glitch» var det aller hotteste begrepet i det britiske toneangivende musikkmagasinet The Wire.

Men nei, jeg vil bare høre på plata. Slik som jeg med jevne mellomrom har gjort siden den kom ut for sju år siden. Den mest dynamiske og nådeløst brutale støyplata jeg vet om. Bølge på bølge av dødelig feedback, den ultimate mindfuck, ødelegger av alle fornuftige tankerekker. Det finnes mange andre fantastiske harsh noise-plater der ute, men ingen som på denne måten klarer å kombinere det ekstremt aggressive med en nærmest zen-aktig indre ro. For det er ingenting pubertalt eller opprørsromantisk over dette, selv om black metal-estetikken i coveret kan hinte om noe annet. Dette er inderlig seriøs og melankolsk musikk. Gi meg heller Sheer Hellish Miasma enn hvilken som helst hjerte/smerte-trubadur.

De siste årene har Kevin Drumm gitt ut plater som utforsker den totale stillstand og stillhet, vakuumet etter at alt har kollapset og forsvunnet. «Sheer hellish miasma» er lyden av selve sammenbruddet.
Thor-Eirik Johnsen

«Sheer hellish miasma» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

61. Animal Collective – Merriweather post pavilion (2009)

desember 11, 2009

Animal Collective setter – tilsynelatende uanstrengt – en ny standard for hva popmusikk kan innebære.

Det har ikke alltid vært like enkelt å elske Animal Collective. Flere av platene har gitt inntrykk av et band som tidvis har satt en beundringsverdig vilje og evne til sonisk eksperimentering foran et slitesterkt låtmateriale. Slik har de fremstått som et imponerende, men like fullt noe mer selvforelsket hipsterkollektiv enn deres beste stunder skulle tyde på.

Med «Merriweather post pavillion», oppkalt etter en utendørsscene i hjemtraktene i Maryland, viderefører de sin unike, smarte og skrubbsultne tilnærming til musikk, men med en hittil uhørt emosjonell slagkraft dunkende (bokstavelig talt!) i bunnen. Hver av disse elleve låtene utdyper neopsykedelia-stempelet som har heftet seg ved Animal Collective, og til syvende og sist trer bandets prosjekt fram mer lysende og hypnotisk enn noensinne, der det utspiller seg et sted mellom allsangbar drømmepop, arkaisk rytmikk og bølger av elektronisk droning. Det låter smellvakkert, rikt og underlig, men samtidig merkelig kjent.
Marius Asp
(Anmeldelsen ble originalt publisert på Lydverket. Les hele omtalen her.)

Plata på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

62. Hefner – We love the city (2000)

desember 10, 2009

Darren Hayman er en bitter mann. En bitter, kjærlighetssyk mann. En bitter, kjærlighetssyk og kåt mann. I hvert fall om vi skal bruke tekstene Hayman skrev til sitt band Hefner som grunnlag for å si noe som helst om ham.

Det virker som om han nyter bitterheten etter forholdets ende like mye som forholdet selv. Det samme kan sies om kjærligheten det aldri ble noe mer av enn et kjapt ligg i en trang seng en sein fredagskveld. Hayman forkynner den evige, sanne kjærlighet, men bare til kvinnene han har mistet eller ennå ikke fått. Har han dem fortsatt, virker han nesten litt mistroisk. Det må liksom være noe galt med dem, ettersom de ikke blankt avviser ham.

«We love the city» var Hefners tredje album, og kanskje gruppas beste, sammen med de to første. Det er nok gode låter her til å argumentere sterkt for at dette ikke bare er Hefners beste plate, men også et av tiårets beste album – uansett artist. Det var uansett den siste gode bandet de gjorde sammen, siden «Dead media» fra 2001 vanskelig kan omtales som noe annet enn et feilskjær der gruppa la vekk mesteparten av instrumentene til fordel for analogsynther og trommemaskiner.

Dessverre var det få som fikk med seg Hefner mens bandet fortsatt eksisterte. Darren Hayman lager fortsatt finfine soloplater – men de som var heldige nok til å snuble over dem, er stort sett enige om at det var et fabelaktig band som ble kraftig oversett. «We love the city» er et godt sted å begynne for de som ikke kjenner til gruppa – og et gledelig gjenhør for den som ikke har hørt Hefner en stund.
Thomas C. Flåten

«We love the city» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

63. Teddybears STHLM – Fresh! (2004)

desember 10, 2009

Noen ganger kan den aller beste musikken være den som får deg til å tenke, som får deg til å huske eller lengte. Andre ganger kan den beste musikken være den som utfordrer deg, som får deg til å etterstrebe høyere nivåer og en dypere forståelse for hva musikk kan være.

Men som oftest er den beste musikken den som klistrer et fett glis på weekend-trynet ditt, og som slenger deg ut i en rytmisk boltring gjennom storbyjungelen. Dessverre er det ikke alltid like lett å innrømme at det feite kan være like bra som det følelsesladde eller komplekse. I grunn er jo alle musikknerder først og fremst elitister, men min elitistiske fakkel har alltid vært det stilfullt tilgjengelige fremfor det sære utilgjengelige.

Få har gjort dette bedre enn Teddybears STHLM på ”Fresh!”.
Kenneth Dahlgren

«Fresh!» ligger ikke på Spotify, men det gjør to av singlene fra plata. Sjekk dem på samle-spillelista fra Pstereo-kåringen!

64. The Strokes – Room on fire (2003)

desember 10, 2009

Da kaksesønnene i The Strokes debuterte med «Is this it» i 2001, ble vi vitne til den største hypen i musikkindustrien på denne siden av tusenårsskiftet. ALLE fortalte oss hvor bra Julian Casablancas og co var, og noen gikk så langt som å kalle dem «rockens redning». Allerede før de hadde rukket å trykke «play», begynte mange å mislike The Strokes, rett og slett fordi et slikt mediemonster gjør dette med oss mennesker. Uansett, «Is this it» er en fabelaktig debut, i all sin elegante enkelhet. Og med mindre noe har gått veldig galt, blir det mer om den et annet sted i denne kåringen.

Så til «Room on fire». Den vanskelige – nesten umulige – andreplata. Klisjé eller ikke, i The Strokes sitt tilfelle var dette en åpenbar sannhet. Fansen ville ha en fortsettelse på «Is this it», og skeptikerne ville ha maset om et nytt Velvet Underground avsluttet – altså en dårlig plate. Sånn virket det nesten, i alle fall. Plata kom ut høsten 2003, men det var merkelig stille denne gangen. Det som hadde vært store oppslag, var nå notiser, seksere var blitt firere, og der «Is this is» ble solgt i nesten fire milllioner eksemplarer, stoppet «Room on fire» på én. Noe hadde endret seg med andre ord, men var egentlig bandet The Strokes så annerledes?

Faktisk litt. Gitaren var selvsagt like sentral som før, men gruppa tillot seg et større pedalbrett og fikk satt mer farge på låtene. Noen ganger så mye at strengene nesten vrengte over i keyboardlyd, faktisk. Samtidig ble vokalen til Julian Casablancas flyttet lenger ned i miksen av gitar, bass og trommer. Den innadvendte arrogansen fra debuten var med videre («You talk way too much»), men The Strokes hadde løsnet litt på slipset siden sist («12:51»). I tillegg leverte de det som kanskje er dette tiårets beste åpningslåt på en rockeplate («What ever happened?»).

Jeg husker hvordan et visst amerikansk musikknettsted konkluderte med at The Strokes var det beste som hadde kommet ut av New York siden Television. Jeg vil ikke konkludere like bombastisk, men «Room on fire» inneholder i alle fall den mest tiltalende gitarrocken som har kommet ut på mange, mange år. Så var det altså mulig etter «Marquee moon», likevel.
Asle Frøkedal

«Room on fire» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

65. Björk – Vespertine (2001)

desember 9, 2009

Jeg synes det er så fint at Björk er en ekte popstjerne, et slags etterlengtet sunnhetstegn for hele den fordømte vestlige popkulturen. Hele veien, helt tilbake fra tiden i The Sugarcubes, har hun stått frem som kompromissløs og åpen for alle mulige inntrykk. Hun har vært  musikalsk nysgjerrig og eksperimentvillig og har jobbet med musikere fra de mindre glamorøse musikalske dalstrøka innafor, som attpåtil alltid har fått all kreditt og karriere-boost de fortjener.

I dette tiåret har hun spilt hovedrollen i og laget musikken til en musikal av Lars Von Trier, hun har gitt ut tre studioalbum og har giftet seg med samtidskunstsuperstjernen Matthew Barney. Forholdet til Barney har også vært av profesjonell art – sammen har de laget den spektakulære kunstfilmen «Drawing Restraint 9», med Björk selv i hovedrollen om bord på en japansk hvalskute, og som komponist av den ikke mindre egenartede og merkelige filmmusikken. Hvis det er noen som skal kalles progressiv, må det jaggu være Björk.

«Vespertine» er på mange måter noe av det minst overveldende og storslåtte av alt dette. Ingen store konseptuelle tanker eller overbygg, selv om det selvsagt må være plass til et lite inuittkor. Kun en intim og stillfaren liten popplate, fantastisk detaljert produsert blant annet med hjelp fra elektronikaduoen Matmos, men likevel, eller kanskje helst nettopp på grunn av, synes jeg dette er hennes aller beste plate. All den klassiske islandske tematikken, natur, kropp og mystikk, store følelser og kalvende isbreer, men alt skrudd ned til et mindre format, til noe som føles dypt personlig og ikke så rent lite hemmelig. «I love, I love him, I love him» messer Björk i låta Pagan Poetry, «this time I’m gonna keep me all to myself».
Thor-Eirik Johnsen

«Vespertine» på Spotify.
Spilleliste fra kåringen så langt.

66. Johnny Cash – American IV: The man comes around

desember 9, 2009

Så lenge han levde, var Johnny Cash selvsagt aldri noe annet enn verdens tøffeste mann og et levende amerikansk nasjonalmonument. Men da han gjorde sine siste innspillinger, var han også svært syk, mer eller mindre blind og avhengig av rullestol.

Det merkes. Selv om den stolte, usentimentale tonen i stemmen fremdeles er der, høres han med ett veldig, veldig gammel ut. Det er som om han hvert øyeblikk skal begynne å gispe etter luft. For første gang virker Johnny Cash sårbar. Det får hans tolkning av Trent Reznors «Hurt» til å føles personlig og bekjennende inntil det nesten morbide. Men bare det at han, idet han må ha visst at han nærmet seg slutten, valgte å tolke en Nine Inch Nails-låt, sier sitt om hva slags mann han var.

«American IV» ble det siste albumet hans som kom ut mens han ennå var i live. Og heldigvis har det, sykdom og alderdom til tross, mer enn synd, anger og mørke å by på. Her er også kjekkaslåtene, de humoristiske bagatellene, de sentimentale cowboyballadene og de ydmyke kjærlighetserklæringene man forventer å finne på et Johnny Cash-album. Og så har det tittelsporet. Gammeltestamentlige «The Man Comes Around» er ikke bare en av de aller siste sangene Johnny Cash skrev, den er også en av hans aller beste.

«American IV» er en akkurat så mangfoldig, kompromissløs og gripende avskjed man kunne ønske seg fra en av det forrige århundrets største artister. Det er en plate som viser det er mulig å bli gammel uten å fire en tomme. Det er en plate som viser at det går an å møte døden med styrke, verdighet og åpne øyne.
Roy Søbstad

Plata på Spotify.
Spilleliste fra kåringen så langt på Spotify.

67. Jim O’Rourke – Insignificance (2001)

desember 9, 2009

Jim O’Rourke hadde vært en undergrunnshelt i mange år, hovedsaklig blant de som liker knitring, plingplong og støy bedre enn melodier, da han i 1999 slapp popplata «Eureka» og overrasket alle.

I 2001 ga han like godt ut to plater, én for hver del av fanskaren. «I’m Happy, and I’m Singing, and a 1, 2, 3, 4» var rettet mot de som syntes at leflingen med rare popmelodier var litt i overkant publikumsvennlig og helst hørte på de tidligere platene hans. «Insignificance» var til alle som hadde oppdaget ham med «Eureka» og ville ha mer pop.

«Insignificance» innfridde alle forventninger. Plata er på rett under 40 minutter, fordelt på sju låter, og hver eneste én er et lite mesterverk i seg selv. Dette er ikke pop som Brian Wilson eller Paul McCartney kunne stått bak. Det er litt vanskeligere tilgjengelig enn som så – ikke mye, men nok til at vi hører at her er det noen som har en litt annen tilnærming til popfaget.

«Insignificance» er lyden av Jim O’Rourke på sitt aller beste. Det er lyden av en herre som ikke bare mestrer sitt fag til fingerspissene, men som også er selvsikker nok til å forandre læreboka underveis.
Thomas C. Flåten

«Insignificance» er ikke tilgjengelig på Spotify, men hadde den vært det, ville vi ha anbefalt «All downhill from here» og «Memory lame».

68. Songs:Ohia – The lioness (2000)

desember 9, 2009

«Whether you save me
whether you savage me
want my last look to be the moon in your eyes
want my heart to break if it must break in your jaws
want you to lick my blood off your paws
»

Egentlig er det ikke nødvendig å si mer om Songs:Ohias episke «The lioness» enn de fem linjene ovenfor.

Jeg oppdaget Jason Molina gjennom Songs:Ohia-plata «Magnolia Electric Co» i 2003. Jeg fant den til alt overmål i billighylla hos min lokale platepusher. At en slik diamant sto sammen med album som ingen ville ha, og heller ikke ville ha hatt selv om de ble satt videre ned i pris, er nesten uutholdelig å tenke på. For en oppdagelse! Etter å ha hørt «Magnolia Electric Co», gikk jeg totalt inn i Molina sitt univers og grov opp alt jeg kunne komme over av historisk materiale av glimrende kvalitet: «Axxess and ace», «Didn’t it rain», «Ghost tropic» og flere andre. Midt iblant dem fant jeg en fantastisk plate, nemlig «The lioness». Albumet er spilt inn i Glasgow, Skottland, med hjelp fra Andy Miller, også kjent som produsent på plater av Scout Niblett, Mogwai og Arab Strap. Både Aidan Moffat og David Gow fra sistnevnte gruppe bidrar i studio på «The lioness».

Ikke uventet er dette en utgivelse spekket med likbleke sanger om den skjøre kjærligheten («Being in love», «Baby take a look»); de bitre, håpløse og selvhatende følelsene som skyller over oss før, under og etter et kjærlighetsbrudd. Likevel handler det mest av alt om den fortvilte, patetiske og desperate trangen til å henge seg fast i det som var, og la seg dra etter det, til man utmattet, latterliggjort og skadeskutt ligger igjen og ser alt forsvinne ut av syne.

«I’m getting weaker, I’m getting thin
I hate how obvious I have been
I’m getting weaker
and I look down and see the whole world
and it’s fading
»

Store følelser knyttet til et av livets største temaer, med andre ord,  kledd opp i vakre gitarer, trommer, keyboards og et av de fineste instrumentene jeg vet om: Jason Molina sin stemme.

For øvrig er det min oppriktige mening at sangen «Lioness» må være noe av det mest perfekte som noen gang er blitt spilt inn på plate.
Thomas Vehus

«The lioness» på Spotify.
Spilleliste fra kåringen så langt på Spotify.

69. Ratatat – Ratatat (2004)

desember 8, 2009

«Ratatat» er Mike Stroud og Evan Masts instrumentelle maktdemonstrasjon og elektrofiserte krautrock-eventyr i hiphop-land; en psykedelisk fest som blander det beste fra alle verdener i lydsporet til festen du alltid har drømt om, men sannsynligvis aldri blir bedt på.

Ratatat har riktig nok fulgt opp med to ganske svake skiver, ”Classics” og LP3”, men på debuten framsto de som et av de friskeste, musikalske tilskuddene dette tiåret har bydd på. Måten Stroud og Mast strukturerer harmonier gjennom Thin Lizzy-aktige tvillinggitarer, filtrert gjennom syrete synthfiltre og druknet i syntetiske rytmer, skapte nærmest en egen sjanger som faktisk lykkes der de fleste andre postmodernister feiler.
Kenneth Dahlgren

«Ratatat» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

70. Robert Wyatt – Cuckooland (2003)

desember 8, 2009

Jeg så BBC-dokumentaren «Prog Britannia» her for litt siden. Der snakker Robert Wyatt om tiden som trommeslager i Soft Machine og hvorfor han sluttet. «Jeg ville lage popmusikk, være en popmusiker. Jeg har prøvd hardt på det siden da, men jeg har vel egentlig aldri fått det helt til.»

Nei, han har kanskje ikke lykkes med popmusikken, men når vi hører på alle de fantastiske mislykkede forsøkene, har vi som publikum ingenting å klage på.

«Cuckooland» er klassisk Robert Wyatt, litt pop blandet med kjøkkenbenkvarianter av det aller meste fra hele verden – jazz, mild prog og avantgardisme, bossanova, arabiske vuggesanger, jødisk folkemusikk. I det hele tatt. Gode venner og store stjerner stikker innom, alt fra David Gilmour og Brian Eno til Paul Weller, uten at de egentlig gjør så mye ut av seg. Dette er Robert Wyatts univers og plate, 100 prosent.

Jeg har alltid tenkt på Kate Bush og Robert Wyatt som to typer av samme alen, to erkebritiske eksentrikere som pusler med sitt, uavhengig av alle trender og tidsånder, geniale te og kjeks-romantikere. Særepregede stemmer har de begge, også, selv om Wyatts rørende, tynne pipestemme neppe kan matche Bush rent teknisk.

Robert Wyatt synger om konsentrasjonsleirer for sigøynere under 2. verdenskrig, han synger om krigen i Irak og han dediserer en sang til Richard Dawkins. Han er politisk og går direkte på sak, uten at det blit påtatt eller kleint. Han har beholdt 70-tallskommunismen sin og fremstår som sjarmerende sta heller enn reaksjonær. Han er rett og slett en av de unike originalene vi skal være glade for at vi har, særlig når han fremdeles insisterer på å gi ut plater som dette, et høydepunkt i en lang og innholdsrik karriere.
Thor-Eirik Johnsen

«Cuckooland» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

71. LCD Soundsystem – Sound of silver (2007)

desember 8, 2009

Jeg, som veldig mange andre, digget LCD Soundsystems debutalbum tilbake i 2005. Det var ei noe fragmentarisk og ujevn plate, men med klare høydepunkter.

Da James Murphy – musikknerden i hipsterdrakt – slapp oppfølgeren «Sound of silver», belaget jeg meg på en del skipping. Men så hørte jeg på plata. Så hørte jeg enda mer på den, og sakte, men sikkert tok jeg meg i å høre på hele albumet. Til og med på repeat. Noe jeg fortsatt gjør.

Oppskriften er cirka den samme som i 2005: en klassisk rockeband-lineup med en dæsj programmerte rytmespor og analoge synther som blipper og blopper her og der. Og selvfølgelig mye kubjeller og andre rytmeinstrumenter. Forskjellen er at «Sound of Silver» noe overraskende viser seg med et bankende hjerte presset inn mellom all den frekke funk-punken.

Det er dette hjertet, kombinert med James Murphys produsent- og låtskriverinstinkt, som gjør skiva til det den er. Og i motsetning til mange andre acts med musikk som peker mot dansegulvet, låter ikke dette datert etter et par år. Produksjonen er både romslig, tett og stor. Det er et lydbilde med respekt for både lytteren og lytterens evne og ønske om å høre på ei plate over lengre tid. Det er rett og slett godt håndverk, med stor sans for detaljer.

I tillegg er «All my friends» muligens en av tiårets beste låter.
André J. Ishak

«Sound of silver» på Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify.

72. Roy Lønhøiden – Det ensomme landet (2004)

desember 8, 2009

Hva hvis Hank hadde vært fra Hedmark – eller Cash fra Kongsvinger?

Kanskje var det spørsmål Roy Lønhøiden stilte seg som ung og rastløs mann på Finnskogen, før han dannet countryrock-bandet Peyton Place og dro til USA for å prøve lykken? På «Det ensomme landet», som var debuten som soloartist, innleder han reisen med en ensom vals, framført på torader, og avslutter i ingenmannsland med dobro og gitar. På veien er Lønhøiden innom bluegrass, tex-mex, rockabilly, honky-tonk og det meste annet vi forbinder med musikk som legger hjertet mot jorda og lytter. Han har selskap på ferden av blant andre Elias Akselsen og Geir Sundstøl, og resultatet er norsk country som legger seg tett opp til kildene – troverdig og tradisjonell, helt fri for ironi, sunget med stolthet i stemmen og skog i sjelen.

Jeg påsto en gang at Roy Lønhøiden bærer hatten til Hank, dressen til Prøysen og skoene til Tom Russell. Det føles fortsatt riktig, fem år etter «Det ensomme landet» og låter som «En fin kveld å leve» og «Det er mørkest like før det gryr».
Ingve Aalbu

«Det ensomme landet» på  Spotify.
Samleliste fra kåringen så langt på Spotify (to låter fra hvert album).